Oltid
Kilikia (gresk: Κιλικία; tyrkisk: Kilikya; armensk: Կիլիկիա, middelpersisk: klkyʾy; partisk: kylkyʾ) var den sørlige kystregionen av Anatolia (Lilleasia), sør for det sentrale anatoliske platå i dagens Adana, Osmaniye og Mersin. Området strakte seg innlands fra sørøstkysten av dagens Tyrkia og rett nord og nordøst for øya Kypros.
Området har blitt kjent som Kizzuwatna, et oldtidsrike i det Anatolia (Lilleasia) som befant seg i høylandet i det sørøstlige Anatolia nær İskenderunbukta i dagens Tyrkia, i det andre årtusen f.vt. Regionen var delt i to deler. Uru Adaniya (Kilikia Pedias), vannrike sletteområdet, og Tarza (Kilikia Trachea) i de fjellrike vestlige delene. Det er omgitt av Taurusfjellene og elven Ceyhan.
Senteret for kongedømmet var byen Kummanni, beliggende på høylandet. I en senere tid var den samme regionen kjent som Kilikia. Kummanni (“Helligdom”) var kultsenter for den hurriske tordenguden Tešup (kileskrift IM). Taru er den hattitiske formen, mens hans hettitiske og luviske navn var Tarhun. Kumarbi, som ble identifisert som sumerernes Enlil og ugaritternes El, var hurriernes hovedgud. Kumarbi var sønn av Anu (himmelen) og far til Teshub.
Hurrierne (kileskrift: Hu-ur-ri) , et oldtidsfolk i det nordlige Mesopotamia i løpet av bronsealderen som snakket et hurro-urartiske språk, er forbundet med både urartierne og armenerne, som de også delte sin kultur med. Det armenske ordet hur/hur-ri er en variant av ar/har/hur.
Det meste av hva man vet om dem stammer fra dokumenter funnet i bibliotekene til andre av tidens folk, inkludert hettitene, akkaderne, sumererne og egypterne, men alt tyder på at alle disse folkene hadde sine kulturelle røtter fra hurrierne, som synes å ha vært til stede i den transkaukasiske regionen siden tidenes morgen.
Et tidlig navn på armenerne, som blir nevnt i mesopotamiske og egyptiske kilder som kan dateres tilbake til bronsealderen, var urartiere, som vil si ariere (ar-i-ere), ettersom ar betyr ild, lys, belysning, sol, gjenkomst og fruktbarhet, det å skape eller guddommelig. Roten av ordet blir blant annet funnet i arev (sol), arpi (lys fra himmelen), ararich (gud eller skaper), Ararat (som vil si stedet for skapelsen), arta osv.
Flere etniske grupper har sameksistert i kongedømmet Kizzuwatna. Hettittene ekspansjon i tiden under det tidlig gamle kongedømmet brakte sannsynligvis hettittene og luverne inn i sørøstlige Anatolia. Begge gruppene, hvor av begge indoeuropeiske, var sterkt preget og inspirert av hurrisk kultur og bidro antagelig til dannelsen av det uavhengige riket Kizzuwatna etter at det gamle hettittiske kongedømmet ble svekket. W. M. Austin (1942) kunne konkludere med at det var tidlig kontakt mellom armenere og anatoliere basert på hva som han anser som felles arkaiske språklige trekk.
Tigranes den store
Tigranes I (regjerte 95–56 f.vt.), også kalt Tigranes II og Tigranes den store, var konge av oldtidens Armenia. Rundt 100 f.vt. kjøpte han seg fri parterne fra partisk fangenskap og bygget raskt opp sin makt. Han allierte seg med Mithridates VI av Pontos og giftet seg med hans datter Kleopatra. Til slutt førte de to kongenes forsøk på å kontrollere Kappadokia ved romersk innblanding av Sulla. Den romerske republikk hadde okkupert Kilikia i 102 f.vt., og gjort den til en romersk provins i 63 f.vt.
Tigranes ekspanderte også sine områder inn i Partia, og gikk så langt inn i Media som Ekbatana og til Arbela i Assyria. Han erobret dermed det nordlige Mesopotamia. I 83 f.vt. tok han over Syria, Fønikia og Kilikia, og gjorde dermed effektivt slutt på Seleukideriket (som da kun besto av deler av dagens Syria). Mange av innbyggerne i de erobrede byene ble sendt til hans nye metropolis Tigranokerta.
I en kort periode var landet et av de mektigste i regionen, men dette tok slutt da landet havnet i krig med Romerriket. Han mistet til slutt Tigranokerta til Lucullus og ble adskilt fra Mithridates av Pompeius i 66 f.vt. Tigranes’ sønn gikk over til Pompeius og da de nærmet seg Artaxata overga Tigranes seg. Han ga opp alle sine områder, unntatt Armenia, og fullførte sitt liv som skattepliktig vasall av Roma.
Men Armenia mistet allikevel ikke sin selvstendighet. Tigranes beholdt makten som en alliert av Romerriket fram til sin død i 56 f.vt. De gjenværende artaxiade-kongene styrte som klienter av Romerriket frem til de ble veltet i år 12 på grunn av en mulig allianse med Romerrikets hovedrival Partia. Armenia kom under romersk kontroll til å bli mer orientert vestover, både politisk, filosofisk og religiøst.
Mellom barken og veden
Under de romersk-partiske krigene ble arsacide-dynastiet Armenia dannet, som en sidegren av det partiske arsacide-dynastiet, da Tiridates I av Armenia, et medlem av det partiske arsacide-dynastiet, ble erklært konge av Armenia i år 52, men Armenia befant seg i den følgende perioden mellom barken og veden, mellom Romerriket og Partia og senere mellom Det bysantinske riket, også kjent som Østromerriket, og det persiske sasanide-riket.
Partia invaderte Armenia flere ganger, men ble stadig slått tilbake av romerne. Etter at Partia gikk under, oppsto et nytt persisk rike, styrt av sasanide-dynastiet, som konkurrerte med Romerriket om kontroll over Armenia. Det sasanidiske riket okkuperte Armenia i 252, men i 287 ble kong Tirtidetes III den store innsatt av romerne. Han erklærte kristendommen som statsreligion i Armenia i år 301, noe som gjorde Armenia til verdens første land til å innføre kristendom som statsreligion, tolv år før Roma.
Under Arsakidene ble Armenia den første staten som innførte kristendommen som sin offisielle religion i 301. Dette innledet en ny æra i det armenske folkets historie. For ytterligere å styrke den armenske nasjonale identitet oppfant Mesrop Mashtots noe senere det armenske alfabet, noe som innledet en gullalder i Armenia, da mange utenlandske bøker og manuskripter ble oversatt til armensk av hans elever.
Lilleasia var et av de første stedene hvor kristendommen spredde seg, så befolkningen var overveiende kristen og armensk, eller gresk-talende, på 400-tallet. Anatolia og Konstantinopel var i de neste 600 årene senteret i Den hellenistiske verden, mens Hellas selv opplevde gjentatte invasjoner og nedgang.
På 400-tallet mistet Armenia sin uavhengighet til de bysantinske og persiske rikene. Det bysantinske riket og sasanide-riket delte Armenia i 387 og i 428. Mens Vest Armenia falt under bysantinsk styre falt Øst Armenia under sasanidisk kontroll og kom til å bli kjent som Det persiske Armenia etter det armenske arsacide-dynasiets fall i 428. Dette til tross for at Armenia fortsatte å være en sterk nasjon som hadde sterk innflytelse i begge de to imperiene.
Marzpanate perioden referer til perioden i armensk historie etter arshakuni dynastiets fall i 428, da marzpaner (guvernør-generaler) nominert av den persiske sassanide kongen regjerte den østlige delen av Armenia, bedre kjent som Persisk Armenia. Dette samtidig som Bysantisk Armenia ble regjert av flere prinser under bysantisk kontroll.
På 600-tallet ble Kilikia invadert av muslimske arabere. Araberne greide ikke å fordrive bysantinerne før tidlig på 700-tallet og da ble Kilikia omformet til befestet grensesone (thughur) av kalifatet. Muslimene holdt landet helt det ble frigjort av den bysantinske keiseren Nikeforos II i 965.
Marzpanate perioden endte med den arabiske erobringen av Armenia på 700-tallet, da denne delen av Armenia i 637 ble et autonomt prinsedømme innen det arabiske imperiet under Kalif Umar, som samlet all armensk land tidligere okkupert av det bysantiske imperiet også.
Prinsedømmet ble styrt av en armensk prins, som ble anerkjent av både kalifen og den bysantiske keiseren. Man regner med at rundt 3 millioner armenere falt under de persiske marzpanene. Men til tross for dette fortsatte Armenia å være en sterk nasjon som hadde sterk innflytelse i begge de to imperiene. Blant annet giftet de armenske og persiske dynastiene seg med hverandre, og i visse perioder var det herskende dynastiet i det bysantinske riket armensk.
Til tross for mange opprør varte denne perioden i armensk historie frem til etableringen av Bagratide Armenia under ledelse av Ashot I av bagratidene i 885. Ashtot I, som hadde klart å ta kontroll over det meste av området fra et svekket arabisk imperium og som erklærte seg som “Konge av armenerne”, mottok anerkjennelse av abbasidedynastiets Kaliff Al-Mu’tamid i 885 og den bysantiske keiser Basil I fra det makedonske dynastiet i 886.
Men til tross for at Armenia da var blitt en selvstendig enhet under ledelse av Ashtot I fortsatte deler av det historiske Armenia og armenskbebodde områder å befinne seg under bysantinsk herredømme.
Bagratuni dynastiet, som i ulike perioder var konger i Armenia og Georgia, regjerte frem til 1045. Innen da hadde flere områder separert seg som uavhengige kongedømmer og prinsedømmer slik som Kongedømmet Vaspurakan, som ble styrt av Artsruni i sør, Kongedømmet Syunik i øst og Kongedømmet Artsakh, samtidig som man anerkjente overstyret til Bagratide kongene.
Armensk Kilikia
I 1045 erobret det bysantiske imperiet Bagratide Armenia og raskt etter falt de andre armenske statene under bysantinsk kontroll også. Men bysantinsk styre var kortlivd ettersom seljuk-tyrkere slo bysantinerne og erobret Armenia ved Slaget om Manzikert i 1071 og etablerte Seljuk imperiet.
Etter fallet til bagratidenes Armenia, og i de påfølgende århundrene, klarte ikke den armenske staten å reetablere seg og sin uavhengighet. Den forble under styret til tyrkiske stammer. Dette, samt de bysantinske militærkampanjene, resulterte i at armenerne spredde seg inn i Kappadokia og østover fra Kilikia og inn i de fjellrike områdene i det nordlige Syria og Mesopotamia.
Seljuktyrkiske invasjoner av Armenia ble etterfulgt av etnisk rensning eller forvisning av armenere som utvandret til det bysantinske rike. For å unngå døden eller tilfangetagelse fra dem som hadde drept hans familiemedlem, den siste kongen av Ani, Gagik II, flyktet Roupen sammen med en betydelig del av den armenske adelen og bondebefolkningen til Kilikia.
I 1080 grunnla Ruben I av Armenia et lite uavhengig fyrstedømme i hjertet av kilikiske Taurus som gradvis ekspanderte til det armenske kongedømmet Kilikia, som ble fokusområdet for den armenske nasjonalismen ettersom Armenia i denne perioden befant seg under utenlandsk okkupasjon, dannet. Dette under Rubenid dynastiet. Hovedstaden var først Taurus, og dernest Sis.
Armenerne utviklet nære sosiale, kulturelle, militære og religiøse bånd med de nærliggende korsfarerstatene, og var en bastion for kristendommen i øst. For korsfarerne var Kappadokia “Terra Hermeniorum,” armenernes land, på grunn av alle armenerne som holdt til der. Kong Levon av Armenia hjalp til med å bygge opp Kilikias økonomi og handel, etter hvert som handelen med europeiske handelsmenn vokste.
Betydelige byer og festninger ble bygget, inkludert havnen Aias, som fungerte som en vestlig terminal mot øst. Pisanerne, genoveserne og venezianerne etablerte kolonier i Aias gjennom avtaler med det armenske Kilikia på 1300-tallet.
Med det første korstog fikk armenerne i Kilikia mektige allierte blant de frankiske korsfarerne. Med deres hjelp sikret de Kilikia fra tyrkene, både gjennom direkte militære aksjoner i Kilikia og ved å etablere korsfarerstater i Antiokia og Edessa.
Armenerne og korsfarerne var delvis allierte, delvis rivaler i de neste to århundrene. Det ble skapt en sentralisert styresmakt i området med fremveksten til rubenideprinsene, som var det nærmeste man kom et herskende dynasti på tross for at de måtte konkurere med bysantinerne om makten over regionen.
Prins Leon fra Rubenid dynastiet klarte med støtten han fikk av den tyskromerske keiser (Fredrik Barbarossa og hans sønn Henrik VI) å sikre seg tronen og ble den første kongen av det armenske Kilikia som kong Leon I i 1198.
Han ble en av de viktigste figurene i den armenske kilikiske staten. Under sin regjeringstid måtte han ta seg av herskerne i Konya, Aleppo og Damaskus. Dermed integrerte han nye landområder i Kilikia og doblet fyrstedømmet ved Middelhavskysten.
Tronen gikk senere til det rivaliserende Hetumid-dynastiet gjennom Leons datter, Zabel. Da hun ble dronning ble hennes første ektemann forgiftet i 1225 av Konstantin av Baberon, som så i 1226 tvang henne til å gifte seg med Konstantins sønn, som ble medhersker Hetoum I (styrte 1226-1270).
Mongolriket ekspanderte raskt fra Asia under styret til Zabel og Hetoum og nådde raskt Sørvest Asia. Mogolene erobret Mesopotamia, Bagdad og Syria i sin fremrykning mot Egypt.
Deres erobringer var katastrofale for Armenia, men dette var ikke tilfellet i Kilikia, ettersom Hetoum valgte å legge Kilikia under mongolsk autoritet ved å sende sin bror Sempad til mongolenes hoff i 1247 for å forhandle om en allianse. Mongolene ga deretter sin støtte til å beskytte Kilikia fra de muslimske mamelukkene i Egypt, inntil mongolene selv konverterte til islam.
Mamelukkene var slavesoldater av ikke-arabisk herkomst som omvendte seg til islam og som tjente som ridende livvakter for de muslimske kalifene og sultanene i det kurdiske Ayyubide-dynastiet grunnlagt av Saladin (Salah al-Din) på 1100- og 1200-tallet. De var av multikulturelt opphav, inkludert armenske, og som gjorde seg selv til en militær herskerklasse og virket i blant annet Egypt fra 1100-tallet til omkring 1800.
Mamelukklederen Baibars, en kiptsjaktyrker fra Krimhalvøya som ble mamelukksultan av Egypt og Syria, beordret i 1266 Hetoum I til å oppgi sin lojalitet til mongolene og i stedet akseptere mamelukkenes overherredømme og gi tilbake til mamelukkene territoriene og festningene som Hetoum hadde skaffet seg gjennom sin underkastelse for mongolene.
Baibars var en av de muslimske kommandantene for styrken som beseiret Ludvig IX av Frankrikes sjuende korstog og han ledet baktroppen for den egyptiske hæren i slaget ved Ayn Jalut i 1260, hvor mamelukkene påførte mongolene et betydelig nederlag, og som blir regnet som et av verdenshistoriens vendepunkter.
Baibars’ styre markerte starten på mamelukkenes dominans i det østlige middelhavsområdet og styrket holdbarheten på mamelukkenes militære system. Han klarte å fjerne korsfarerne fra Syria og å forene Syria og Egypt til én mektig stat som var i stand til å forsvare seg mot både korsfarerne og mongolene.
På grunn av Baibars trusler dro Hetoum I til det mongolske hoffet til Il-Khan i Persia for å skaffe seg militær støtte. Men i hans fravær marsjerte mamelukkene mot Kilikia ledet av Mansur II og kommandanten Qalawun og beseiret armenerne i Katastrofen ved Mari.
Hetoums sønn Thoros ble drept og Hetoums sønn, Levon, ble tatt til fange sammen med titusenvis av armenske soldater. Hetoum betalte en høy løsepenge for sin sønn ved å betale en stor pengesum og overføre mange festninger. Kort tid etter rystet det store jordskjelvet i Kilikia i 1268 landet ytterligere.
Hetoum abdiserte i 1269 til fordel for sin sønn Levon II som ble tvunget til å betale store årlige skatter til mamelukkene. Men selv med skattene fortsatte mamelukkene å angripe Kilikia med noen få års mellomrom.
Da Levond V døde i 1342 ble Johannes av Lusignan kronet til konge som Gosdantin IV. Men både han og hans etterfølgere støtte fra seg armenerne ved å forsøke å få dem til å underkaste seg den romerske kirke.
Istedenfor å bygge på intern enighet mot utenlandske fiender falt riket fra hverandre på grunn av indre strid og kom til sist de egyptiske mamelukkene i 1375. Kilikia Trachea ble erobret av osmanerne på 1400-tallet, mens Kilikia Pedias forble uavhengig fram til 1515.
