Ani
Katedralen i Ani
Byen kalt ”Byen med de 1001 kirker”, den armenske hovedstaden Ani (armensk: Անի; gresk: Ἄνιον, Ánion; latinsk: Abnicum; georgisk: ანისი, Anisi; tyrkisk: Ani), har sitt navn fra den armenske byen og hedenske kultsenteret Ani-Kamakh, kjent historisk som Gamakh, Kamacha eller Kamachon i Daranaghi, og var tidligere kjent som Khnamk (Խնամք).
Ifølge Johann Heinrich Hübschmann, en tysk filolog og lingvist som studerte det armenske språket, stammer navnet Khnamk fra det armenske ordet “khnamel” (խնամել), som er et infinitiv som betyr “å ta vare på”. Ani var også det diminutive navnet på den gamle armenske gudinnen Anahit, som ble sett på som en modergudinne i Armenia.
Kemah, som lå i Erzincan provinsen i den vestarmenske regionen i Det større Armenia (Armenian: Մեծ Հայք, Mets Hayk), en betegnelse som ble benyttet om de armenske kongedømmene i den klassiske og den antikke perioden, samt under middelalderen, av samtidige armenske som ikke armenske forfattere, ligger nå i den østanatoliske regionen i Tyrkia.
Byen inkluderer nekropolisen til det armenske arsacide dynastiet, inkludert graven til Tiridates III, som var viktig når det kommer til konverteringen av det armenske folk over til kristendommen, men ble scenen for grusomme massakre under det armenske folkemordet. Blant annet ble 25.000 armenere drept på en dag da de ble kastet ut for en fjellkløft og ut i elven Eufrat.
Ani var i perioden mellom 961-1045 hovedstaden i Bagratide Armenia, som dekket mye av dagens Armenia og det østlige Tyrkia. Den lå ikke langs med noen tidligere viktige handelsruter, men på grunn av dens størrelse, makt og rikdom ble det et viktig senter. Dets forhandlingspartnere var blant annet Bysants, Persia og araberne, samt mindre nasjoner i det sørlige Russland og Sentral Asia.
Byen var i sine storhetsdager et senter for ulike handelsruter og dets mange religiøse bygninger, palasser og fort var blant de mest tekniske og kunstferdige avanserte strukturene i verden. På sin høyde hadde byen en befolkning på 100.000-200.000 mennesker og var en rival av Konstantinopel, Bagdad og Kairo.
Men til tross for at byen var kjent viden over på grunn av sin prakt og storhet ble den forlatt og stort sett glemt på 1600-1700-tallet. I dag befinner byen seg i ruiner og er en ubebodd middelalderby i den tyrkiske provinsen Kars. Den er i dag et anerkjent kulturelt og religiøst symbol på armenernes nasjonale arv.
Historie
Armenske historikere som Yeghishe og Ghazar Parpetsi nevnte først Ani på 500-tallet og beskrev den som et sterk fort bygget på en åskam og i besittelse av det armenske Kamsarakan dynastiet, som ble dannet av en armensk adelsfamilie som selv var en avlegger fra Karen-Pahlav klanen, en av de syv store adelsfamiliene i Partia av persisk arsacide opprinnelse.
På 700-tallet fant Islam veien til det armenske høylandet og Armenia ble invadert i 640. Prins Theodoros Rshtuni (590 – 654/655) ledet det armenske forsvaret og ble utpekt som ishkhan (en armensk føydal middelalder tittel som betyr prins) og kouropalates av Bysantisk Armenia av keiser Heraclius, da den tidligere ishkan David Saharuni ble veltet av andre nakhararer (fra partisk naxvadār, som vil si ”overhode”), en arvetittel av høyeste rang gitt til den armenske adelen.
I 652 ble en fredsavtale signert som tillot armenerne religionsfrihet og Theodoros reiste til Damaskus hvor han ble anerkjent av araberne som hersker over Armenia, Georgia og Kaukasisk Albania. Men kalifatet strammet inn sin politikk overfor Armenia på slutten av 700-tallet og guvernører ble sendt for å ta hånd om landet. Dette samtidig som arabiske, og senere kurdiske, stammer migrerte og slo seg ned i armenske byer som en følge av de arabiske invasjonene.
Det meste av kamsarakan dynastiets land ble overtatt av bagratuni dynastiet på 800-tallet, som da Armenia etter 450 år med ulik fremmed okkupasjon igjen var selvstendig, bygget en ny hovedstad, Ani, ikke langt fra dagens Kars, med rundt 200.000 innbyggere i 964.
Bagratid-prinsene i Armenia er kjent fra så langt tilbake som fra år 100 f.vt., da de tjenestegjorde for artaxiade dynastiet, men de hadde i motsetning til de fleste andre adelsfamilier i Armenia, inkludert Mamikonian, som hadde et samlet territorium, kun striper av land.
Utover mot 800-tallet vokste særlig bagratuni-dynastiets makt, og landet utviklet seg til et føydalsamfunn under dette dynastiets ledelse. Da kong Ashot I (862–977) fra denne familien ble anerkjent som prins av prinser av retten i Bagdad i 861 brøt det ut krig med lokale arabiske emirer, en krig som Ashot I vant.
Ashot I ble anerkjent som selvstendig konge av Armenia av kalif al-Mu’tamid av Bagdad i 885, noe som blant annet skyldes at man ønsket å unngå at Bysants, da under den armenske keiseren Basil I, trengte seg inn på armensk territorium. Anerkjennelse fra Konstantinopel fulgte i 886. Ashot ble med dette den første bagratide kongen og grunnleggeren av det kongelige dynastiet.
I et forsøk på å samle den armenske nasjon under et flagg underla bagratidene andre armenske adelsfamilier gjennom erobringer og ekteskapsallianser. Men noen adelsfamilier som artsruniene og siunisene brøt vekk fra den sentrale Bagratid autoriteten.
Armenia var på denne tiden i en oppgangsperiode og økte sin innflytelse på bekostning av nabo-områdene, men som statsdannelse var landet ganske svakt og sårbar overfor sine to sterke naboer og tidligere okkupanter.
Familien brøt etter hvert ut i ulike bransjer, noe som svekket kongedømmet i en tid da enhet var nødvendig overfor seljukene, som nå begynte å gjøre seg gjeldende, og Bysants, noe som endte med at sistnevnte erobret hovedstaden Ani i 1045.
Kort tid etter, i 1064, erobret seldsjukkene byen. Ashot, sønn av Hovhannes, sønn av kong Gagik II, ble senere gjort til guvernør av Ani under shaddadid dynastiet. Dynastiet i kilikisk Armenia blir antatt å være en bransje av bagratidene. Grunnleggeren, Ruben I, hadde et familiært forhold til kong Gagik II, som befant seg i eksil.
Ashot III den barmhjertige flyttet hovedstaden til Ani og beholdt makten under kampen mellom Bysants og araberne gjennom ulike forordninger, noe armenerne også hadde gjort tidligere under kampen mellom perserne og romerne.
I 1064 angrep en stor seljuk-tyrkisk hær ledet av sultan Alp Arslan (1029-1072) Ani. Han var den andre sultanen av seljuk-dynastiet og sønnesønn til Seljuk, den eponyme grunnleggeren av dynastiet. Han tok navnet Muhammad bin Da’ud Chaghri etter å ha gått over til Islam, og for hans militære mektighet, personlige valør og kampevner fikk han etternavnet Alp Arslan, som betyr den modige løve på tyrkisk.
Etter en beleiring på 25 dager inntok seljuk-tyrkerne byen og slaktet dens befolkning, en begivenhet nedskrevet av den arabiske historikeren Sibt ibn al-Gawzi, som siterer et øyevitne: ”Hæren inntok byen, massakrerte dens innbyggere, plyndret og brant den, forlot den i ruiner og tok til fange alle de som overlevde… de døde kroppene var så mange at de blokkerte gatene; man kunne ikke gå noe sted uten å trå over dem. Og antallet fanger var ikke mindre enn 50.000. Jeg var bestemt på å komme inn i byen og se ødeleggelsen med mine egne øyne. Jeg forsøkte å finne en gate hvor jeg ikke behøvde å gå over kroppene; men det var umulig.”
Mongolene beleiret byen i 1226, men klarte å erobre den først i 1236. Da massakrerte de et stort antall av befolkningen. Ani falt da Shahanshah, sønnen til Zakare, grunnleggeren av det georgiske zakaride dynastiet, under hvilket Ani hadde en ny blomstring, var borte. På sin tilbakekomst fortsatte zakaridene å styre Ani, men med den forskjell at de nå var vasaller for mongolene heller enn georgerne.
På 1400-tallet ble byen styrt av etterfølgende lokale tyrkiske dynastier, inkludert jalayridene og Kara Koyunlu, som vil si De svarte sauers klan, som gjorde Ani til sin hovedstad. Tamerlane erobret Ani på 1380-tallet. Ved hans død vant Kara Koyunlu igjen kontrollen, men flyttet deres hovedstad til Jerevan og i 1441 gjorde det armenske kirkelige overhodet det samme. De persiske safavidene hadde deretter kontrollen over Ani frem til det ble en del av Det osmanske imperiet i 1579.
Den historiske armenske hovedstaden Ani ble helt forlatt på 1800-tallet parallelt med avfolkningen av landområdene som et resultat av de årlige migrasjonene til de nomadiske kurdiske stammene som plyndret og myrdet den bosatte befolkningen, gjerne med støtte fra den osmanske sentralregjeringen.
Det som en gang hadde vært et blomstrende armensk samfunn er i dag litterært talt en spøkelsesby og befinner seg på tyrkisk territorium. Det er kun rester igjen av de gamle kirkene hvor av kun 10 ennå står. Det blir hevdet at dette er et resultat av forsømmelse, vandalisme og målrettet ødeleggelse.
Kun kort avstand fra Ani er et kloster bestående av 5 kirker kjent som khtzkonk. Kun en kirke forblir stående, og da kun et skall av sitt tidligere selv. I følge den armenske historikeren Samvel Karapetian fra RAA skyldes noen massive hull gjennom veggen at det har vært raketter. Dette ettersom Khizkonk befinner seg i en tyrkisk militærsone.
I tiår etter folkemordet i 1915 sto de armenske kirkene, et minnesmerke over den gamle armenske sivilisasjonen kjent for store og severdige bygninger. Det var ikke før på 1960-tallet, da en ny armensk generasjon av overlevende begynte å fremme krav om tyrkisk anerkjennelse, at Ankara svarte med å knuse bevisene på armensk kultur og sivilisasjon, samt føre en politikk med det til formål å ødelegge armensk historie.
