Areni 1 komplekset - Folkemordet på armenerne 1915

Panoramo over Areni 1 grotten langs med elven Arpa

Portasar – (“Fjellnavlen”)

The spot in Armenia,

Areni 1

Funnsteder:

Arkeologiske neolittiske, kobber- og tidlig bronsealder steder hvor vinproduksjon eller olivenproduksjon har blitt funnet.

Smaken av verdens eldste vinhistorie

Armenian Wine Festival

Vinpresse:

Dette bildet fra utgravningen viser vinpressen som arkeologer har funnet i sørlige deler av Armenia. Karbondatering viser at pressen stammer tilbake til år 4.000 f.vt.

Fant plantepigment:

En lommelykt lyser opp innsiden av et kar hvor saften fra druer som ble presset rant ned i. I karet fant de rester etter plantepigmentet Malvidin.

Druestengler:

Det har også blitt funnet synlige rester etter druer på stedet.

Areni-1 hulen

Areni-1 hulen i nærheten av byen Areni i Vayotz Dzor-provinsen i Sørøst Armenia er en grotte som har fått navnet Fuglegrotten. Hulekomplekset ligger nær Armenias sørlige grense til Iran. Vayotz Dzor grenser til Nakhichevan, en aserisk okkupert enklave, som tidligere var en del av and Armenia. Provinsen grenser til den armenske provinsen Ararat, som grenser til den tyrkisk okkuperte Kars provinsen, som også var en del av Armenia.

Regionen er en del av Den fruktbare halvmåne, hvor vår sivilisasjon først så dagens lys. Området ble brukt for ritualer siden 8.000 f.vt., men kalkområdet er fra rundt 3100 f.vt. Hulen ligger godt gjemt oppi den røde canyonaktige fjellsiden. Bak den bittelille inngangen skjuler det seg hundrevis av meter med ganger og rom, som fortsatt er under utgravning. De første funnene ble gjort av arkeologer fra Armenia, Irland og USA så sent som i 2007, og regnes som ganske så sensasjonelle.

Arkeologiprofessor Gregory Areshian ved Universitetet i California i Los Angeles (UCLA), som har hjulpet til med å lede studien av funnene, har lenge kjent til denne regionen av Armenia. Som arkeologstudent i Leningrad (nå St. Petersburg) fikk han i oppgave å undersøke disse hulene på grunn av deres historiske verdi, mens geologer evaluerte dem for deres strukturelle konstruksjon: Sovjetisk militæroffiserer ville benytte hulene for å lagre viktige materialer og dokumenter i tilfelle atomkrig.

Areshian og hans gruppe vendte ikke tilbake før 2007. De fant da et lag av bevarte gjenstander. I 2009 ble den eldste hjernen funnet her og i 2010 ble det annonsert at den tidligste kjente skoen har blitt funnet her.

Det ble noe senere oppdaget en sko, eller rettere sagt lærmokkasin, som var mer eller mindre intakt. Den daterer seg tilbake til 5.500 år f.vt., noe som gjør det til den eldste skoen laget i skinn som noen gang har blitt funnet. Den ble funnet i juni 2010 av den armenske doktorstudenten i arkeologi Diana Zardaryan fra Institute of Archaeology in Armenia (IAA).

I januar 2011 ble den tidligste vinproduksjonen annonsert å ha blitt funnet. Funnene etter vinproduksjon, som forskere har anslått å til være over 6000 år gammel, viser at landsbyen Areni har verdens lengste dokumenterte tradisjoner innen vinproduksjon. Det har blant annet en vinpresse, et gjæringskar, rester av vinranker og vindruer, samt et drikkebeger. Stedet er per i dag verdens eldste dokumenterte vinmakeri.

Kort tid etter ble verdens eldste klesplagg, som Pavel Avetisian, ledere for Institute of Archeology and Ethnography i Yerevan, sier har en alder på nesten 6000 år og er verdens eldste i sitt slag, funnet her. Klesplagget, som dateres til 3900 f.vt., er laget av strå og er det eneste eksemplet laget av et så gammelt vegetabilsk materiale.

Ekspedisjonen, som delvis har blitt finansiert av The National Geographic Society, har også tett ved funnet gravhauger med krukker og kar, obsidiansk verktøy og utstyr for å utvinne kopper. Arkeologene har funnet beholdere med hvete, bygg, aprikoser og andre spiselige vekster. Gulvet var dekket med sauemøkk som fungerte som en perfekt forsegling over gjenstandene.

Boris Gasparian, en armensk arkeolog som har arbeidet på stedet, sier de også har funnet en mummifisert geit som kan være nesten 6000 år gammel, eller mer enn 1000 år eldre enn de mummifiserte dyrene funnet i Egypt.

Verdens eldste sko

Denne vesle mokasinen ble antakeligvis brukt av en mann for 5500 år siden

Verdens eldste sko funnet

Fant 5500 år gammel sko

Mokasinen, som er stilt ut på det historiske museumet i Jervevan, er i perfekt stand – til og med lissene – takket være de kjølige, kalde og tørre forholdene i hulen. Areni skoen, som ble funnet av den armenske doktorstudenten i arkeologi Diana Zardaryan fra Institute of Archaeology in Armenia (IAA), ligner den skostilen som har blitt funnet i periode på flere tusen år i etterkant av den perioden.

Så mens Areni skoen er den eldste av sitt slag har stilen eksistert i flere tusen år. Mokasinen tilsvarer en størrelse 37, og ville dermed ha passet på en liten kvinnefot i dag, men har trolig blitt brukt av en mann i sin tid. Skoen var fylt med gress, men det er usikkert om dette var for å holde foten varm eller for å opprettholde formen på skoen.

”Det er et utrolig funn. Vi trodde vi så på noe som daterte seg tilbake et par hundre år, men det viser seg at det er den eldste skoen som er funnet noensinne”, sier Ron Pinhasi, en arkeolog ved University College Cork, som legger til at ”Det var først da vi fikk resultatet fra de to laboratoriene i Oxford og California at vi skjønte at skoen var et par hundre år eldre enn skoene som ble brukt av ismannen Ötzi.”

Ötzi, som levde for om lag 5300 år siden, og hans mumifiserte levninger ble funnet i 1991 i Ötztaler-alpene på grensen mellom Østerrike og Italia. Han kom fra Italia og skulle krysse Alpene til fots. Men bare 8 timer etter at han forlot de solfylte og varme åssidene i lavlandet møtte han døden i høyfjellet. Han ble trolig overrasket av uvær og frøs i hjel. Han ble funnet med skader fra piler, muligens etter en kamp.

Den tidligste Vinproduksjon

Utgravninger i Areni-1 hulekomplekset i Armenia har gitt arkeologer mer enn de kunne håpet på. Rester etter vinproduksjon har vist seg å være de eldste vi kjenner til. Karbondatering av vinrester stammer 6.000 år tilbake. Det har også blitt funnet like gamle rester etter druer på stedet.

Utgravningene tegner bildet av et veldig komplekst samfunn, hvor mennesker som sørget over sine døde, drakk av en spesiell vin. Funnet er gjort ved en gammel gravplass som ligger ved åpningen til en grotte. Utgravningene har blitt utført av et team med arkeologer fra Armenia, USA og Irland.

Ved å karbondatere rester etter vinen i pressene har arkeologene klart å identifisere når den ble laget. Resultatene, som ble publisert i tidsskriftet “Journal of Archaeological Science”, viser at vinen stammer tilbake til år 4.000 f.vt., noe som gjør at funnet er 1.000 år eldre enn det funnet som har blitt gjort på Vestbredden, som er det eldste vi har visst om til nå.

Vinpressens fysiske form er en grunn fordypning i leire som måler en meter i diameter. Den ville holdt et par liter druesaft og druemasse. Saften har mest sannsynlig blitt presset ut av druene på en måte som fortsatt er i bruk, som vil si å trø på dem med føttene.

”Dette er en relativt liten installasjon vi har funnet, som mest sannsynlig er knyttet til et ritual utført inni hulen. For produksjon av vin til daglig bruk må de hatt mye større vinpresser i vanlige bosettinger”, sier Areshian, som har hjulpet til med å lede studien av funnene. Han legger til at området er kjent for sine lange tradisjoner innen vinproduksjon.

Den eksakte identiteten til folket som bodde her på dennetiden er ikke kjent, men man antar at de var inkludert i det man har kalt Kura Araxes kulturen og at de hadde et utstrakt handelsnettverk. Regionen er en del av Den fruktbare halvmåne, hvor vår sivilisasjon først så dagens lys. Området ble brukt for ritualer siden 8.000 f.vt., men kalkområdet er fra rundt 3100 f.vt.

Ifølge Patrick McGovern, en biomolekulær antropolog ved University of Pennsylvania: “Det faktum at vinproduksjon allerede var så godt utviklet omkring 4.000 f.vt. gjør at man kan anta at teknologien trolig strekker seg mye lenger tilbake.”

Vin har en rik historie som daterer seg tilbake til omkring 8.000 f.vt., og det blir antatt at den har sin opprinnelse i områdene som nå befinner seg i dagens Armenia, Georgia og Iran. Funn inkluderer keramikk-krukker fra det neolittiske funnstedet ved Shulaveri i dagens Georgia/prehistorisk Armenia, hvor Shulaveri Shomu kulturen (6.000 f.vt.) holdt sted, Hajji Firuz Tepe kulturen (5.400–5.000 f.vt.) i Zagros fjellene i dagens nordvest Iran og fra sen Uruk kultur (3.500–3.100 f.vt.) ved Uruk i Mesopotamia.

Hvor eksakt vin først ble produsert er ennå uklart, men det kunne ha vært overalt i denne store regionen som strekker seg fra Nord Afrika til Sentral/Sør Asia, hvor ville druer vokser. Uansett tyder alt på at den første storskala produksjonen må ha vært i en region hvor druer først ble dyrket, som vil si det sørlige Kaukasus.

Ville druer vokser i Georgia, det nordlige Kanaan, ved kysten i sørøst Tyrkia, det nordlige Iran og Armenia. Ifølge Bibelen har vinen sin opprinnelse ved fjellet Ararat, da Noa og hans sønner begynte å produsere den første vinen på dette stedet. Ifølge spesialister kan dette bevises ved at mer enn 500 typer druer eksisterer i Armenia. Vin først kom til Europa via Balkan omkring 4.500 f.vt. Vin var veldig vanlig i Hellas, Thrakia og Roma. Vin har også spilt en viktig rolle i religion gjennom historien.

Vinen kommer til Egypt

Det har vært gode forbindelser mellom Egypt og Sørvest Asia allerede i flere tusen år. Omkring 7.000 f.vt. hadde de prehistoriske egypterne i Nabta Palaya importert geiter og sauer fra Sørvest Asia. Gjenstander som dateres til 5.000 f.vt. indikerer at den badarikulturen (5000-4000 f.vt.), som er det eldste direkte bevis på jordbruk i Øvre Egypt i førdynastisk tid i oldtidens Egypt, hadde kontakt med Syria.

Amrahkulturen (4000-3500 f.vt.), også kjent som Naqada I, en kulturepoke i historien til førdynastiske Øvre Egypt, hadde handel med Nubia i sør, oasene i den vestlige ørkenen i vest og kulturene langs med det østlige Middelhavet i øst.

Bevis for denne kontakten inkluderer keramikk og andre gjenstander fra Sørvest Asia, som har blitt funnet i Egypt, samt egyptiske gjenstander funnet i Kanaan og andre regioner i regionen, inkludert Tell Brak, Uruk og Susa. Lapis lazuli handel i form av perler kom fra den eneste kjente prehistoriske kilden, Badakshan, i det nordøstlige Afghanistan og frem til Gerzeh i Egypt.

Omkring 3.600 f.vt. begynte utviklingen i Egypt å skyte fart. En ny og egenartet keramikk relatert til keramikken i det sørlige Sørvest Asia opptrådte. Ekstensiv bruk av kobber ble vanlig og den mesopotamiske prosessen av soltørkede murstein og arkitektoniske bygningsprinsipper, inkludert bruken av arken og av nisjemurer for dekor, ble populær.

Alle motivar og emblemer, men også gravarkitektur og handelsgjenstander, slik som verkytøy, perleklrager og sylindersegl, viser den overraskende sterke og omfattende inflytelsen mesopotamisk kultur og religion hadde på egypterne, noe som også vises gjennom arkitekturutvikling synlige ved gravplasser som Minshat Abu Omar, Hierakonpolis og Naqada. Arkitektmetoder brukt for å bygge komplekser og graver ble kopiert fra mesopotamiske bygninger.

Årsaken til dette vites ikke, men det blir hevdet at de første egyptiske lederne selv hadde mesopotamisk opprinnelse. Uansett så begynte innflytelse å avta under kong Skorpion II og hans etterfølgere og Egypt begynte å skape sin egen stadig mer uavhengige kultur.

Man har generelt antatt at egyptiske hieroglyfer kom til noe etter den sumeriske og trolig ble oppfunnet under inflytelse av disse, og da ikke minst den generelle ideen om å uttrykke ord i skriftlig form. Men det er ikke mange likheter mellom disse to skriftspråkene, noe som kan gjøre det sannsynlig at det er snakk om en lokal utvikling.

Man har ikke funnet opprinnelsen til de egyptiske hieroglyfene, men det er samtidig lite sannsynlig at man utvikler noe så revolusjonerende lokalt og uten påvirkning tatt i betraktning av at Egypts historie best kan bli forstått og bli sett på som en del av den kulturelle utviklingen som fant sted i Sørvest Asia. Det er snakk om en parallellutvikling.

Tegn på vinproduksjon har også blitt funnet i graven til den egyptiske Kong Skorpion I, som er den første av to konger som bar det navnet i det øvre Egypt under den protodynastiske perioden. Hans navn refererer trolig til skorpiongudinnen Serket.

Skorpion I var trolig den første kongen i regionen og blir antatt å ha levd i Thinis eller This (egyptisk: Tjenu), den opprinnelige hovedstaden til de første dynastiene av det gamle Egypt, 100-200 år før den mest kjente av dem, Kong skorpion av Nekhen.

Skorpionens grav er kjent for sin mulige tilknytning til gammel vinforbruk. Arkeologer har blant annet funnet flere importerte keramikk-krukker som inneholder en gul materie som er konsistent med vin datert til omkring 3.150 f.vt. Druefrø, skinn og tørket masse har også blitt funnet. Egypterne var som sumererne, kjente for å like øl og vin ved festivaler og andre arrangementer.

Vinproduksjon ble etablert i Nilendeltaet i etterkant av å ha blitt introdusert fra Sørvest Asia omkring 3.000 f.vt. Dette som en en del av den utstrakte handelen mellom Egypt og Sørvest Asia. Vin kom i Egypt til å spille en viktig rolle i det seremonielle livet, men Egypts lavere klasser likte, som de fleste i regionen, øl som hverdagsdrikk fremfor vin, en smak de trolig hadde arvet fra sumererne.

Skorpion II av Nekhen (Hierakonpolis) var gift med Shesh I, som var mor til Narmer, også kjent som Menes, som blir ansett som den som samlet Egypt og grunnleggeren av det første dynastiet og derfor den første faraoen over hele Egypt.

Vårt opphav

Arkeologer fortsetter med å finne indikasjoner om at det armenske høylandet, landet Ararat, er blant de tidligst steder for sivilisasjonen. Kort og godt kan det sies at det dreier seg om et folk som kaller seg ar-i-ere og som spredde kulturen til alle kanter fra deres utgangspunkt i Portasar (“Fjellnavlen”), som på tyrkisk er kjent som Gobekli tepe, for 10.000 år siden.

Med andre ord steder kjente for sin tilknytning til haplogruppene R1b og J2. Disse folkene var det som oppfant det moderne jordbruket og dermed tok oss igjennom den neolittiske revolusjonen. De startet også dyreoppdrett og ble også veldig dyktige når det kommer til metaller, og da ikke minst kobberproduksjon.

Hurrierne (armenerne) hadde et rykte på seg for å være dyktige i metallurgi. Sumererne lånte deres kobberterminologi fra det hurriske vokabulær. Kobber ble fraktet sør til Mesopotamia fra det anatoliske høyland. Khabur elvedalen hadde en sentral posisjon vedrørende metallhandel og kobber, sølv og tinn var tilgjengelig fra de hurri-dominerte landene Kizzuwatna og Ishuwa i det anatoliske høyland.

Hassuna kulturen (6000 f.vt.) og Halaf kulturen (6000-5300 f.vt.) er utgangspunktet for samtlige sivilisasjoner og høykulturer i et belte fra India til atlanterhavskysten, inkludert Sørvest Asia (Mesopotamia) og Balkan, samt Egypt. Det var utgangspunktet for høykulturene i området rundt Ararat i det armenske høylandet, som blant annet kom til å spre de indoeuropeiske språkene.

Hassuna i Irak, sør for Mosul, oppsto omkring samme tid som Halaf kulturen i det nordlige Mesopotamia, i regionen som senere kom til å bli kjent som Assyria, hvor det var nok regn til å ha tørke jordbruk omkring 6000 f.vt. De lagde Hassuna keramikk som viser likheter med den i Jeriko, noe som viser at at landsbykulturen begynte å bli utbredt.

Hassuna befolkningen bodde i små landsbyer og få Hassuna landsbyer inkluderte mer enn 500 mennesker. Selv den største Hassuna landsbyen var mindre enn PPNA Jeriko hadde vært 1000 år tidligere og mye mindre enn Çatal Hüyük, som ennå ble bebodd i Anatolia og som er forbundet med det såkalte gamle Europa.

I det nordlige Mesopotamia forsvant Hassuna kulturen for så å bli skiftet ut med Halaf kulturen. Halaf kulturen oppsto gjennom en lokal utvikling i den fruktbare Khabur dalen (Nahr al Khabur) i det nordlige Syria og Mesopotamia. Halaf keramikk har blitt funnet i nordlige deler av Mesopotamia, slik som ved Nineveh og Tepe Gawra, Chagar Bazar og ved mange steder i det nordlige Anatolia, noe som viser at den ble brukt i større deler av regionen.

Halaf samfunnene lagde også kvinnefigurer av bakt leire og stempelsegl av stein. Verktøy ble laget av stein og leire. Kobber var kjent, men ble ikke brukt for verktøy. Det var en neolittisk kultur karakterisert via glasert keramikk malt med geometriske tegn og dyretegninger, men ble etter hvert etterfulgt av Ubaid kulturen.

Både Halaf kulturen og Hassuna kulturen har forbindelser til Shulaveri-Shomu kulturen (6.000-4.000 f.vt.) i det sentrale transkaukasus, som blir ansett for å være den første kjente prehistoriske kulturen i området. Shulaveri-Shomu kulturen kom sammen med Sioni kulturen til å legge grunnlaget for Kura-Araxes kulturen (3400-2000 f.vt.) og til den senere Trialeti kulturen (2.200-1.500 f.vt.).

Shulaveri-Shomu og andre neolittisk/kalkolittisk kulturer i det sørlige Kaukasus brukte lokal obsidian for verktøy, hadde dyr slik som kveg og griser og hadde avlinger, inkludert druer. Mange av de typiske trekkene ved Shulaverian kulturen, slik som sirkulær mudderstein arkitektur, dekorert keramikk, antropomorfiske kvinnefigurer, obsidian industri med et fokus på produksjon av lange prismatiske blader blir antatt å ha sin opprinnelse i Hassuna og Halaf kulturene.

Hassuna kulturen kan også ha gitt opphavet til Samarra kulturen noe lenger i sør. Denne igjen er utgangspunktet for Ubaid kulturen (6500-3800 f.vt.) og de senere sumererne. Det har blitt funnet at Y-DNA haplogruppe J2 har sin opprinnelse i nordlige Mesopotamia. Det blir antatt at sumererne var bønder som beveget seg sørover etter først å ha perfeksjonert irrigasjonjordbruket der. En kultur basert på irrigasjonsjordbruk oppsto i sør, som frem til da hadde vært ubebodd.

Keramikk fra Ubaid-perioden i sørlige Mesopotamia har blitt knyttet via overgangskeramikken i det arkeologiske funnstedet Choga Mami til keramikken fra kulturen Samarra (5700-4900 f.vt.) i nord hvor det først ble praktisert en primitiv form for irrigasjonjordbruk langs den midtre delen av Tigris og dens sideelver.

Forbindelsen er mest åpenbar ved Tell Awayli (Oueilli, Oueili) i nærheten av Larsa, undersøkt av fransk arkeologer på 1980-tallet, hvor åtte nivåer avslørte keramikk fra før Ubaid-perioden som minner om keramikken fra Samarra.

Jordbruksfolk spredte seg nedover og inn sørlige Mesopotamia ved at de hadde utviklet en tempelsentrert sosial organisering for å mobilisere arbeidskraft og teknologi for å kontroll vann og overrisling, noe som gjorde det mulig for dem å overleve og blomstre i et miljø som ellers var vanskelig.

Det har også vært foreslått en uavbrutt sammenheng fra de stedegne jegere og samlere, assosiert med funn av ansamlinger av tosidige steinredskaper som er funnet ved de arabiske kyststrøkene og arkeologen Juris Zarins ved Missouri State University har foreslått at de kan ha vært det folket som levde i regionen ved enden av Persiabukten før den ble oversvømmet ved slutten av istiden.

Lingvister mener de kan de spore et substratspråk innenfor sumeriske navn i den del av Sumers større byer som ikke er sumeriske, således avsløre innflytelse fra tidligere bosetninger. Sumererne selv hevdet slektskap med folket i Dilmun, et paradisisk og myteomspunnet land, som trolig i dag er øya Bahrain i Persiabukten.

Imidlertid viser arkeologiske undersøkelser en åpenbar uforstyrret kulturell kontinuitet fra tiden av den tidligere Ubaid-perioden (5300-4700 f.Kr. C-14) i bosetninger i sørlige Mesopotamia. Likheter i hushold og tempelarkitektur tyder på at folk i Uruk, Jemdat Nasr og de tidlig dynastiske periodene var deres etterkommere.

Ubaid perioden ble skiftet ut med Uruk perioden (4000-3100 f.vt.), men fortsatte i den nordlige delen av Mesopotamia, hvor den etterfulgte Halaf perioden og Halaf-Ubaid overgangsperioden. Den intense og raske urbaniseringen under Ubaid kulturen spredde seg nordover og ble adopter av Halaf kulturen. Ubaid gjenstander spredde seg også langs med den arabiske kysten og det ble skapt et handelssystem som strakk seg fra middelhavskysten til Oman.

Holocen (11500-) er betegnelsen på varmeepoken etter siste istid med jevne, milde temperaturer over store deler av kloden. I holocen oppstod jordbruksrevolusjonen, fremveksten av byer, stater, skriftspråk og andre uttrykk for sivilisasjon. Den regnes som perioden hvor varig befolkningsvekst og relativt konstant klima og vegetasjon la grunnlag for en unik utvikling og vekstperiode i menneskehetens historie.

Den neolittiske subpluvial, eller den våte fase i holosen, også kjent som Grønn Sahara, var en periode med fuktige og regntunge forhold i klimaet i det nordlige Afrika fra 7500–7000 til 3500–3000 f.vt, da den ble etterfulgt av tørrere klima under 5.9 kiloyear event ved slutten av eldre Peron (3900 f.vt.).

Dette førte i den østlige delen av den arabiske halvøya og Oman at Ubaid perioden endte brått pågrunn av ørkenspredning, noe som førte til en slutt på semi-ørken nomadisme. Det er ikke tegn på menneskelig tilstedeværelse i området på 1000 år, noe som har ført til at perioden har blitt kjent som det mørke millenium.

Leyla-Tepe kulturen (4350-4000 f.vt.) eksisterte i det sørlige Kaukasus. Kulturen har blitt forbundet med den nordlige Ubaid perioden. Bosettingene viser en klar sørvestasiatisk variant. Det blir antatt at befolkningen i Leyla-Tepe kulturen grunnla Maykop kulturen nord for Kaukasus.

Kura-Araxes kulturen, eller tidlig transkaukasisk kultur, ble til på Ararat slettene med kjerneområde i Armenia. Derfra spredde den seg til Georgia, vestover til Erzurum slettene, sørvestover til Cilicia, og til sørøst til området sør for Urmia bassenget og sjøen Van, og frem til Syria og Levanten, hvor den utviklet seg til den senere Khirbet Kerak kulturen etter det akkadiske imperiums fall. Deres produkter ble spredd til kulturene ved Volga, Dnieper og Don-Donets systemene i nord.

Kura-Araxes kulturen, som er forbundet med Maykop kulturen i Transkaukasia, er kjente for deres produksjon av hjulvogner. Den blir forbundet med hurrierne og urartierne, men hadde en heterogen etno-lingvistisk befolkning, som blant annet inkluderte en utpost for de semittiske språkene, samt en tidlig representant av de kartvelske eller georgiske språkene. Kaukasus er et av verdens mest komplekse språkområder.

Kura Araxes kulturen inkluderte også en forløper til de indoeuropeiske språkene. I visse teorier vedrørende det indoeuropeiske hjemland eller urhjem blir denne kulturen, og kan hende Maykob kulturen, identifisert med de indoeuropeiske språkene og kanskje som et tidligere protoindoeuropeisk urhjem.

Trialetikulturen (3000-2000 f.vt.) oppsto i Kaukasus og kom til å erstatte Kura-Araxes kulturen. Kulturen bærer preg av et høyt nivå av sosial ulikhet, noe som blir indikert gjennom dens rike graver. Den er kjent for sine spesielle gravskikker, hvor samfunnseliten ble gravlagt i store, svært kostelige gravkammere under jord og steinhauger, noen ganger sammen med vogner med fire hjul.

Denne form for graver i tumulus eller “kurgan”, sammen med vogner med hjul, er de same som dem til kurgan kulturen som har blitt assosiert med talerne av proto-indoeuropeisk. Dens keramikk minner sterkt om den som var gjeldende i Kura-Araxes kulturen. Mange av gjenstandene av gull fra disse gravene har store likheter med lignende objekter som har blitt funnet i Iran og Irak.

Det er paralleller med tidlig kurgan kultur. Det er også mange forbindelser og likheter med kulturer i andre deler av Sørvest Asia, inkludert det mukenske Hellas. Den hadde tette forbindelser med flere høyt utviklede kulturer, spesielt den egéiske, men også med kulturene i sør, inkludert den sumeriske og deres akkadiske erobrere.

Enkelte språkforskere har fremmet hypotesen om at denne kulturen snakket anatoliske språk; andre har endog spekulert i om den kunne være Urheimat (hjemlandet) for det hypotetiske urindoeuropeisk språk. På 1980-tallet hevdet de sovjetiske forskerne Tamaz Gamkrelidze og Vyatsjeslav Vsevolodovitsj Ivanov at dette hjemlandet var i Armenia.

Anatolisk, som er den eldste indoeuropeiske språkstammen, hvis den da ikke heller kan bli sett på som en søsterfamilie, hadde sitt opphav i Anatolia. Mens de andre indoeuropeiske gruppene forsvant ut på de ponto-kaspiske steppene til et annet urhjem, og da ikke minst ved Samarra bekkenet ved Volga, hvor de ga opphav til den såkalte Samarra kulturen (5.000 f.vt.), reiste anatolierne inn i Anatolia.

De hetittiske Kültepetekstene fra Kanesh, som på tross at de har blitt skrevet på gammel assyrisk fra omkring 1600 f.vt. er de eldste kjente kildene for det indoeuropeiske språk og de eldste skrevne dokumenter fra Anatolia.

Det er flere store steinfigurer, dolmener, menhirer, kromleker og syklopiske vegger, trolig neolittiske, i området. Regionen Aragadz fjellet er som et eneste stort naturmuseum av arkeologi, og slettene rundt byene Oshakan, Parbi, Amberd og Aghtz, så vell som Shusha og Sisian, inkluderer hundrevis av neolittiske monumenter.

I megalittnivåer har det blitt funnet konstruksjoner i store blokker, satt sammen av konsentriske murer. Zorats Karer, også kjent som Angelakot eller Karahunj, er en megalittisk struktur i nærheten av Sisian i Syunik provinsen i Armenia.