Bakgrunnen for dagens Armenia

og konfliktene med dets nabostater i moderne tid

Den armenske nasjonale frigjøringsbevegelse, også kjent som den armenske nasjonalbevegelse eller den armenske revolusjonsbevegelse, var en armensk kampanje for å gjenetablere en armensk stat i det historiske armenske hjemland i det østlige Lilleasia og Transkaukasus. Det var individuelle helter som ofret seg for saken, men bevegelsen var en organisert aktivitet som involverte tre organisasjoner: Social Democrat Hunchakian Party, Armenian Democratic Liberal Party (Ramgavar Party), også kjent som Armenakan, og Armenian Revolutionary Federation (ARF), hvor av ARF var den største og mest inflytelsesrike.

I etterkant av Van motstanden, som var en del av det russiske keiserrikets Kaukasus kampanje, under folkemordet på armenerne oppnådde armenerne å sette opp Administration for Western Armenia (1915–18), som var en armensk provisjonell regjering i en autonom region rundt sjøen Van under lederskapet til ARF medlemmet Aram Manougian, også kjent som Aram av Van. De holdt ottomanerne ute via de frivillige armenske enhetene innen den russiske Kaukasusarme, samt armenske militser.

Administration for Western Armenia, også referert til som Free Vaspurakan, ble etter en nedgang i august 1915 gjenetablert i juni 1916. Fra desember 1917 lå den under Det transkaukasisk kommissariat med Hakob Zavriev som kommissar og i begynnelsen på etableringen av DRA gikk den sammen med andre armenske nasjonalråd i et kortvarig samlet Armenia..

Den russiske offensiven under Kaukasus kampanjen i Første verdenskrig og den påfølgende okkupasjonen og dannelsen av en provisorisk administrativ regjering ga håp for frigjøringen av Vest Armenia fra det ottomansk-tyrkiske styre. Med hjelp fra flere battalioner armenere rekrutert fra det russiske imperiet hadde den russiske hær progress på Kaukasus fronten og kom så langt som til byen Erzerum i 1916. Russerne fortsatte å gjøre fremrykkinger selv etter at Tsar Nicholas II var blitt veltet i februar 1917.

I mars 1917 etablerte de som hadde gjennomført revolusjonen i Russland en provisorisk regjering, som kort tid senere skiftet ut Nicholas’ administrasjon i Kaukasus med en 5-medlemmers Special Transcaucasian Committee kjent som Ozakom, som inkluderte den armenske demokraten Mikayel Papadjanian og som skulle hele sårene utført av det gamle regime. Vest-Armenia skulle ha en generell kommissar og ble delt inn i distriktene Trebizond, Erzerum, Bitlis og Van. Forordningen var en stor konsesjon til armenerne. Vest-Armenia ble plassert under sentralregjeringen og gjennom den under armensk domsmyndighet. Hakob Zavriev ville fungere som assistant for sivile affærer og han ville passe på at de fleste betjente var armenere. Men situasjonen ble verre i etterkant av oktoberrevolusjonen i 1917, da bolsjevikene kuppet den provisoriske regjeringen og annonserte at de ville trekke seg fra både fra både de vestlige og Kaukasus frontene. Georgere, armenere og muslimer i Kaukasus motsatte seg bolsjevikisk legitimitet.

Den 5. desember 1917 ble Våpenhvilen i Erzincan signert mellom russerne og ottomanerne. Denne endte den væpnede konfliktene mellom Russland og Det ottomanske imperiet i Kaukasus kampanjen. Etter at bolsjevikene hadde tatt makten møttes en multinasjonal kongress av transkaukasiske representanter for å skape en provisorisk regionalenhet kjent som Transkaukasisk Seim. Kommissariatet og Seim var tungt tynget av den formodningen av at Sør Kaukasus formet en integrert enhet av et ikke-eksisterende russisk demokrati. De armenske representantene i Seim håpet at de anti-bolsjevikiske styrkene i Russland ville vinne den russiske borgerkrig og motsatte seg forslag om separasjon fra Russland.

Som et resultat av at Det russiske keiserdømmet hadde gått i oppløsning som en følge av Den russiske revolusjon gikk armenerne, georgerne og azerierne uvillig sammen for å skape Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk i februar 1918. En nasjonalforsamling ble etablert og møttes 10. februar 1918, ledet av den georgiske mensjeviken Nikolaj Semjonovitsj Tsjkheitsje og den 24. februar ble føderasjonen erklært.

Den 3. mars 1918 ble Våpenhvilen i Erzincan fulgt opp av Brest-Litovsk avtalen, noe som markerte Russlands tilbaketrekning fra krigen. Fra den 14. mars til april 1918 ble konferanser holdt mellom Det ottomanske imperiet og delegasjonen fra Seim. I den ottomansk-russiske vennskapsavtalen fra den 1. januar 1918 og den følgende Brest-Litovsk avtalen fra den 3. mars 1918, signert av Storvisir Talat Pasha, het det seg at alt land Russland hadde erobret i den russisk-tyrkiske krigen (1877–1878) skulle returneres til det ottomanske imperiet. Det skulle ikke tillates å eksistere noe land i området mellom Russland og Det ottomanske imperiet.

Tyrkerne ble i Brest-Litovsk avtalen med andre ord tillatt til å ta tilbake de vestarmenske provinsene og fikk til og med overta Batum og de russisk-armenske provinsene Kars og Ardahan. I tillegg til disse tilståelse ble en hemmelig klausul was satt inn som forpliktet armenerne og russerne å demobilisere deres styrker i både det vestlige og det østlige Armenia. Etter å ha massakrert og deportert armenerne i Vest Armenia under folkemordet satte Det ottomanske imperiet nå seg i gang med å å eliminere den armenske befolkningen i Øst Armenia. Kort tid etter å ha signert Brest-Litovsk avtalen begynte derfor den tyrkiske hæren sin fremrykking og tok Erzerum i mars og Kars i april. Den 21. mai fortsatte den ottomanske hæren, noe som førte til Slaget om Sardarapat (21.-29. mai), BSlaget om Kara Killisse (24.-28. mai) og Slaget om Bash Abaran (21.-24. mai).

Den 11. mai 1918 åpnet en ny fredskonferanse i Batum. Ved denne krevde ottomanerne også Tiflis, samt Alexandropol og Echmiadzin, hvor de ville bygge en jernbane for på den måten å forbinde Kars og Julfa med Baku. De armenske og georgiske medlemmene av Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk delegasjon begynte å stanse prosessen. Både krigen mot Det osmanske riket under Første verdenskrig og de indre motsetningene var for store til at den kunne fungere og føderasjonen gikk i oppløsning da Georgia erklærte sin uavhengighet den 26. mai. To dager senere, den 28. mai, signerte Georgia Poti avtalen, hvor i landet ble lovet støtte fra Tyskland. Den følgende dag annonserte det muslimske nasjonalråd i Tiflis etableringen av Azerbaijan. Etter å ha blitt forlatt av sine regionale allierte ble også det armenske nasjonalråd basert i Tiflis og ledet av russisk-armenske intellektuelle som representerte armenske interesser i Kaukasus tvunget til å erklære sin uavhengighet den 28. mai. Det sendte Hovhannes Kachaznuni og Alexander Khatisyan, hvor av begge var medlemmer av ARF, til Yerevan for å overta makten der.

Armenian Congress of Eastern Armenians, som var en samlet form av Armenian National Councils styrt av ARF, erklærte den 30. mai at Armenia skulle være en selstyrt republikk under en provisorisk koalisjonsregjering og med egen konstitusjon, Den armenske republikk (DRA), som ble liggende mellom Russland og det ottomanske imperiet, før slutten av Første verdenskrig. Katchaznouni ble landets første statsinister og Aram Manougian ble den første innenriksmminister.

I mellomtiden hadde tyrkerne tatt Alexandropol og ville eliminere senteret for armensk motstand basert i Yerevan. Armenerne klarte å hindre et totalt nederlag og leverte knusende slag mot den tyrkiske hæren i slagene om Sardarapat, Karakilisa og Abaran, men ble tvunget til å forhandle og etter at det ottomanske imperiet hadde tatt store territorier og innført harde forhold satt den nye republikken igjen med kun 4400 kvadratkilometer.

DRA, som eksisterte i perioden 28. mai 1918 til 29. november 1920, var den første moderne etableringen av en armensk republikk. Med utgangspunkt i den gruppen den såkalte ARF hadde innenfor Det russiske keiserrikets styre utropte disse Den demokratiske republikken Armenia den 28. mai 1918 med utgangspunkt i den representasjonen denne gruppen hadde innenfor det tidligere styret. Den armenske staten stabiliserte seg med støtte fra Vesten via den armenske diaspora før de ottomanske styrkene invaderte i mars 1918 og var forberedt på å forsvare regionene Erzurum, Bitlis og Van, hvor av alle var essensielle for det nye landet for ikke å bli en landlukket stat.

DRA ble etablert i det tidligere Øst Armenia i det russiske imperiet under ARFs og andre armenske politiske partiers, som hjalp til med å skape den nye republikken, lederskap. Etter å ha blitt etablert hadde den grenser til Georgia i nord, det ottomanske imperiet i vest, det persiske imperiet i sør og Azerbaijan i øst. Armenian Congress of Eastern Armenians, som tok kontroll i 1918, falt sammen og i juni 1919 ble det første nasjonale valg avholdt. I januar 1919 ble landets første universitet grunnlagt.

DRA var fra første stund plaget av en rekke problemer, noe som ikke aller minst kom fra at de fleste av innbyggerne var armenske flyktninger som hadde flyktet fra massakrene som fant sted under folkemordet i det vestlige Armenia og på grunn av det ottomanske imperiets hærers fremrykking, som hadde til formål å knuse det armenske folk. Den nye statsdannelsen måtte umiddelbart håndtere kampene i Kaukasus som var en del av Første verdenskrig og armenerne måtte overta posisjonene til de russiske styrkene som gikk i oppløsning.

Angrepet av både de ottomanske styrkene og kurdiske irregulære ble den armenske staten tvunget til å trekke seg fra Erzincan til Erzurum. Byen Van ble også forlatt. DRA evakuerte Erzurum og Sarıkamış etter tunge kamper. Også Trabzon i nord ble erobret. Grensene satt i Brest-Litovsk avtalen ble innført. DRA ble også tvunget til å undertegne Batum avtalen med Det osmanske riket. Dette var den første internasjonale avtalen som den nye republikken inngikk, noe som fant sted samme dag som erklæringen av DRA, og tvang DRA ut av Vest Armenia på tross av at den ikke ble anerkjent av Armenia.

Ved fredsavtalen i Batumi ble kampene innstilt. Da Det osmanske riket tapte krigen og gikk i oppløsning foreslo den amerikanske presidenten Woodrow Wilson på Paris-konferansen i 1919 at den nye republikken også skulle omfatte de historiske armenske områdene, som blant annet inkluderte provinsene Erzurum, Trabzon, Bitlis og Van i dagens østlige Tyrkia. Dette ble ratifisert gjennom Sèvres avtalen signert mellom de allierte og assosierte maktene og Det ottomanske imperiets regjering på tross av at Sultan Mehmed VI aldri signerte avtalen, i Sevres, Frankrike, den 10. august 1920, men dette ble aldri gjennomført og ble endret i senere traktater, senest i Lausanne avtalen fra den 4. juli 1923.

I 1920 utgjorde denne republikken omtrent dagens Armenia, men også deler av dagens østlige Tyrkia, Nakhitsjevan, Nagorno-Karabakh og Qazakh som det har vært kjempet om med Aserbajdsjan. Det var også uenighet med Georgia om hvilke provinser og distrikt som skulle være hvor.

I desember 1918 pågikk en konflikt mellom Armenia og Georgia, den georgisk–armenske krig, som omhandlet det disputerte landet i den primært armensk befolkede Lori sammen med noen naboregioner. Området var blitt lagt hevd på av begge nasjonene, men hadde blitt okkupert av Georgia etter at ottomanerne hadde evakuert området. Kampen fortsatte i to uker, men på tross av en vellykket start ble den armenske fremrykkingen under Drastamat Kanayan stanset og krigen endte via britiske mekling, som førte til etableringen av en felles armensk-georgisk siviladministrasjon i den loriske nøytrale sonen eller Shulavera Condominium.

Det var også konflikt mellom Armenia og dets nye nabo i øst, Democratic Republic of Azerbaijan, noe som kom hadde sine røtter i alt fra rase, religion, kultur og samfunnsforskjeller. På tross av at grensene til de to landene ennå var udefinert hevdet Azerbaijan det meste av det armenske territoriet gjennom å kreve mesteparten av de tidligere russiske provinsene slik som Elizavetpol, Tiflis, Yerevan, Kars og Batum. Ettersom diplomati mislyktes på tross av mekling i regi av kommandanter av en britisk ekspedisjonsstyrke som hadde installert seg selv i Kaukasus fant territorielle kamper mellom Armenia og Azerbaijan sted i 1919 og 1920, og da ikke minst i regionene Nakhichevan, Karabakh og Syunik (Zangezur). Gjentatte forsøk på å underlegge disse azerbaijansk domsmyndighet ble møtt med sterk motstand av deres armenske innbyggere.

Samtidig som det var kamper med Azerbaijan oppsto en ny stat ledet av Fakhr al-Din Pirioghlu med senter i Kars, South West Caucasian Republic. Denne hevdet territoriet rundt regionene Kars og Batum, deler av Yerevan distriktet og Akhaltsikhe og Akhalkalaki distriktene av Tiflis provinsen. Den eksisterte paralelt med den britiske generalguvernørskap skapt under de alliertes intervensjon i Transkaukasia, men ble nedlagt av den britiske høykommisaradmiral Somerset Arthur Gough-Calthorpe i april 1919 og regionen var avsatt til den armenske republikk.

I 1920 administrerte Armenia et område som dekket det meste av dagens Armenia, Kars, Igdır og Çıldır og Göle distriktene i Ardahan, mens det pågikk kamper med Azerbaijan om regionene Nakhchivan, Nagorno-Karabakh, Zangezur, som i dag er den armenske provinsen Syunik, og Qazakh. Oltu regionen, som i en kort periode i 1920 ble administrert av Georgia, ble også lagt hevd på av DRA. Også det armenskbefolkede Lori var et stridsspørsmål overfor Georgia. Områdene sør for Yerevan, som ble bebodd av muslimer, anerkjente ikke armensk autoritet og motsatte seg et hvert forsøk fra den armenske regjeringen til å ta kontroll over regionene. Armenia ble internasjonalt anerkjent etter signeringen av Sèvres avtalen i 1920 og USA, samt noen latinamerikanske land åpnet offisielt diplomatiske kanaler med regjeringen. Flere armenske sentre ble etablert i Storbritannia, Italia, Tyskland, Serbia, Hellas, Iran, Japan og ulike land i Afrika.

Den tyrkisk-armenske krig, en væpnet konflikt mellom DRA og den tyrkiske nasjonalbevegelse, som inkluderte de politiske og militære aktivitetene til de tyrkiske revolusjonære som resulterte i dannelsen og utformingen av dagens Tyrkia, en konsekvens av oppstykkingen av det ottomanske imperiet i etterkant av Første verdenskrig, fant hovedsakelig sted i dagens nordøstlige Tyrkia og det nordvestlige Armenia i perioden fra den 24. september til den 2. desember 1920.

De tyrkiske revolusjonære gjorde opprør mot de alliertes oppdeling av imperiet i etterkant av Mudros våpenhvilen signert den 30. oktober 1918, som endte det ottomanske imperiums deltagelse i Første verdenskrig, samt mot Sevres avtalen i 1920, som ble signert av den ottomanske regjeringen og oppdelte Anatolia.

I Mudros avtalen overga ottomanerne sine gjenværended garrisoner utenfor Anatolia, ga de allierte retten til å okkupere fort som kontrollerte Dardanellene og Bosporus stredet, samt retten til å okkupere et hvert territorium som var en trussel for sikkerheten. Den ottomanske hæren ble demobilisert og havner, togbaner og andre strategiske steder ble gjort tilgjengelig til bruk av de allierte. I Kaukasus ble Tyrkia tvunget til å trekke seg tilbake til sine pre-krigsgrenser. Våpenhvilen ble etterfulgt av okkupasjonen av Konstantinopel og den etterfølgende oppdelingen av det ottomanske imperiet. Sèvres avtalen fra den 10. august 1920 fulgte våpenavtalen, men denne trådde ikke igjennom på grunn av oppstarten av Den tyrkiske uavhengighetskrig.

Sèvres avtalen, som konkretiserte oppdelingen av Det ottomanske imperiet etter mønster av hemmelige avtaler blant de allierte maktene, ble signert av noen av de allierte under Første verdenskrig den 10. august 1920, men verken USA eller Sovjet signerte, ettersom landet hadde forhandlet frem Brest-Litovsk avtalen med det ottomanske imperiet i 1918. Rıza Tevfik, Storvisiren Damat Ferid Pasha, ambassadør Hadi Pasha og utdanningsminister Reşid Halis signerte på vegne av Sultan Mehmed VI. Avtalen ble ikke sendt til det ottomanske parlament for ratifisering ettersom den var blitt brutt den 18. mars 1920 av britene under okkupasjonen av Konstantinopel. Den ble aldri ratifisert av Det ottomanske imperiet.

I avtalen, etter krav fra storvisir Talat Pasha, fikk Det ottomanske imperiet tilbake de territoriene som Russland hadde erobret under den russisk-tyrkiske krig (1877–1878), og da især Ardahan, Kars og Batumi. Mens Sir George Dixon Grahame signerte for Storbritannia, signerte Alexandre Millerand for Frankrike og Count Lelio Bonin Longare for Italia. Blant de andre allierte maktene aksepterte ikke Hellas grensene. Avetis Aharonian, som også signerte Batum avtalen den 4. juni 1918, signerte på DRAs vegne.

Det wilsonske Armenia refererer til grensen for et foreslått Armenian trukket av USAs president Woodrow Wilson for Sèvres avtalen. Den foreslåtte staten inkorporerte Erzurum, Bitlis og Van, som var deler av regionen referert til som Det ottomanske Armenia, også kjent som Vest Armenia. Denne regionen ble forlenget i nord, opp til vestsiden av Trabzon provinsen for at DRA skulle få tilgang på Svartehavet ved havnen Trabzon.

Etter etableringen av den tyrkiske nasjonalbevegelsen, samlet rundt lederskapet til Mustafa Kemal Pasha og autoriteten til Turkish Grand National Assembly satt opp i Ankara, og den suksessfulle tyrkiske uavhengighetskrig endte de revolusjonære det ottomanske sultanat den 1. november 1922 og erklærte Tyrkia den 29. oktober 1923. Bevegelsen var samlet rundt en progressiv definert politisk ideologi som generelt er kjent som kemalisme eller atatürkismen.

Under den vellykte Tyrkiske uavhengighetskrig motsatte de seg greske, armenske og franske styrker og sikret seg et territorium som ligner det de har i dag. Den tyrkiske nasjonalbevegelse utviklet sine egne internasjonale relasjoner via Moskva avtalen med Sovjet den 16. mars 1921, Ankara innrømmelsen med Frankrike, som satte en slutt på den fransk-tyrkiske krig og Alexandropol avtalen og Kars avtalen, som fastsatte de østlige grensene.

Bevegelsen tvang de tidligere allierte til å vende tilbake til forhandlingsbordet før ratifiseringen av Sevres avtalen for der å komme frem til Lausanne avtalen av 1923, som annullerte Sèvres avtalen og etablerte de nåværende tyrkiske grensene. Dette inkluderte den tidligere etablerte østlige grensen av Tyrkia som avtalt av alle partene av Brest-Litovsk avtalen, Alexandropol avtalen, Moskva avtalen og Kars avtalen.  Lausanne avtalen stadfestet dem.

Det var konflikt mellom de tyrkiske revolusjonære og armenske grensegrupper i Oltu som førte til den tyrkisk-armenske krig. De tyrkiske revolusjonære hevdet at tyrkerne i DRA ble mishandlet og undertrykt av armenerne. Den 11. september 1920 invaderte den tyrkiske general Kazım Karabekir grensene opptegnet av USA via en invasjon av Armenia utført av fire tyrkiske battalioner, noe som fikk DRA til å erklære krig mot Tyrkia den 24. september. Etter flere slag, slik som Slaget om Oltu og Slaget om Sarıkamış, Slaget om Kars og Slaget om Alexandropol sendte Mustafa Kemal Atatürk flere delegasjoner til Moskva for å få til en allianse.

Den sovjetiske militærlederen Boris Legran ankom Yerevan med en tekst for å forhandle frem en sovjetisk-armensk avtale. Avtalen, som ble signert den 24. oktober, sikret Sovjet støtte. DRA forsikret at de ville forsvare Kars. Den tyrkiske nasjonalbevegelse, som mislikte overenskommelsen mellom Sovjet og DRA, invaderte Kars samme dagen som avtalen ble underskrevet. Armenerne forlot Kars, som kom under full tyrkisk okkupasjon den 30. oktober.

Tyrkiske styrker fortsatte sin fremrykking og kom etter en ukes tid til å okkupere byen Alexandropol (dagens Gyumri). Den 12. november erobret tyrkerne også den strategiske andsbyen Agin, nordøst for ruinene etter den tidligere armenske hovedstaden Ani for derfor å forsøke å nå Yerevan. Den 13. november brøt Georgia sin nøytralitet etter å ha konkludert en avtale med DRA om å invadere Lori, som var blitt etablert som en nøytrasl sone, Shulavera Condominium, mellom de to nasjonene i 1919. Armenia fryktet sikkerheten til armenerne i regionen hvis tyrkerne ville invadere.

Tyrkerne, med hovedkvarter i Alexandropol, presenterte armenerne med et ultimatum som de ble tvunget til å akseptere. Dette ble etterfulgt av et mer radikalt krav som truet Armenias blotte eksistens. Armenerne motsatte seg først dette kravet, men da Karabekirs styrker fortsatte å rykke frem måtte de kapitulere. Den 18. november 1920 ble en våpenhvile inngått.

På grunnlag av frykt for at de tyrkiske troppene skulle erobre Yerevan og Echmiadzin, hvis ikke bolsjevikene skulle ankomme, signerte armenerne Alexandropol avtalen med Grand National Assembly of Turkey den 2. desember 1920. Avtalen, som endte den tyrkisk-armenske krig, ble signert før erklæringen vedrørende Tyrkia som republikk, noe som fant sted den 2. desember 1920. Det var den første avtalen signert av de tyrkiske revolusjonære med en internasjonalt akseptert stat. Termene i avtalen ble forhandlet frem av Kazim Karabekir og den armenske utenriksminister Alexander Khatisyan.

I følge avtalen skulle DRA skulle avvæpne det meste av sine militære styrker og Armenia ble nødt til å trekke seg fra Sevres avtalen, som stipulerte det wilsonske Armenia. Den nye grensen mellom de to landene var i essens den samme som var blitt avtalt i følge Brest-Litovsk avtalen mellom Sovjet og Det ottomanske imperiet. DRA hadde tidligere avstått fra Brest-Litovsk avtalen, men etter væpned konflikt var grensen blitt akseptert av Armenia i Batum avtalen. I det administrative vakuum skapt av oppløsningen av de ottomanske styrkene på grunn av Mudros våpenhvilen hadde South West Caucasian Republic med senter i Kars blitt dannet, men denne ble lagt ned av britene i 1919 i etterkant av okkupasjonen av Istanbul, noe som gjorde DRA i stand til å erøvre seg territoriene. Alexandropol avtalen endret grensene til DRA til Ardahan-Kars grensen og DRA måtte gi fra seg mer enn 50 % av sitt førkrigsterritorium, samt oppgi alle territoriene lovet det via Sèvres avtalen.

Avtalen, signert av den armenske regjeringen, skulle bli ratifisert av det armenske parlament innen en måned, men dette fant ikke sted på grunn av at Joseph Stalin, på kommando av Vladimir Lenin og samtidig som Armenia ble tvunget på kne av Den tyrkiske nasjonalbevegelse, beordret Grigoriy Ordzhonikidze om å invadere DRA fra Azerbaijan for å etablere en ny pro-bolsjevikisk regjering der. Den 29. november invaderte Sovjet derfor Armenia. I 1921 ble Alexandropol avtalen skiftet ut med Kars avtalen.

På tross av at de satt med makten via forsvarsminister Drastamat Kanayan og innenriksminister Aram Manougian var det kommunistiske ARF ikke i stand til å stanse en kommunistisk invasjon fra nord, som kulminerte med en sovjetisk erobring i 1920, selv om det også var en stor bevegelse av armenske kommunister som hjalp den sovjetiske kontrollen. ARF ble illegalisert og dets ledere sendt i eksil og mange av dets medlemmer reiste til andre steder i verden.

Dette andre sovjetiske angrepet fant sted i slutten av november 1920. Etter å ha gitt Armenia skylden for å ha invadert Sharur den 20. november og Karabakh den 21. november krysset Den røde arme grensen mellom DRA og Sovjet Azerbaijan den 28. november. Den andre sovjetisk-armenske krigen varte kun i en uke. Utmattet etter 6 år av permanent krig og konflikt var ikke den armenske hæren og befolkningen i stand til mer aktiv motstand.

Da Den røde hær den 4. desember 1920 gikk inn i Yerevan overga den armenske regjeringen seg. Den 5. desember gikk også Den armenske revolusjonskommite, eller Revkom, som hovedsakelig besto av armenere fra Azerbaijan, inn i byen. Den 6. desember gikk Chekaen, Sovjets det hemmelige politi, inn i Yerevan. Dette endte DRAs eksistens ettersom det som da var igjen av Armenia befant seg under kontrollen til den kommunistiske regjeringen. Raskt etter oppsto Den armenske sovjetsosialistiske republikk under lederskap av Aleksandr Miasnikyan.

Maktskiftet fant sted den 2. desember i Yerevan. Det armenske lederskapet anerkjente et ultimatum gitt av av den sovjetiske militærlederen Boris Legran. Armenia bestemte seg for å anerkjenne Soviets krav ettersom Sovjet lovet å forsvare Armenias gjenværende territorium fra den fremrykkende tyrkiske hær. Sovjet lovet samtidig at man ville gjenoppbygge hæren, forsvare armenere og ikke forfølge ikke-kommunistiske armenere på tross av at denne bestemmelsen ble brudt da ARF medlemmene ble tvunget ut av landet. Den delen som var okkupert av Tyrkia forble for en stor del deres slik det sto skrevet i Kars avtalen. Den armenske Sovjet republikk, som ble inkludert i den nyetablerte Transcaucasian Soviet Federated Socialist Republic, ble erklært under lederskapet til Aleksandr Myasnikyan.

Volden i Transkaukasia under den tyrkisk-armenske krig endte med en vennskapsavtale mellom Tyrkia og Sovjet. Vennskaps- og broderskapsavtalen, også kalt Moskva avtalen, undertegnet den 16. mars 1921, ga Tyrkia Kars regionen, som vil si dagens Kars, Iğdır og Ardahan, mens Sovjet fikk Adjarae.

Kars-avtalen ble signert i Kars den 13. oktober 1921 og ratifisert i Yerevan den 11. september 1922 av Sovjet og representanter fra sovjetrepublikkene Azerbaijan, Armenia og Georgia, hvor av samtlige kom til å underskrive Unionsavtalen i desember 1922 med Sovjet, samt av Grand National Assembly of Turkey, som i 1923 erklærte republikken Tyrkia.

Kars-avtalen var en oppfølger av Moskva avtalen og etablerte grensene mellom Tyrkia og Sør Kaukasus. De fleste territoriene gitt til Tyrkia i følge denne avtalen var områder erobret av Russland fra Det ottomanske imperiet under Den russisk-tyrkiske krig i 1877–1878. Det eneste unntaket var Surmalu regionen, som ble annektert av Russland i Turkmenchay avtalen i etterkant av Den siste russisk-persiske krig med Iran.

Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk var en kortlivet (1922−1936) sovjetrepublikk, bestående av Georgia, Armenia og Aserbajdsjan med hovedstad i Tbilisi. I forbindelse med oppløsningen av det russiske imperium under den russiske revolusjon hadde provinsene i Kaukasus dannet deres egen føderale stat kalt Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk, men innbyrdes nasjonale interessekonflikter og krig med Det osmanske rike førte til oppløsningen av republikken et halvt år senere, i april 1918. I de påfølgende år var det innbyrdes borgerkrig mellom de tre territoriene, og Den røde armé var sterkt involvert. I mars 1922, ble området gjenforent som en sovjetrepublikk, og reorganisert som en enhetlig republikk i desember samme år. I 1936 ble Den transkaukasiske SFSR oppløst, og de tre provinsene ble omdannet til tre republikker: Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk, Den armenske sosialistiske sovjetrepublikk og Den aserbajdsjanske sosialistiske sovjetrepublikk.

Kars avtalen krevde at territoriet i det tidligere russiske Batum distriktet i Kutaisi guvernatet skulle bli delt, hvor av den nordlige halvdelen, med havnebyen Batumi ble gitt til Sovjet, mens den sørlige halvdelen, med byen Artvin, ble gitt til Tyrkia. Den nordlige halvdelen, som ble til Adjar Autonomous Soviet Socialist Republic, dagens Adjara, ville bli gitt autonomi innen sovjetisk Georgia. Tyrkia ble samtidig garantert fri transitt via Batum havn for varer og alle materialer bestemt for eller med opprinnelse i Tyrkia uten kostnader og med rett for Tyrkia å bruke Batum havn uten spesielle tillatelser. Samtidig, og ikke aller minst, så defenerte avtalen en ny grense mellom Tyrkia og sovjetisk Armenia, definert av Akhurian og Aras elvene.

Tyrkia ervervet det meste av det tidligere russiske Kars Oblast, inkludert Surmalu Uyezd med Ararat og byene Iğdır og Koghb (Tuzluca), Kars, Ardahan og Oltu, ruinene til Ani og sjøen Çıldır fra Armenia, hvor av de fleste områdene allerede befant seg under tyrkisk militærkontroll. Avtalen krevde at tyrkiske soldater skulle trekke seg fra et område som korresponderer til den vestlige halvdelen av dagens armenske Shirak provins, inkludert Alexandropol (Gyumri).

I etterkant av Andre verdenskrig forsøkte Sovjet å anullere Kars avtalen og gjenvinnen sitt tapte territorium. Den 7. juni 1945 fortalte den sovjetiske utenriksminister Vyacheslav Molotov den tyrkiske ambassadør i Moskva at regionene skulle bli returnert til Sovjet i hensyn til både den georgiske og den armenske republikken. Tyrkia befant seg i en vanskelig situasjon, og da særlig med tanke på at det ønsket å ha gode forhold til Sovjet, men samtidig nekte å gi fra seg territorier. Sovjet hadde allerede i 1939 ønsket å gjenåpne spørsmålet om mulighet for å annulere Kars avtalen. Dette kravet ble sterkere i etterkant av krigen, og da ikke aller minst på grunn av at Sovjet på dette tidspunktet var blitt en supermakt. Tyrkia i seg selv kunne ikke på dette tidspunktet makte å stå imot Sovjet.

Høsten 1945 samlet de sovjetiske soldatene i Kaukasus seg for en mulig invasjon av Tyrkia. De sovjetiske kravene ble satt frem av armenere til de allierte landenes ledere, men møtte opposisjon fra den britiske lederen Winston Churchill, som motsatte seg dem ettersom de ikke ønsket at Sovjet skulle få mer territorium hvor det kunne få innflytelse, mens USAs president Harry S. Truman følte at saken ikke skulle berøre andre parter.

Under denne episoden forhørte Sovjet seg med Tyrkia om å kunne sette opp en militærbase i Bosphorus. Tyrkiske politikere, sammen med den britiske regjeringen, arbeidet hardt for å sikre USAs hjelp. Under denne perioden døde den tyrkiske ambassadøren i Washington DC og USA sendt hans kiste til Istanbul om bord på USS Missouri, noe som var den første storskala amerikanske militærbesøk til Tyrkia og en symbolsk gest. Det var kun etter dette at Sovjet opp ga sitt krav.

Siden Sovjets kollaps i 1991 har regjeringene i Tyrkia, Armenia, Georgia og Azerbaijan akseptert Kars avtalen. Vartan Oskanian, som fungerte som utenriksminister i Armenia under Robert Kocharyan (1998–2008), bestyrket Armenias anerkjennelse av Kars avtalen den 13. desember 2006, leder nå den politiske tenketanken Civilitas. ”Armenia har aldri laget et problem over gyldigheten av Kars avtalen ettersom Armenia remains lojal til alle avtaler arvet fra Sovjet,” sa han. Oskanian nevnte samtidig at Tyrkia ikke følger opp avtalen, slik som å åpne konsulat i hver av de tre transkaukasiske republikkene. På grunn av tension mellom Armenia og Azerbaijan over Nagorno-Karabakh har Tyrkia stengt grensen til Armenia og sine diplomatiske forbindelser, noe som bryter med avtalen. I følge Oskanyan var det Tyrkia som selv satte spørsmålstegn ved gyldigheten til denne avtalen.

Nagorno-Karabakh

Nagorno-Karabakh er en landlukket region mellom Lavere Karabakh og Zangezur og dekker den sørøstlige delen av Det mindre Kaukasus fjellene. Territoriet danner en del av det historiske Karabakh området, som ligger mellom elvene Kura og Araxes og dagens armensk-azerbaijanske grense. Området besto tidligere av de historiske provinsene Artsakh, som som er den vestlige delen og ligger i høylandet, noe som har ført til at det ble kjent som den fjellrike Karabakh, og Utik, som er den østlige delen og ligger i lavlandet, noe som ga området navnet Det lavere Karabakh, som skiftet mellom å være under kongdømmene Armenia og Kaukasisk Albania. Området Artsakh-Utik fikk navnet Karabakh på 1300-1400-tallet.

Regionen, med hovedstad i Stepanakert, er de jure del av Azerbaijan, men er for det meste de facto regjert av den internasjonalt uanarkjente Nagorno-Karabakh republikk. Siden slutten på Nagorno-Karabakh krigen i 1994 har representanter av regjeringene i Armenia og Azerbaijan holdt fredsforhandlinger i regi av OSCE Minsk Group vedrørende regionens status.

Rett før Sovjets kollaps i 1989 hadde Nagorno-Karabakh Autonomous Oblast en befolkning på 145.593 armenere (76.4 %), 42.871 azerbaijanere (22.4 %) og flere tusen kurdere, russere, grekere og assyrere. Hovedparten av den azerbaijanske og kurdiske befolkningen flyktet fra regionen under krigen fra 1992 til 1993. I 2001 ble det rapportert at befolkningen var 95 % armensk, mens den resterende var assyrisk, gresk og kurdisk.

Dagens konflikt over Nagorno-Karabakh har sine røtter i bestemmelsene gjort av Joseph Stalin, som fungerte som Kommissær over nasjonaliteter for Sovjet på tidlig 1920-tallet, og det kaukasiske byrå (Kavburo) under sovjetiseringen av Transkaukasia.

I etterkant av den russiske revolusjonen ble Karabakh del av den Transkaukasiske demokratiske føderative republikk, som raskt utviklet seg til de separate statene Armenia, Azerbaijan og Georgia. En rekke mindre kriger ble i de neste to årene (1918–20) kjempet mellom Armenia og Azerbaijan over ulike regioner, inkludert Karabakh. I juli 1918 erklærte det første armenske rådet i Nagorno-Karabakh regionen som selvstyrt og skapte et nasjonalt råd og regjering. Senere invaderte ottomanske tropper Karabakh, men ble møtt av væpnet armensk motstand. Senere, etter at det ottomanske imperiet hadde falt, ankom britiske tropper. Disse anerkjente provisorisk Khosrov bey Sultanov, som var valgt ut av den azerbaijanske regjeringen, som guvernørgeneral av Karabakh og Zangezur, i påvente på sluttbestemmelse fra fredskonferansen i Paris. Dette motsatte Karabakh armenerne seg. I februar 1920 aksepterte Karabakh nasjonalråd midlertidig Azerbaijans domsmyndighet, mens armenere andre steder i Karabakh fortsatte geriljakamp og nektet å akseptere avtalen. Avtalen ble raskt annullert av det 9. Karabakh råd, som erklærte union med Armenia i april.

Mens den azerbaijanske hæren var opptatt med å bekjempe lokale armenske frigjøringsstyrker i Karabakh i april 1920 ble Azerbaijan erobret av bolsjeviker. Områdene Karabakh, Zangezur og Nakhchivan kom under Armenias kontroll, men allerede i juli-august hadde Den røde hær okkupert Karabakh, Zangezur og deler av Nakhchivan. Den 10. august 1920 signerte Armenia en foreløpig avtale med bolsjevikene hvor man anerkjente en midlertidig bolsjevikisk okkupasjon av disse områdene frem til man ville komme frem til en endelig konklusjon. I 1921 ble Armenia og Georgia også erobret av bolsjeviker, som for å vinne offentlig støtte, lovet å ville avsette Karabakh til Armenia, sammen med Nakhchivan og Zangezur. However, Imidlertidig hadde Sovjet også planer når det gjaldt Tyrkia, som man håpet, med hjelp fra dem, ville utvikle seg langs med kommunistiske linjer. Sovjet avtalte derfor en oppdeling hvor Zangezur ville falle under Armenia, mens Karabakh og Nakhchivan ville falle inn under Azerbaijan. Som et resultat ble Nagorno-Karabakh Autonomous Oblast etablert som en del av sovjetisk Azerbaijan den 7. juli 1923.

Med sovjetisk kontroll over regionen døde konflikten over regionen hen i flere tiår, men med oppløsningen av Sovjet på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet gjenoppsto spørsmålet vedrørende Nagorno-Karabakh. På grunn av azerbaijansk tvunget azerifisering av regionen startet den armenske befolkningen, med ideologisk og materiell støtte fra Armenia en autonomibevegelse for å få den uavhengige oblast flyttet til Armenia.

Den 22. februar 1988 oppsto den første direkte konfrontasjonen ettersom en større gruppe azeriere marsjerte fra Agdam mot den armenske byen Askeran mens de ødela alt på sin vei. Konfrontasjonen mellom azeriene og politiet i nærheten av Askeran førte til Askeran slaget, som etterlot to azeriere døde, hvor av en av dem ble drept av en azerisk politioffiser, samt 50 armenske landsbybeboere. Store antall av flyktninger forlot Azerbaijan ettersom volden begynte mot minoritetsbefolkningene i de respektive land.

Høsten 1989 intensifiserte den interetniske konflikten seg i og rundt Nagorno-Karabakh, noe som førte til at Sovjet ga de azerbaijanske autoritetene større autoritet over regionen. Den 29. november 1989 endte det direkte styre i Nagorno-Karabakh og regionen ble returnert til Azerbaijan. Denne politikken ble møtt med en samlet sesjon fra det sovjetiske Armenia og Nagorno-Karabakhs nasjonale råd erklærte samling mellom Nagorno-Karabakh og Armenia. Den 10. desember 1991, i et folkevalg boikottet av lokale azerbaijanere, gikk armenerne i Nagorno-Karabakh inn for dannelsen av en uavhengig stat. Et sovjetisk forslag om utstrakt autonomi for Nagorno-Karabakh innen Azerbaijan tilfresstilte ingen av partene og det ble krig mellom Azerbaijan og Nagorno-Karabakh, som fikk støtte fra Armenia.

Kampen økte i styrke etter at både Armenia og Azerbaijan vant uavhengighet fra Sovjet i 1991. I post-Sovjet maktvakuumet ble militæraksjon mellom de to influert av den russiske hær i tillegg til at de begge leide inn et stort antall leiesoldater fra Ukraina og Russland. Samtidig deltok mange afghanske mujahideen, samt tsjetsjenere, på azerbaijansk side.

På slutten av 1993 hadde konflikten forårsaket tusener av tap og hundretusener flyktninger på begge sider. I mai 1994 hadde armenerne kontroll over 14 % av azerbaijansk territorium. Azerbaijan ble da nødt til å for første gang under konflikten å anerkjenne Nagorno-Karabakh som et tredje parti i krigen og startet direkte forhandlinger med Karabakh autoritetene. Som et resultat ble en uoffisiell våpenhvile nådd den 12. mai 1994 via russiske forhandlinger. Avtale vedrørende grensene ble signert i etterkant av våpenhvilen i 1994. Armenske styrker i Nagorno-Karabakh kontrollerer nå 9 % av Azerbaijans territorium utenfor det tidligere Nagorno Karabakh Autonomous Oblast, mens Azerbaijan kontrollerer Shahumian og de østlige delene av Martakert og Martuni.

Shahumian Region, som var et distrikt i Azerbaijan nord for Nagorno-Karabakh Autonomous Oblast, hadde før Nagorno-Karabakh krigen en substensiell armensk befolkning. Hoveddelen av territoriet er ennå underlagt Azerbaijan og er inkorporert i Goranboy Rayon, men blir lagt hevd på av Nagorno-Karabakh. Området var tidligere en del av Artsakh, deretter, i Middelalderen, var den del av det armenske prinsedømmet Khachen og på 1700-1800-tallet del av Melik-Abovian dynastiets melikdom av Giulistan. Under Sovjet ble området oppkalt etter den armenske bolsjeviken Stepan Shahumyan. Befolkningen var nesten eksklusivt armensk på 1990-tallet.

I mai måned 1991 beordret Gorbachev Operation Ring hvor Soviet Internal Security Forces og OMON omringet noen av områdets armenske landsbyer, og da ikke aller minst Getashen og Martunashen, og deporterte deres innbyggere til Armenia. Offisielt kalt en passjekkoperasjon var det erklærte mål lansert av Sovjets intern- og forsvarsministrier å avvæpne armenske militsenheter som var organisert i såkalte illegale væpnede formasjoner. Operasjonen involverte bruken av soldater som ble fulgt av militære kjøretøy, artilleri og militærhelikoptere for å fjerne de selverklærte armenske fedayeen, men i sterk kontrast til dette avfolket de sovjetiske soldatene og de primært azeriske soldatene i OMON og hæren mange av de 24 armenske landsbyene som eksisterte rundt om i Shahumyan ved å be befolkningen der om å forlate deres hjem og bosette seg andre steder i Nagorno-Karabakh eller i Armenian. Den britiske journalisten Thomas de Waal så operasjonen som Sovjets første og eneste borgerkrig. Noen forfattere har også referert til aksjonene som etnisk rensing.

I desember 1991, da Sovjet ble oppløst, ble Shaumian hevdet av Nagorno-Karabakh Republic og ble fokus for mye kamp, noe som nådde sitt klimaks i 1992 da det meste av området ble gjeninntatt av den azerbaijanske hær etterfulgt av store ødeleggelsder og den armenske befolkningen flyktet.

På tross av våpenhvilen har tap på grunn av væpnet konflikt mellom Armenia og Azerbaijan fortsatt. OSCE Minsk Group, som ledes av USA, Frankrike og Russland, forsøker å løse konflikten og foreslår et folkevalg, bestemme områdets sluttstatus, returnere noen territorier under Karabakhs kontroll og sikkerhetsgarantier. Den 2. november 2008 reiste Ilham Aliyev og Serzh Sarkisian til Moskva for samtaler med Dmitry Medvedev, noe som endte i at de tre presidentene signerte en erklæring som konfirmerte deres forpliktelser til å fortsette forhandlingene.

I sin gratulasjonsbeskjed ved markeringen for Nagorno-Karabakhs 15 årsdag i september 2006 sa Kocharyan, som før han ble president i Armenia hadde vært president i Nagorno-Karabakh fra 1994 til 1997 og statsminister i Armenia fra 1997 til 1998, at ”Folket i Karabakh har gjort deres historiske valg, forsvart deres nasjonale interesser i en tvungen krig. I dag bygger de en fri og uavhengig stat.” I en ledsagende beskjed het det at det var Armenias og alle armeneres plikt å bidra med å styrke og utvikle Nagorno-Karabakh, samt til den internasjonale anerkjennelsen av republikken. Kocharyan var født i Stepanakert, Nagorno-Karabakh, som på den tiden var Nagorno-Karabakh Autonomous Oblast under den azerbaijansk-sovjetiske sosialistrepublikk.

Nakhchivan

Kars avtalen spesifiserte at Nakhchivan, som inkluderer Nakhchivan og Sharur delen av Sharur-Daralagez Uyezds i det tidligere Erivan guvernat i det russiske imperiet, skulle være et autonomt territorium under Azerbaijans forsvar. I 1924 ble Nakhchivan Autonomous Soviet Socialist Republic dannet på dette territoriet som en eksklave under sovjetisk Azerbaijan, og dele en 15-km lang grense med det nåværende tyrkiske distriktet Surmalu. Det ble samtidig bestemt at både Tyrkia og Russland ville bli garantister av Nakhchivans status.

Nakhchivan var i den siste delen av Første verdenskrig skueplass for mer kamp mellom armenere og azerbaijanere, hvor av begge krevde området. Nakhchivan er et armensk navn og har fra gammelt av vært underlagt Armenia. Dette påp tross av at en rekke folk opp gjennom tidene har forsøkt å erobre territoriet. I etterkant av Februarrevolusjonen var regionen underlagt en Special Transcaucasian Committee satt opp av den russiske provisjonsregjeringen og deretter den kortlivde Transcaucasian Democratic Federative Republic. Da denne ble oppløst i mai 1918 ble det stor kamp mellom DRA og Azerbaijan vedrørende Nakhchivan, Nagorno-Karabakh, Zangezur, som vil si dagens armenske provins Syunik, og Qazakh. I juni 1918 kom regionen under ottomansk okkupasjon. Ottomanerne massakrerte 10.000 armenere og la 45 av deres landsbyer øde.

Under Mudros avtalen ble ottomanerne tvunget til å trekke sine styrker ut av Transkaukasus for å gjøre plass til den kommende britiske militærtilstedeværelsen. Under britisk okkupasjon lagde Sir Oliver Wardrop, britisk sjefskommissjonær i Sør Kaukasus et grenseforslag for å løse konflikten. I følge Wardrop skulle ikke armenske krav mot Azerbaijan gå lenger enn til de administrative grensene til det tidligere Erivan guvernatet, som under tidligere keiserlig russisk styre inkluderte Nakhchivan, mens Azerbaijan skulle begrense seg til guvernatene Baku og Elisabethpol. Dette forslaget ble rejected av både armenerne, som ikke ville opp gi sin hevd overfor Qazakh, Zangezur og Karabakh, og azerisene, som ikke ville opp gi Nakhchivan. Ettersom disputt mellom begge landene fortsatte ble det klart at den sårbare freden under britisk okkupasjon ville vare.

Som en protest mot et grenseforslaget til Sir John Oliver Wardrop, som ville avsette området til Armenia erklærte Jafar Kuli Khan Nakhchivanski i desember 1918, med støtte fra Azerbaijans styrende part Musavat partiet og Ungtyrker regjeringen i det ottomanske imperiet, republikken Aras i Nakhchivan uyezd i det tidligere Erivan guvernatet. Republikken, som korresponderte med dagens azerbaijanske Nakhchivan Autonomous Republic, var kortlivd og ble ikke anerkjent. Dets eksistens endte da soldater fra DRA tok kontroll over regionen under Aras krigen i midten av juni 1919, noe som førte til en invasjon fra Azerbaijan og på slutten av juli ble armenske soldater tvunget til å forlate Nakhchivan by.

Igjen ble det nye voldsomheter og omkring 10.000 armenere døde og 45 armenske landsbyer ble lagt ødelagt. Britene trakk seg nå ut av regionen. Kamp mellom armenere og azeriere fortsatte og etter en serie trefninger, som fant sted rundt om i Nakhchivan distriktet, ble en våpenavtale signert. Denne varte kun i kort tid nye kamper brøt ut i mars 1920, og da primært i Karabakh mellom Karabakh armenere og Azerbaijans regulære hær, noe som førte til konflikter i andre områder med blandet befolkning, inkludert i Nakhchivan. I juli 1920 invaderte Sovjet og okkuperte regionen og den 28. juli ble Nakhchivan Autonomous Soviet Socialist Republic, som hadde nære bånd til sovjetisk Azerbaijan, erklært.

I november, rett før de tok over Armenia, lovet bolsjevikene at de ville avse Nakhchivan til Armenia sammen med Karabakh og Zangezur for på den måten å vinne offentlig støtte. Dette ble oppfylt da Nariman Narimanov, leder for det bolsjevikiske Azerbaijan, utga en erklæring som feiret seieren for sovjetisk makt i Armenia, som erklærte at både Karabagh, Nakhchivan og Zangezur skulle bli gitt til det armenske folk som et tegn på det azerbaijanske folks støtte til Armenias kamp mot den tidligere DRA regjeringen.

Vladimir Lenin, som på tross av at han hilste denne handlingen av sovjetisk brorskap hvor grenser ikke hadde noen betydning blant de ulike Soviet folkene velkommen, var uenig i denne bestemmelsen og krevde i stedet at folkene i Nakhchivan skulle bli konsultert og at det skulle bli holdt et folkevalg. I følge formelle figurer fra dette valget, som ble holdt i begynnelsen av 1921, ville hele 90 % av Nakhchivans befolkning bli inkludert i sovjetisk Azerbaijan med retten til en autonom republikk. Dette ble slått fast i Moskva avtalen mellom Sovjet og det nydannede Tyrkia den 16. mars 1921. Denne avtalen slo også fast at det tidligere Sharur-Daralagez uyezd, som også hadde en solid azerisk majoritet, skulle bli tillagt Nakhchivan, noe som tillot Tyrkia å dele grense med sovjetisk Azerbaijan. Denne avtalen ble igjen slått fast i Kars avtalen den 23. oktober. Den 9. februar 1924 etablerte Sovjet offisielt sovjetisk Nakhchivan, viss konstitusjon ble innført den 18. april 1926.

Som del av Sovjet minsket konflikten over den etniske komposisjonen i Nakhchivan, samt de territorielle kravene. I stedet ble det et viktig sted for industriproduksjon med et spesielt fokus på utvinningen av mineraler slik som salt. Under sovjetisk styre var det et viktig knutepunkt på Moskva-Tehran jernbanen, samt Baku-Yerevan jernbanen. Det var også et viktig strategisk område under Den kalde krigen ettersom den delte grenser med både NATO medlemmet Tyrkia og Iran, som var en nær alliert med Vesten frem til den iranske revolusjonen i 1979.

Nakhchivan opplevde moderniseringer og store forbedringer i denne perioden. Samtidig foregikk det et stort befolkningsskifte. Dets armenske befolkning minsket gradvis ettersom mange emigrerte til sovjetisk Armenia. Mens 15 % var armensk i 1926, så hadde dette sunket til 1.4 % i 1979, samtidig som den azeriske befolkningen økte med både en høyere fødselsrate og immigrasjon og gikk fra å være på 85 % i 1926 til 96 % i 1979. Armenere i Nagorno-Karabakh merket lignende, men langsommere, demografiske trender og fryktet en dearmenisering av området.

Konflikten mellom armenere og azerere vedrørende Nagorno-Karabakh blusset opp igjen på 1980-tallet, noe som førte til Nagorno-Karabakh krigen. Azerbaijans folkefront klarte å presse sovjetisk Azerbaijan til å føre en jernbane- og luftblokkade mot Armenia gjennom å angripe tog som tok seg inn på armensk territorium fra Azerbaijan, noe som resulterte i at jernbanepersonale nektet å komme inn i Armenia. Dette kneblet den armenske økonomien ettersom hele 85 % av kargo og varer ankom via jernbanen. Som et tilsvar stengte Armenia jernbanen til Nakhchivan, noe som stengte eksklavens eneste forbindelse til resten av Sovjet og førte til at dens økonomi ble kvelt.

I desember 1989 var det uroligheter i Nakhchivan ettersom dets azeriske innbyggere fysisk la ned den sovjetiske grensen med Iran for å kunne flykte fra området og møte deres etniske azeriske kusiner i det nordlige Iran, noe som ble sterkt kritisert av det sovjetiske lederskap og de sovjetiske mediene, som beskyldte azeriene for å omfavne islamsk fundamentalisme.

I januar 1990 erklærte Sovjetrepublikken Nakhchivan at den ville skille Nakhchivan fra Sovjet for på den måten å protestere mot Sovjets aksjoner under Svart januar, også kjent som Svart lørdag eller Januarmassakren, eller Qara Yanvar, som var en aksjon mot demonstrerende azeriere utført av den sovjetiske hæren i Baku den 20. januar 1990. Demonstrantene krevde utvisning av azerbaijanske kommunistoffiserer og krevde uavhengighet fra Sovjet. Deres retorikk var i følge en Human Rights Watch rapport, ”veldig anti-armenske.”

I Azerbaijan blir dette ansett som å være fødselen til dagens Azerbaijanske republikk. Landet var det første landet i Sovjet som erklærte uavhengighet, og foregikk Lithuanias erklæring med kun noen få uker.

Sumgait pogromene, også kjent som Sumgait massakrene eller Februarhendelsene, var en azeri-ledet pogrom mot den armenske befolkningen i Sumgait i det sovjetiske Azerbaijan i februar 1988. Den 27. februar 1988 dannet store mobber av etniske azeriere grupper som angrep og drepte armenere både på gaten og og i deres leiligheter; vidspredt plyndring og en generell mangel på handling fra politioffiserer tillot situasjonen å øke i styrke. De voldelige hendelsene i Sumgait var på en skala som ikke før hadde funnet sted i Sovjet og tiltrakk seg oppmerksomhet fra vestlig media. Massakren kom i lyset av Nagorno-Karabakh bevegelsen som vant oppmerksomhet i det sovjetiske Armenia.

Den 28. februar kom en liten gruppe av relativt uvæpnede sovjetiske MVD soldater til byen og forsøkte å stanse de voldelige aksjonene, men uten å lykkes. Situasjonen ble til slutt stanset da flere professjonelt militærenheter med tanks og andre væpnede kjøretøy kom en dag senere. Styrkene sendt av regjeringen innførte krigslov i Sumgait og etablerte portforbud og endte krisen. Hendelsen ble bemerket med forbauselse i både Armenia og i resten av Sovjet ettersom etnisk kamp i landet stort sett var blitt undertrykt og offisielt ikke-eksisterende. Ideologi som internasjonalisme og Sovjet patriotisme hadde kontinuerlig blitt fremmet i republikkene for å unngå slike konflikter. Massakren, sammen med Nagorno-Karabakh konflikten, presenterte en stor utfordring for reformene som ble innført av den daværende generalsekretær i Sovjet, Mikhail Gorbachev, som ble kritisert for hva som ble ansett som hans sakte reaksjon på krisen.

Kirovabad pogrom var en annen azeri-ledet pogrom som hadde armenere i byen Kirovabad (dagens Ganja) i sovjetisk Azerbaijan i november 1988 som mål. En uidentifisert armensk presseredaktør sa kommandanten av de sovjetiske styrkene spurte innenriksministeren i Moskva om tillatelse til å evakuere noen av byens armenske befolkning på 100.000. Men forsøk fra de sovjetiske soldatene til å forsvare armenere under pogromen var til ingen nytte. Konflikten økte høsten 1988 ettersom armenere i Kirovabad og de omkrinliggende områdene ble drevet fra deres hjem og tvunget til å søke ly i Armenia. Den 23. november ble det gjort et forsøk på pogrom mot bygningen til byens eksekutivkommitte. Under kamper mellom aggressive folk og de væpnede styrkene som forsøkte å holde orden og forsvare de armenske borgerne ble tre soldater drept og 67 mennesker ble skadd. Opprørerne brant ned og ødela militærmaskinene.

Pogromer mot armenere begynte i Baku den 13. januar 1990, en gjentagelse av pogromene i Sumgait og Kirovabad. Armenere ble kastet i døden fra deres balkonner. Den azerbaijanske folkefront, som startet angrepene, hevdet at pogromene var et resultat av armensk aggresjon. De lokale autoritetene gjorde ingenting for å stanse volden og Bakus 300.000 armenere flyktet. MVD internstyrkene på 12.000 personer og flere sovjetiske soldatet og flåteenheter i Baku, samt Den kaspiske flåte intervenerte ikke for å stanse det, men hevdet at de ikke hadde blitt beordret av Moskva til å gjøre det. Den 15. januar erklærte autoritetene unntakstilstand i andre deler av Azerbaijan, men ikke i Baku, og pogromaktiviteten begynte å øke. Ut fra frykt om intervensjon fra de sentrale Sovjet autoritetene begynte folkefronten å blokkere militærbarrakker og hadde allerede tatt de facto kontroll i flere azerbaijanske regioner.

Den 19. januar 1990 stormet derfor 26.000 sovjetiske soldater Baku for å knuse folkefronten. Skytingen fortsatte i tre dager. Sovjet erklærte på vegne av av president Gorbachev en unntakstilstand, som kom til å vare i 4 måneder, men som kun ble offentliggjort etter at folkefronten var blitt stormet og mange av dem allerede lå skadd eller døde i gatene, hospitalene og likheus i Baku. På tross av at det ble hevdet at de sovjetiske troppene kun var ute etter å redde armenerne, så er det mye som taler for at de forsøkte å redde regimet, lov og orden og Sovjets fortsatte eksistens. Nesten hele befolkningen i Baku kom ut for å begrave de døde den tredje dagen, den 22. januar.

I mer enn 40 dager holdt landet seg unna arbeidsplassene for å vise sorg og masseprotest. Den sovjetiske forsvarsminister Dimitri Yazov erklærte da at bruken av makt i Baku var ment å forhindre en de facto kupp av lokalregjeringen av den ikke-kommunistiske opposisjonen, folkefronten, for å forhindre deres seier i det kommende valget i mars 1990 og å ødelegge dem som politisk styrke slik at kommunistene ble værende med makten. Et spesialmøte i regi av det sovjetiske parlament i Azerbaijan holdt den 22. januar 1990 på krav fra det sivile samfunnet og på initiativ fra noen parlamentsmedlemmer forsøkte å vurdere den 20. januar hendelsen og vedtok noen dokumenter som fordømte operasjonen i regi av den sovjetiske hær. The Wall Street Journal redaktør hevdet den 4. januar 1995 at Gorbachev valgte å bruke vold mot uavhengighetssøkende azerbaijanere.

Den 18. oktober 1991 gjenopprettet parlamentet i Azerbaijan landets uavhengighet. Gorbachev unnskyldte seg senere med at: ”Erklæringen om unntakstilstand i Baku var den største feilen i min politiske kariere.” I 1994 vedtok Azerbaijans nasjonalforsamling en full politisk og juridisk evaluering av Svart januar. I følge en forordning vedtatt av Azerbaijans president Heydar Aliyev fra den 16. desember 1999 ble alle ofrene for volden gitt en ærestittel som Martyr av den 20. januar.

Heydar Aliyev returnerte etter å ha blitt kastet ut fra hans posisjon i politbyrået av Gorbachev i 1987 til hans fødested i Nakhchivan i 1990. Aliyev ble der valgt til Sovjetet av en overhvelmende majoritet. Han trakk seg fra CPSU og etter et mislykket august 1991 kupp mot Gorbachev førte han et opprop for uavhengighet for Azerbaijan, samtidig som han fordømte Ayaz Mütallibov for å ha støttet kuppet. I 1991 konsoliderte han sin maktbase som leder for sovjetet i Nakhchivan og hevdet Nachichevans nesten totale uavhengighet fra Baku.

Den 4. mai 1992 ble Nakhchivan skueplass for kamp i forbindelse med Nagorno-Karabakh krigen. Den største kampen begynte den 18. mai da armenerne erobret Nakhchivans eksklave Karki, et lite territorium som Armenias nord-sør hovedferdselsåre passerer. Denne befinner seg ennå under armensk kontroll. Etter Shushas fall beskyldte Mütallibov regjeringen i Azerbaijan Armenia for å ville erobre hele Nakhchivan, men på tross av dette erklærte Heydar Aliyev en unilateral våpenhvile den 23. mai og forsøkte å konkludere en separat fred med Armenia, noe den armenske presidenten Levon Ter-Petrossian uttrykte støtte for. Men konflikten i området førte til en hard reaksjon fra Tyrkia, som sammen med Russland står som garantist for Nakhchivans status i følge Kars avtalen.

Den tyrkiske statsminister Tansu Çiller annonserte at en hver armensk fremgang i Nakhchivan ville resultere i en krigserklæring mot Armenia. Russland på sin side erklærte at tredje parti intervenering i disputten kunne utløse en tredje verdenskrig. Tusener av tyrkiske soldater ble sendt til grensen mellom Tyrkia og Armenia. Russiske militærstyrker i Armenia møtte deres bevegelser gjennom å øke antallet soldater langs med den armensk-tyrkiske grensen og styrket forsvaret i en periode hvor krig mellom de to ble sett på som uunngåelig. Iran, som også reagerte på Armenias angrep, utførte en militærmanøver langs med sin grense med Nakhchivan som en advarsel overfor Armenia, som ikke utførte flere angrep mot Nakhchivan. Etter en periode med politisk ustabilitet vendte Azerbaijan seg til Aliyev i 1993 og inviterte ham å returnere fra eksil i Nakhchivan for å lede landet.

Nakhchivan har beholdt sin autonomi og er internasjonalt anerkjent som en konstituert del av Azerbaijan regjert av sin egne valgte parlament. En ny konstitusjon for Nakhchivan ble vedtatt gjennom et folkevalg den 12. november 1995 og vedtatt av republikkens rådssamling den 28. april 1998 og har vært i bruk siden den 8. januar 1999. Men republikken forblir isolert, ikke kun fra resten av Azerbaijan, foruten hele det sørlige Kaukasus. Vasif Talibov, som er relatert via ekteskap til Azerbaijans herskende familie, Aliyevene, fungerer som den nåværende parlamentariske lederen og er kjent for hans autoritære og korrupte styre. De fleste borgerne vil heller se tyrkisk TV fremfor Nakhchivansk, som en azerbaijansk journalist kritiserte for å være en propagandakanal for Talibov og Aliyevene. Det er økonomisk nedgang og energimangel på grunn av Armenias fortsatte blokkade av regionen som tilsvar på den azeriske og tyrkiske blokkaden av Armenia. Det er en høy emigrasjonsrate til Tyrkia.

Share