Denne delen inneholder noen av de mest stilte spørsmålene vedrørende folkemordet i 1915.

Spørsmål og svar: Anerkjennelse

70 Hvorfor er et 100 år gammelt spørsmål ennå aktuelt?
71 Hvilke land, organisasjoner o. l. har anerkjent Folkemordet 1915?
72 Hvorfor finnes det ikke noen bredere internasjonalt anerkjennelse?
73 Er det ikke bedre å overlate historiske hendelser til historikere istedet for å la politikere ta beslutninger om det?
74 Innebærer en svensk anerkjennelse begrensning av ytringsfriheten og uavhengig forskning?
75 Hvorfor gjøre en så stor affære av et gammelt folkemord?
76 Hva kan det å ignorere et krav om anerkjennelse resultere i?
77 Om man nå anerkjenner et 100 år gammelt folkemord, må man da ikke anerkjenne alle brudd som har funnet sted siden uminnelige tider?
78 Hva kan en anerkjennelse egentlig resultere i?
79 Hva spiller det for rolle at Tyrkia hevder at det ikke var et folkmord? Det er jo et historievitenskapelig og ikke et politisk spørsmål
80 Kan dagens Tyrkia lastes for hva det osmanske imperiet gjorde?
81 Hva slags skade kan en anerkjennelse resultere i?
82 Skulle en svensk anerkjennelse forårsake splid mellom de berørte folkegruppene?
83 Kan forsoning skje uten anerkjennelse?
84 Hvorfor ikke ta spørsmålet til en domstol?
85 Er ikke det her et spørmål mellom Armenia og Tyrkia?
86 Hvorfor bør et tredje land, for eksempel Norge, anerkjenne folkmordet i 1915?
87 Har Sveriges Riksdag anerkjent folkemordet på armenerne i 1915?
88 Har Sverige som land anerkjent folkemordet 1915?
89 Har Armenia noen strategi for å løfte spørsmålet om folkemordet opp på den internasjonale arenaen?
90 Er det kun den armenske diasporaen som arbeider med spørsmålet?
91 Er Tyrkia beredd på å diskutere folkemordsspørsmålet med Armenia?
92 Hvorfor finnes det i Tyrkia en redsel for å anerkjenne Folkemordet 1915?
93 Er håpet hos armenerne at Tyrkia skal anerkjenne folkemordet større nå enn for 20 år siden?
94 Hvorfor har det vært så stille om folkemordet så lenge?
95 Hvordan kommer det seg at det armenske folkemordet ikke vekker like mye oppmerksomhet som Holocaust?
96 Om en anerkjennelse av folkemordet innebærer diplomatiske problem og handelssanksjoner fra Tyrkia bør iikke hvert land tenke på sine egne intresser?
97 Er det forbudt å tale om det armenske folkemordet i Tyrkia?
98 Hva er straffen om man påtaler for folkemordet i Tyrkia?
99 Hva handlet det såkalte “fotballsdiplomatiet” og “2009 protokollen” om?


70 Hvorfor er et 100 år gammelt spørsmål ennå aktuelt?

Spørsmålet rundt det armenske folkemordet er aktuell i dag først og fremst på grunn av at mangelen på en offisiell anerkjennelse har betydd at forsoningsarbeidet som det har vært behov for har uteblitt. I tillegg komer at folkemord i likhet med den mer generelle forbryterdefinisjonen, menneskerettighetsbrudd, ikke har noen preskripsjonstid innen internasjonal rett, noe som innebærer at så Tyrkia skulle bli erstatningsansvarlig ved en anerkjennelse.

Det er denne uro for anerkjennelsens konsekvenser som ligger bak Tyrkias iherdige fornektelse til tross for at det har gått såpass lang tid siden folkemordet. Det ironiske med Folkemordet 1915 er det faktum at spørsmålet, tvertimot av hva fornektelsesiden vil gi et skinn av, virker snarere ha økt i størrelse jo lengre vi har kommet fra hendelsene enn falt i glemsel. Med den økende forskningen og opphopningen av nye bevis, samt informasjonstilgjengeligheten, blant annet via internett, som har resultert i en åpnere debatt i Tyrkia, har spørsmålet vokst seg større både innad Tyrkia og på den internasjonale arenan under de siste tre tiårene.

Tilbake til toppen


71 Hvilke land, organisasjoner o. l. har anerkjent Folkemordet 1915?

Følgende land har til dags dato offisielt anerkjent Folkemordet 1915:

1. Uruguay, 1965

2. Kypros, 1982

3. Russland, 1995

4. Hellas, 1996

5. Libanon, 1997

6. Belgia, 1998

7. Frankrike, 1998

8. Italia, 2000

9. Vatikanstaten, 2000

10. Sveits, 2003

11. Argentina, 2003

12. Canada, 2004

13. Slovakia, 2004

14. Nederland, 2004

15. Polen, 2005

16. Venezuela, 2005

17. Tyskland, 2005

18. Litauen, 2005

19. Chile, 2007

20. Sverige, 2010

21. Bolivia, 2014

22. Østerrike, 2015

23. Luxemburg, 2015

24. Brasil, 2015

25. Paraguay, 2015

Følgende organisasjoner har til dags dato offisielt anerkjent Folkemordet 1915:

1. Kirkenes Verdensråd, 1979

2. Permanent Peoples’ Tribunal, 1984

3. FNs komite for mennesmerettigheter, 1985

4. Europaparlamentet, 1987

5. Den internasjonale foreningen for folkemordsforskere, 1997

6. Europarådet, 1998

7. YMCA, 2002

8. International Center for Transitional Justice, 2002

9. Mercosur, 2007

Følgende regionalregjeringer har til dags dato offisielt anerkjent Folkemordet 1915:

USA

– 44 ulike stater

Storbritannia

– Wales

– Skotland

Nord Irland

– Australia

– New South Wales, 2007

– Sør Australia, 2009

Spania

– Basque Country

– Catalonia

– Balearic Islands

– Navarre

Iran

– Tehran

Syria

– Aleppo

– Deir ez-Zor

Tilbake til toppen


72 Hvorfor finnes det ikke noen bredere internasjonal anerkjennelse?

Desverre så har historien vist at faktagrunnlag og politiske beslutninger ikke behøver å ha noen nærmere relasjon med hverandre å gjøre. Det er derfor folkemordet i Rwanda skjedde uten at omverden reagerte tilstrekkelig og i tide i 1994. Det er av samme årsak verden ikke pratet om et begått eller historisk folkemord, men om et pågående folkemord i Darfur, Sudan, i 2008. Realpolitikken har åpenbart hatt og har høyere prioritet sammenlignet med menneskerettigheter og t.o.m. liv.

Så lenge Tyrkia lykkes true andre land med sanksjoner og mottiltak så kan land som har intresser i Tyrkia eller samarbeider med landet overveie å se helt bort fra det faktagrunnlag som finnes og nekte å anerkjenne sannheten om Folkemordet 1915. Men listen i det forrige spørsmålet viser at omverden sakte men sikkert holder på å endre stilling i dette spørsmålet og at stadig flere anerkjenner folkemordet.

Tilbake til toppen


73 Er det ikke bedre å overlate historiske hendelser til historikere istedet for å la politikere ta beslutninger om det?

Det beste er å overlate historiske hendelser til historikere i stedet for å la politikere ta beslutninger om dem, og det er vell akkurat man hele tiden har ønsket å få politikere til å gjøre. Politikere skal ikke leke historikere og derfor bør de ta beslutninger basert på forskningsresultater.

På samme måte som politikere uten videre og med dypere kunnskap innen biologi, kjemi og miljøvitenskap tar beslutninger gjeldende miljø- og klimaspørsmål så bør de også ta beslutninger vedrørende anerkjenneldsen av et historisk faktum som baserer seg på hva forskere fra ulike områder har fastsatt.

I tillegg kommer at selve anerkjennelsen av et folkemord, som ikke skal sammenblandes med forskningen vedrørende fastsettelsen av det, ikke skal være et akademisk spørsmål foruten juridisk. Det er juridisk ettersom det omfatter internasjonale så vell som nasjonale lover, noe som behøves i arbeidet for å forebygge en gjentagelse av denne forbrytelsen, samt for å bestraffe de skyldige.

Tilbake til toppen


74 Innebærer en svensk anerkjennelse begrensning av ytringsfriheten og uavhengig forskning?

En anerkjennelse av folkemordet innebærer på ingen måte en begrensning av uttrykksfrihet og uavhengig forskning. Til Forskjell fra for eksempel Frankrike og Sveits, der lovstiftingen forbyr fornektelse av folkemord, noe som omhandler Holocaust, men har blitt utvidet til å gjelde folkemord i allmennhet, finnes det ikke noe lignende lov i for eksempel Sverige.

En svensk anerkjennelse av Folkemordet 1915 innebærer derfor ingen innskrenkning av uttrykksfriheten for dem som vil fornekte folkemordets historiske virklighet på samme måte som visse ekstreme grupper er uforhindret i å fornekte Holocaust.

Forskningen skal være fri fra restriksjoner og fortsette presis som man ennå bedriver forskning om Holocaust, tross alt vi allerede vet. Derfor skal en norsk anerkjennelse av et historisk faktum naturligvis hverken begrense uttrykksfriheten eller den uavhengige forskningen.

Tilbake til toppen


75 Hvorfor gjøre en så stor affære av et gammelt folkemord?

Det finnes mengder med ordspråk og sitater om dette emnet, inkludert “den som ikke lærer fra historien er dømt til å gjenta den” og “den som ikke kjenner til fortiden vet ikke hvor han er på vei  i morgon”. Å glemme egne begåtte feil er en utmerket måte å gjenta dem. Salih Booker, tidligere verkställande direktør for Africa Action sier følgende om folkemordet i Darfur:

“Hvorfor fortsetter folkemord å skje på 2000-tallet? Fordi de som utførte slike på 1900-tallet kom unna. Hitler sa “Hvem tenker idag på utryddelsen av armenerne?” Omtrent med at den sudanske regeringen skulle stille seg opp og si “Hvem tenker i dag på utryddelsen av armenerne?”

En beskrivelse av en institusjon som arbeider på den svenske regjeringens oppdrag og utdanner om blant annet Folkemordet 1915 lyder: “Forum for levende historie er en institusjon som har i oppdrag med utgangspunkt i Holocaust å arbeide med spørsmål som vedrørende toleranse, demokrati og menneskerettigheter. Gjennom å belyse de mørkeste delene av mennskehetens historie vil vi påvirke framtiden”.

Historiens lekse er en av hjørnestenene i dagens demokratier der man har lært seg av sine feil og hvor man gjennom å forebygge gjentagelser av tidligere feil strever mot en bedre framtid. Men en forebyggelse av framtidens feilsteg, og i særdeleshet om disse er kjente fra historien, kan ikke anvendes om man ikke åpent anerkjenner disse begåtte feilstegene, ennå mindre om man bevisst velger å se bort fra dem.

Historierevisjonisme er derfor et farlig verktøy for tilrettelegging av gjentagelse av historiens mørke sider. En fortsatt fornektelse av Folkemordet 1915 gjør det faktisk til et vellykket folkemord, der de skyldige kommer unna med ikke kun selve utryddelsen av de uønskede elementene i Tyrkia foruten også med utslettingen av deres hukommelse. Det er derfor viktig å anerkjenne Folkemordet 1915 selv om det snart har gått 100 år.

Tilbake til toppen


76 Hva kan det å ignorere et krav om anerkjennelse resultere i?

Den mest åpenbare fallgropen det å ignorere et krav om anerkjennelse kan resultere i  er vell at man riskerer å gjenta sine feil om de ikke anerkjennes og tjener som eksempel innen framtide utfordringer. Fraværet av en tilbørlig anerkjennelse og irettesettelse kommer unektelig til å resultere i dannelsen av frustrasjon hos offergruppen som anser seg tilsidesatt og urettvist behandlet. I det armenske tilfellet resulterte omverdens manglende intresse og manglende evne til å straffe de skyldige for folkemordet til dannelsen av hemmelige organisasjoner som ville sørge for oppfyllelsen av rettferdighet på egen hånd.

“Operasjon Nemesis”, oppkalt etter den greske hevngudinnen, var en aksjon som pågikk i perioden mellom 1920 og 1922 der overlevere fra folkemordet sporet opp ansvarlige tyrkiske ledere som hadde rømt og gjemt seg utenlands og myrdet dem. Langt senere, på 1970-tallet, dannedes et par ulike terrororganisasjoner som myrdet et femtitalls tyrkiske politikere og diplomater rundt om i verden i et forsøk på å vekke omverdens oppmerksomhet til det da glemte folkemordet fra Første verdenskrig.

Tilbake til toppen


77 Om man nå anerkjenner et 100 år gammelt folkemord, må man da ikke anerkjenne alle brudd som har funnet sted siden uminnelige tider?

Det er ikke riktig at man blir nødt til å anerkjenne alle forbrytelser som har skjedd i uminnelige tider om man anerkjenner Folkemordet 1915. Dagens gjeldende moderne internasjonale lover, og i særdeleshet utvidelsen av krigslover for til og med å beskytte sivilbefolkningen, har sine røtter i Haag-konvensjonen som kom til i 1899 og ble revidert i 1907.

Det var den såkalte Martensklausulen, en betydningsfull humanitærrettslig bestemmelse som er oppkalt etter den russiske delegaten til fredskonferansen i Haag i 1899, Frederic de Martens, som finnes, i stort sett likelydende versjoner, i fortalen til 2. Haagkonvensjon av 1899, fortalen til 4. Haagkonvensjon av 1907, artikkel 63/64/142/158 i de fire Genèvekonvensjonene av 1949, og artikkel 1.2 i første tilleggsprotokoll av 1977 til de fire Genèvekonvensjonene, som slo fast at at selv om andre regler under krigens folkerett ikke er anvendelig, så “skal sivile og stridende beskyttes av og stilles under folkerettens prinsipper slik som de utspringer av etablerte sedvaner, av humanitære prinsipper og av den offentlige samvittighets krav”.

Det var med denne loven i tankene at de allierte statene stilte ultimatumet den 24 mai 1915: “Med respekt til denne nye forbrytelsen mot menneskeheten og sivilisasjonen kungjør de allierte regjeringene åpent til den høye port at de kommer til å holde samtlige medlemmer i den tyrkiske regjeringen, så vell de som har deltatt i disse massakre, personlig ansvarlige”.

Det innebærer at anerkjennelse av forbrytelsen begått 1915 ikke automatisk medfører at man kan gå hvor langt tilbake som helst og kreve benyttelsen av lover som ikke eksisterte før 1907.

Tilbake til toppen


78 Hva kan en anerkjennelse egentlig resultere i?

En anerkjennelse vil først og fremst innebære en moralsk restaurering og det første steget til håndhevelse av rettferdighet. Man bekrefter den grusomme urettferdigheten som har blitt påført dem som har blitt utsatt for folkemordet og åpner for et forsoningsarbeide, noe som gjør det mulig å kunne gå videre.

Et annet steg skulle være å kompensere offerenes etterkommere for tapte eiendommer, kapital, hus og land, slik Tyskland gjorde og fortsetter å gjøre visavi staten Israel og jødene. Dette til tross for at dagens Tyskland ikke er skyldige når det kommer til Holocaust. En skadeserstatning, kapital, eiendom og land som tilhører over 1,5 millioner mennesker, og som bør regnes ut fra de verdistigninger som har funnet sted i de siste 90 årene, kan derfor komme til å handle om et mangmilliardsbeløp. Bare dette er en tilstrekkelig årsak til Tyrkias motvilje til engang å kjennes ved spørsmålets eksistens.

Man må også huske på at folkemordet ble påført hele folkgrupper. Armenerne i landsflykt er idag flere enn armenerne i republikken Armenia. Det samma gjelder assyrere/syriere/kaldéere og grekere, som ble tvunget bort fra områdene som de hadde kalt for sine hjem i mange tusen år. Hva gjelder Armenia handler det ikke kun om diasporaens situasjon og selve folkemordet. Her finnes også røttene til blant annet konflikten om Nagorno-Karabach, som kan spores tilbake til folkemordet og Tyrkias politikk under denne perioden.

Tilbake til toppen


79 Hva spiller det for rolle at Tyrkia hevder at det ikke var et folkmord?

  • Det er jo et historievitenskapelig og ikke et politisk spørsmål

Vi lever i en globalisert verden der man ikke kan si at et eller noen land har rett til egne feilsteg. Om Tyrkia ønsker medlemskap i EU så kan ikke landet fornekte sine historiske overtredelser. Å fornekte et folkemord kan ha store effekter, blant annet at minoriteters rettigheter ikke kommer til å kunne garanteres i et land som nekter å innrømme overgrep mot sine minoriteter. Dermed skulle døren åpnes for framtidige gjentagelser. Ikke heller kan man la deler av EU forbli defekte, noe en fortsatt fornektelse av Tyrkia i egenskap av EU-medlem skulle innebære.

Tilbake til toppen


80 Kan dagens Tyrkia kan lastes for hva det osmanske imperiet gjorde?

Påstanden om at Tyrkia ikke kan lastes for hva det osmanske riket har gjort er delvis falsk. Dagens Tyrkia er sant nok ikke det samme land som gjennomførte folkmordet på armenerne i 1915, men den påfølgende republikken i 1923 ble grunnlagt så godt som utelukkende av de samme personene som hadde utført folkemordet.

Videre gjelder det at selv om dagens Tyrkia ikke var delaktig i datidens folkemord, så er det dagens Tyrkia som aktivt fornekter folkemordets eksistens og forsøker renvaske dem som var skyldige til folkemordet. Og til sist så er det faktisk dagens Tyrkia som arvet all eiendom, kapital og land som tilhørte folkemordets ofre, og det er dagens Tyrkia som blir erstattningsskyldig overfor de etterlevende av folkmordets ofre.

En åpenbar parallell er dagens Tyskland som ikke kan sies å være skyldig til nazistenes handlinger, men som til tross for dette har, om ikke annet så av moralsk årsak, bedt jødene om beklagelse samt kompensert de overlevende og deres etterlevere. De ansvarlige personene finnes jo ikke lenger for å kunne bli stilt for retten, men staten Tyrkia kan kommt til å kreves for skadeserstatning ved en anerkjennelse eller fellende dom i en internasjonal domstol.

Under en slik prosess vil dagens Tyrkia holdes ansvarlig for foregjengerens begåtte forbrytelser. Faktum er at det finnes innbygde beskyttelsesmekanismer innen internasjonalt rettsvesen for å hindre at stater og regjeringar begår brudd for senere å komme unna ansvaret gjennom å konstruere statsendringer, slik som for eksempel gjennom en revolusjon eller fornye en konstitusjon (fra imperium til republikk).

En stats internasjonale feilhandlinger gjelder atferd eller forsømmelse som 1) kan tilskrives den gjeldende staten under internasjonal lov; og 2) utgjør brudd mot statens internasjonale forpliktelser.

Videre fastsettes det at den påfølgende stat, utover forpliktelsen til å respektere den lov som det har blitt brudt mot (Artikel 29), er “bundet til å opphøre den feilaktige atferden, eller, ved visse omstendigheter, tilby egnede forsikringer og garantier for ikke-repetisjon (artikel 30).”

Dette betyr at det finnes et skille mellom de brudd som har blitt begått av forgjengere og fortsettelsen av de samme bruddene i etterkant av suksesjon. Dermed erklærer doktrinen at “om en stat fortsetter med den opprinnelige internasjonale feilhandlingen som har blitt begått av forgjengerstaten bør den nye staten holdes ansvarlig for ikke kun dens egne begåtte handlinger etter suksesjonsdato, men også for skader som har blitt gjort av forgjengerstaten innen suksesjonsdato”.

Dette innebærer at dagens Tyrkia gjennom at man ikke stanset massakrene, deportasjonene og konfiskeringen av målgruppens eiendom, men til og med fortsatte med de samme handlingene langt inn på 1930-tallet, kan holdes ansvarlig for ikke kun de forbrytelsene som ble begått etter 1923, men også for de samme forbrytelsene som ble begått i 1915 og fram til republikkens grunnleggelse.

Tilbake til toppen


81 Hva slags skade kan en anerkjennelse resultere i?

Allerede ved fredskonferansen i Paris i 1919 presenterte den armenske delegasjonen et  skadeserstatningskrav på 3,7 milliarder dollar, hvor av 2,18 milliarder dollar var for ulike typer eiendom. Hovedkravet var for det tyrkiske Armenia. Denne summen motsvarer i 2015 verdi omtrent 54 milliarder dollar.

Dette beløp er som sagt kun for de armenske tapene og til det bør man legge til krav fra de andre berørte minoritetene. I tillegg kan det legges til at skadeserstatningskravet ikke stanser ved finansielle krav, men at Armenia også har territorielle krav ut fra det forslag som forelå i Sèvres-avtalen. Det er summen av disse kravene som kan sies å ligge bak Tyrkias iherdige fornektelse av folkemordet.

Tillbaka till toppen


82 Skulle en norsk anerkjennelse forårsake splid mellom de berørte folkegruppene?

Et av argumentene som anvendes mot en offisiel anerkjennelse er at en slik anerkjennelse vil  stigmatisere landets tyrkiske minoritet gjennom å fremstille tyrkere som “mordere” og forårsake konflikt mellom tyrkere og armenere og de andre offergruppene. Men hverken i Norge eller i de andre landene som har anerkjent folkemordet har noe tilfelle av denne natur blitt rapportert. Man har ikke en gang observert noen økt trusselbilde eller høyt tonelag disse gruppene seg imellom. Snarere tvert om.

Tilbake til toppen


83 Kan forsoning skje uten anerkjennelse?

Med fasit i hånd så kan man vell konstantere at noen forsoning uten tilbørlig anerkjennelse er umulig. Det er derfor et århundrelangt spørsmål er såpass høyaktuelt i dag. Det bør påpekes at anerkjennelse og det å akseptere den bitre virkligheten ikke en gang er en forutsetning for forsoning mellom forbryter og offer, men til og med for forbryterne selv.

Den nærmeste parallellen kan man finne i etterkrigstidens Vest-Tyskland hvor det fremste målet for forsoningsarbeidet etter Andre verdenskrig egentlig ikke handlet om en “ny holdning i de tysk-jødiske relasjonene foruten normalisering av Vest-Tysklands forsoning med sin egen fortid”.

Luxemburg-overenskommelsen om skadeserstatning var et viktig steg i denne prosessen. Konrad Adenauer, Vest-Tysklands første forbundskansler, ville ikke kun anerkjenne ansvar for tyskernes begåtte forbrytelse, men ville i tillegg også betale tilbake en personlig æresgjeld. Gjennom denne handlingen ville den Vest-Tyske regjeringen gjenopprette sitt internasjonale rykte.

Dette kan man knappest si om Tyrkia, som foruten å ignorere i en anerkjennelse og erstatning av ofrene faktisk har fortsatt med å anklage armenere og de andre kristne minoritetene for eksakt de samme anklagelser om forræderi og løgnaktighet som ble anvendt som årsak til folkemordet under Første verdenskrig.

Tilbake til toppen


84 Hvorfor ikke ta spørsmålet til en domstol?

Selv om man kan mene at bevisgrunnlaget er mer enn tydlig når det kommer til folkemordets virklighet så bør man ikke se bort fra realpolitikkens makt i ligningen. Som Krystyna Marek, professor i internasjonal rett, påpeker så er det snarere som oftest de rådande politiske overveielsene og maktbalanse enn generelle internasjonale lover som dikterer utfallet av lignende dommer.

Et slikt åpenbart tilfelle var dommen i EU domstolen for menneskerettigheter (ECHR) som i desember 2013 fastslo at den tyrkiske medborgeren Dogu Perincek hadde rett til å fornekte det armenske folkemordet. Perincek hadde fra tidligere blitt bøtelagt av en sveitsisk domstol for folkemordsfornektelse ifølge landets rådende lover. ECHR-dommen ble møtt av massiv kritikk fra flere ledende forskere og institusjoner som kritiserte ECHR for grove kunnskapsbrister angående situasjonen innen forskningen og deres slutninger i spørsmålet.

En bekymring var domstolens argumentasjon bak beslutningen der man istedet for å forholde seg til sak og forskning hadde henvist til det faktum at “kun et tjuetalls av verdens 190 land har anerkjent folkemordet”. I og med dette påviste ECHR-dommen at deres rettslige beslutning var basert på konsekvensene av Tyrkias fornektelsekampanje, hvor man med trussel om økonomiske og politiske sanksjoner hindrer andre stater å anerkjenne et historisk faktum.

Det vil dermed være meningsløst, om ikke farlig, for Armenia og armenere å ta spørsmålet til en domstol mens det politiske klimaet er såpass påvirket av Tyrkias fornektelsepolitikk. Det ironiske i uttalelsen er at flere av de land som ikke har anerkjent folkemordet etterspør en dom som skal være rettgivende.

Tilbake til toppen


85 Er ikke det her et spørmål mellom Armenia og Tyrkia?

Påstanden om at det hele koker ned til et spørsmål mellom Armenia og Tyrkia er feil på grunn av to årsaker:

1) spørsmål om forbrytelse mot menneskerettighetene og folkemord er ikke en viss nasjons eksklusive rett foruten, slik navnet antyder, angår hele menneskeheten. Det skulle vært ytterst farlig og ansvarsløst å unnkomme forpliktelse til å reagere og fordømme lignende forbrytelser gjennom å si at “det ikke er vårt problem”.

2) det er desverre slik at realpolitikk og maktbalanse gjør det umulig at man kan forvente at Armenia og Tyrkia kan løse spørsmålet seg imellom. I en perfekt verden der internasjonale lover følges til punkt og prikke skulle man kanskje kunne stole på at Tyrkia, i likhet med etterkrigens Tyskland, skulle fordømme sine foregjengeres forbrytelser og påta seg ansvaret med å stille ting til rette. Men til forskjell fra Tyskland, der landets ledere viste velvillighet og valgte å restaurere landets internasjonale anseende gjennom å vise moralsk forpliktelse mot nazistenes ofre, har Tyrkia gjort det omvendte.

Den nye republikken lot det ikke kun være med å stanse den osmanske regjeringens forbrytelser og dømme de skyldige foruten man fortsatte med de samme handlingene og har senere fornektet at noen som helst feilhandling har blitt begått. Med dette i tankene så vil det ikke kun være naivt foruten helt feil å overlate spørsmålet til Tyrkia og Armenia som knapt kan sies å være likestilte når det kommer til økonomi og makt. Det kreves derfor et samlet internasjonalt press på Tyrkia for at man skal overgi sin fornektelsepolitikk.

Tilbake til toppen


86 Hvorfor bør et tredje land, for eksempel Norge, anerkjenne folkmordet i 1915?

Norge burde først og fremst bekrefte de historievitenskapelige forskningsresultatene som har blitt holdt frem av politisk uavhengige forskere. At man unndrar seg fra å anerkjenne disse har blant annet blitt unnskyldt med at det skulle skade reformarbeidet i Tyrkia og gi næring til ekstreme krefter.

Spørsmålet man da bør stille seg er hvordan en slik indirekte støtte av løgner og fornektelse av sannheten kan fremme reformarbeidet i Tyrkia? Hvilken type demokrati er det egentlig Norge og EU vil fremme i Tyrkia? Om Norge utgir seg være opptatt av Tyrkias utvikling og at Tyrkia skal bli et bedre demokrati og et åpnere samfunn og nå opp til de standarder som kreves av et EU-land, så burde man ikke unndra seg fra sannheten.

Tyrkia kan ikke bli et bedre samfunn om man fortsetter å fornekte et folkemord samtidig som Norge bidrar til denne fornektelsen gjennom sin egen vegren å åpent anerkjenne Folkemordet 1915. Norge gjør derfor Tyrkia en bjørnetjeneste.

I tillegg sender Norge farlige signaler til både Tyrkia og omverden. En norsk fornektelse av folkemordet viser at man kan lukke øynene for visse forbrytelser, som i dette tilfellet er folkemord, om forbryteren lykkes holde seg unna rettferdighet i en lengre periode. Dette er hverken forenlig med Norges vurderinger eller dets internasjonale anseende når det kommer til menneskerettigheter.

Tilbake til toppen


87 Har Sveriges Riksdag anerkjent folkemordet på armenerne i 1915?

På de svenske sosialdemokratenes 36 partikongress den 29 oktober 2009 vedtok man en resolusjon om anerkjennelse av folkemordet på armenere, assyrere/syriere/kaldéere og pontiske grekere. Partiet skulle ifølge beslutningen arbeide for at Sverige, EU og FN skal gjøre det samme.

Sveriges riksdag har anerkjent folkemordet på armenere, assyrere/ syriere/kaldéere og pontiske grekere. Resolusjon 2008/09:U332, som forholdt seg til forskernes uttalelse, krevde en slik anerkjennelse.

I Utenrikskomiteens rapport 2009/10:UU9 hadde komiteen i tråd med regjeringens linje krevd avslag, men riksdagens medlemmer gikk imot regjeringens forslag. Den 11 mars 2010 stemte riksdagen med 130 mot og 131 for en anerkjennelse av Folkemordet 1915 på blant annet armenere, assyrere/syriere/kaldéere og pontiske grekere.

Ved voteringen i riksdagen stemte den rødgrønne opposisjonen (Socialdemokraterna, Vänsterpartiet og Miljöpartiet de gröna) samt to fra Folkpartiet, en fra Kristdemokraterna og et politisk uavhengig medlem for en anerkjennelse.

De borgerlige partiene avviste forslaget med henvisning til at politikere ikke skal skrive historie, men de fire borgerlige medlemmene stemte med opposisjonen, noe som førte til at forslaget gikk igennom med en stemmes overvekt.

Dette fikk den tyrkiske statsministeren Recep Tayyip Erdogan, som kraftig fordømte denne resolusjonen, til å innstille et planlagt besøk til Sverige, samtidig som Tyrkia umiddelbart innkalte den svenske ambassadøren i Tyrkia til Tyrkias utenriksdepartementet og tok sin ambassadør hjem fra Sverige.

Tilbake til toppen


88 Har Sverige som land anerkjent folkemordet 1915?

Så lenge den svenske regjeringen ikke følger riksdagens beslutning og ikke inkluderer anerkjennelsen i sin offisielle utenrikspolitikk så kan man ikke påstå at Sverige som land har anerkjent folkemordet. Selv om riksdagen har stemt for en anerkjennelse så er det ifølge grunnloven den svenske regjeringen som i den siste innstans har ansvaret for rikets utenriks- og sikkerhetsspørsmål.

Da utenrikesminister Carl Bildt og statsminister Fredrik Reinfeldt valgte å ikke følge riksdagens beslutning ved ikke å reflektere anerkjennelsen i Sveriges utenrikspolitikk så kan man ikke påstå at Sverige offisielt har anerkjent folkemordet. Derimot står riksdagens beslutning frem til en regjering løfter inn anerkjennelsen i sin utenrikspolitikk hvor på man kan si at Sverige som land offisielt har anerkjent folkemordet.

Tilbake til toppen


89 Har Armenia noen strategi for å løfte spørsmålet om folkemordet opp på den internasjonale arenaen?

Armenia har via sin FN-ambassadør samt regjeringsforetreder aktualisert spørsmålet om folkemordet på armenerne. Selv innen EU og Europaparlamentet arbeider man for en internasjonal anerkjennelse. Dog bør det påpekes at mens fornektelsen av folkemordet bedrives aktivt av den tyrkiske staten så er den armenske staten ikke den største aktøren når det kommer til internasjonal anerkjennelse og økt forskning. Forskningen bedrives primært av forsknings- och utdanningsinstitusjoner ved universiteter og høyskoler rundt om i verden.

Tilbake til toppen

90 Er det kun den armenske diasporaen som arbeider med spørsmålet?

Denne strategi om “söndra och härska” hører til den tyrkiske statens siste tillvägagångssätt. Selv om diasporaen, som til en stor del består av folkemordets overlevere og deres barn og barnbarn, faktisk utgjør en base for pådrivandet av anerkjennelse i de land der de bor er folkemordsspørsmålet like aktuelt i Armenia.

Folkemordsmuseet (The Armenian Genocide Museum-Institute of National Academy of Sciences), som ligger ved siden av folkemordsmonumentet i hovedstaden Jerevan, rommer en av de største samlinger av fotoer og annet dokumentasjonsmateriale fra Folkemordet 1915.

Det elelvte punktet i Armenias selvstendighetsdeklarasjon fra 1991 lyder følgende: “Republikken Armenia støtter arbeidet for å oppnå internasjonal anerkjennelse av folkemordet i det osmanske Tyrkia og Vest-Armenia i 1915”.

Tilbake til toppen


91 Er Tyrkia beredt på å diskutere folkemordsspørsmålet med Armenia?

Tyrkia har siden midten av 1990-tallet stengt grensen mot Armenia og utøver embargo mot landet. Armenia har hele tiden uttalt sin vilje til å normaliserae relasjonene med Tyrkia uten å stille noen absolutte vilkår. Tyrkia på den annen side har hele tiden stilt to vilkår innen man kan tenke seg å normalisere relasjonene.

For det første må Armenia opphøre med sitt arbeidet for å få en internasjonal anerkjennelse av det som armenske folket omtaler som folkemord. For det andre må Armenia godkjenne dagens grense mellom de to landene.

Man bør nevne at dagens grense mellom Armenia og Tyrkia eksisterer enligt en overenskommelse fra 1921 mellom den datidige sovjetiske regjeringen i Moskva og den ved denna tidpunkt ikke-erkjente kemalistiske regjeringen i Ankara.

Armenia har framholdt sitt ønske å normalisere relasjonene mellom landene og samtidig på et diplomatisk sett løse de spørsmål som eksisterer. Men hittil har Tyrkia bestemt vägrat å åpne grensen, løfte embargoet og normalisere relasjonene med Armenia om ikke de to stilte vilkårene først oppfylles.

Tilbake til toppen


92 Hvorfor finnes det i Tyrkia en redsel for å anerkjenne Folkemordet 1915?

Tyrkia burde ikke kjenne frykt for å anerkjenne sannheten, nemlig om man verkligen är mån om utviklingen i landet og å få bygget et bedre samfunn. Men visse omstendigheter gjør at man tvekar inför de minde behagliga konsekvensene på kort sikt.

Tilbake til toppen


93 Er håpet hos armenerne at Tyrkia skal anerkjenne folkemordet større nå enn for 20 år siden?

Idag har forskningsresultatene även nått in i ett tidigare slutet Tyrkia. Mange har begynt å sette spørsmål ved den statlige versjonen som fire-fem generasjoner tyrkere har fått lære seg og som man nå har kunnet konstantere ikke stemmer overens med hvordan resten av verden synes å se på saken.

De siste årene har man til og med kunnet holde minnesseremonier, om enn relativt begrensede i størrelse, på folkemordets årsdag 24 april. Dessutan har det internasjonale samfunnet fått vite mer om hva som hendte og nye forskningsresultat, främst under de senaste tre decennierna, har gang på gang bekreftet folkemordets historiske realitet.

Tilbake til toppen


94 Hvorfor har det vært så stille om folkemordet så lenge

Det hadde vært feil å si at det har vært sille om folkemordet frem til nå. De drabbade har aldri opphørt å tale om hendelsene. Men det er korrekt å si at man de siste tre tiårene har gitt Folkemordet 1915 oppmerksomhet på et mye tydligere og även mer høylytt sett enn tidligere. Årsaken finner vi uteslukkende i den politiske verden:

1. Fram til 1991, og Armenieas återvunna selvstendighet fra Sovjetunionen hadde den armenske spørsmålet ikke noen internasjonal talsperson og kunne derfor ikke drives aktivt innen for eksempel EU-parlamentet eller FN. Det drøyde fram til 1998 innen Armenias daværende president Robert Kotcharian for første gangen i historien aktualiserte spørsmålet om det armenske folkemordet fra FNs talerstol.

Ser man på listen over land som har anerkjent folkemordet ser man tydlig sambandet mellom Armenias oppnådde selvstendighet (1991) og tilkomsten av et internasjonal offisielt språkrör for spørsmålet og internasjonale anerkjennelser.

2. Tyrkia har i lang tid blitt beskyttet når det kommer til dette spørsmålet av Vesten (helt siden den tyrkiske republikkens ble skapt i 1923) og senere av NATO-landene som dermed forsvarte en av sine allierte mot anklager fra den daværende sovjetrepublikken Armenia. Tyrkiet har på denne måten misbrukt sin geopolitiske stilling som første forsvarslinjen mot Sovjetunionen og truet med å fryse främst USAs militære baser om folkemordet skulle anerkjennes. Samme trussel ble framstilt under Irakkrigen og så sent som i oktober 2007, da det amerikanske utenrikministeriett offisielt anerkjente folkemordet på armenerne.

Med den kalle krigens slutt har Tyrkias posisjon som försvarspostering mot Sovjet mistet en stor del av sin betydning, men under de siste årene har landet istedet blitt aktuell som en av de viktigste basene for “krigen mot terror”. Når terrorismen har blitt beseiret så gjenstår det å se hvilket triumfkort Tyrkia kommer til å ha igjen å spille i sin fornektelseskampanje.

Tilbake til toppen


95 Hvordan kommer det seg at det armenske folkemordet ikke vekker like mye oppmerksomhet som Holocaust?

Det armenske folkmordet har lenge blitt kalt for “det glemte folkemordet”. Dette tilnavnet kan først og fremst tilskrives den tyrkiske statens fornektelsespolitikk som på en fremgangsrik måte har lykkes kvele spørsmålet i flere tiår etter slutten på Første verdenskrig. Denne fornektelsen er i seg selv ganske unik for det armenske tilfellet der en moderne stat har aktiv og iherdig motarbeidet alle typer anerkjennelse og videre spredning av informasjon om folkemordet.

Denne fornektelsen kan man knappest tale om i Holocaust sitt tilfelle der man åpent fordømte og forsket i spørsmålet. Forskningen rundt det armenske folkemordet begynte på alvor først på 1980-tallet og har siden da kommet tilbake, og er i dag nest etter Holocaust det mest utforskede tilfelle av folkemord. Men tross dette er Tyrkias statlige fornektelsekampanje, med sedvanlig trussel om økonomiske og diplomatiske sanksjoner mot de stater som vil anerkjenne folkemordet et konkret hinder for en videre spredning og diskusjon av spørsmålet.

Tilbake til toppen


96 Om en anerkjennelse av folkemordet innebærer diplomatiske problem og handelssanksjoner fra Tyrkia bør iikke hvert land tenke på sine egne intresser?

Et våpen i Tyrkias kamp mot anerkjennelse av folkemordet har vært å true med fryste diplomatiske forbindelser og handelsrelasjoner. Dette gjorde man for eksempel mot Frankrike da landet i 2001 offisielt anerkjente det armenske folkemordet. Sannheten er at dette er et sista till synes desperat forsøk når alle andre åtgärder misslykkes og når land som vil bekrefte historiske fakta ikke lenger behøver uroe seg for trussler.

I tillegg har det vist seg at Tyrkia ikke har råd til å uppehålla disse sanksjonene, hverken de diplomatisk eller de handelsrelaterte. Statistikk (se tabellen nedenfor) viser at den typen av sanksjoner er høyst tilfeldige og utløse og at man raskt går tilbake til det normale:

Land Dato for anerkjennelse av folkmordet 1915 Endring i handelen med Tyrkia siden anerkjennelse
Russland April 14 1995 +351 %
Hellas 25 april 1996 +266 %
Belgia 26 mars 1998 +167 %
Libanon 11 mai 2000 +126 %
Italia 17 november 2000 +109 %
Frankrike 29 januar 2001 +135 %
Sveits 16 desember 2003 +23 %
Uruguay 26 mars 2004 +85 %
Canada 21 april 2004 +22 %
Slovakia 30 november 2004 +46 %
Nederland 21 desember 2004 +24 %
Kilde: Organization for Economic Cooperation and Development – Trade in goods

Tilbake til toppen


97 Er det forbudt å tale om det armenske folkemordet i Tyrkia?

Tyrkias regjering har helt siden folkemordet ført en politikk om fornektelse og historierevisjon som ikke kun har hindret en internasjonal anerkjennelse, men til og med villedet sin egen befolkning. Resultatet er at mellom fire og fem generasjoner tyrkere har vokst opp med et bilde av stridighetenes organisatører og verkställare såsom patriotiske helter som beseiret de slemme armenerne som forsøkte å ødelegge deres faderland.

Om vi i tillegg tar med at familiens ære spiller en vesentlig rolle i et orientalsk land som Tyrkia, hvor av det samme kan bli sagt om land som Iran, Syria, Libanon, Hellas og Armenia, samt andre land i regionen, så blir det ikke så kunstig at anklagelser rettet mot landets helter og deres nærmeste forfar er tabubelagt i Tyrkia.

Det er på grunn av dette at det å ytre seg om folkemordet ses som “skändning av nationen” og man bruker anvenda den ökända paragraf 301 i den tyrkiske lovsamling for å stanse spørsmålet. Dog har forskarverdens bättre bild av hendelsene samt tilgangen til litteratur og internett resultert i at Tyrkias befolkningen har alltmer ifrågasatt den statlige versjonen som strider mot den international aksepterte versjonen.

Samfunnets økede kunnskaper og ifrågasättandet av den statlige fornektelsen innebærer at spørsmålet ikke lenger er tabubelagt foruten at folk våger og kan diskutere spørsmålet ganske åpent, om än med visse restriksjoner og risikoen att utsettes for trakasserier og press fra både staten og konservative grupper.

Tilbake til toppen


98 Hva er straffen om man påtaler for folkemordet i Tyrkia?

Ifølge paragraf 301 i den tyrkiske lovsamling kan en person som felles for å ha skändat den tyrkiske nasjonen, som for eksempel gjennom å ha påstått at Folkemordet 1915 har funnet sted, dømmes til opp til to års fengsel.

Tilbake til toppen


99 Hva handlet det såkalte “fotballsdiplomatiet” og “2009 protokollen” om?

2009 møttes Armenias og Tyrkias fotballslandslag under VM-kvalet. Samtidig forsøkte de to landene å normalisere sine relasjoner under medling av Sveits. I et historisk besøk aksepterte Tyrkias president Abdullah Gül sin armenske motparts inbjudan til Armenias hovedstad Jerevan for å kikke på kampen mellom Armenia og Tyrkia. Senere reiste Armenias president Serzh Sargsyan til Tyrkia for å närvara vid returmøtet. Dette førte så til undertegnelser av de omtalte protokollene som var ment som et viktig steg for normalisering av relasjonene landene imellom.

Protokollene forårsakte store protester blant så vell den armenske diasporaen som blant forskersamfunnet som mente at Armenia hadde gått med på en mulig historierevisjon. Dette basertes på en klausul i protokollen som fastslo at man skulle sette ned en komisjon som blant annet skulle utføre en uavhengig undersökning av de historiske registrene og arkivene for å definere eksisterende problemer”, noe som ble tolket av manga som en direkte henvisning til spørsmålet om folkemordet.

Det drøyde dog ikke lenge innen protokollene ble lagt på is da Tyrkia, etter press fra Aserbajdsjan, erklærte at man krever en armensk retrett fra den armensk-befolkede enklaven Nagorno-Karabach som forutsettning for en normalisering av relasjonene med Armenia.

Samtidig slo Armenias konstitusjonsdomstol i begynnelsen av 2010 fast at protokollene ikke strider mot Armenias grunnlov eller dets selvstendighetsforklaring og i synnerhet med punkt 11 som krever at “Armenia støtter arbeidet for å oppnå internasjonal anerkjennelse av folkemordet i det osmanske Tyrkia og Vest-Armenia i 1915.”

Ankara tolket dette som et brudd mot protokollens punkt om å dannelsen av en historiekomisjon som skal undersøke spørsmålet. I februar 2015 besluttet Armenias president seg for å inndra protokollen fra parlamentet med det til forklaring at Tyrkia savnet politisk vilje til å anerkjenne sannheten om folkemordet.

Tilbake til toppen

Noter

41 Laws of War: Laws and Customs of War on Land (Hague IV); October 18, 1907, Yale Law School; avalon.law.yale.edu/20th_century/hague04.asp

42 Patrick Dumberry, State Succession to International Responsibility (Leiden: Nijhoff, an imprint of Brill, 2007), s. 22-23.

43 Ibid., s. 24-25. Se även James Crawford, The International Law Commission’s Articles on State Responsibility: Introduction, Text and Commentaries (Leiden: Nijhoff, 2002), s. 196. Se även Krystyna Marek, Identity and Continuity of States in Public International Law (Genève: Libr. Droz, 1968), s. 33.

44 Denna ståndpunkt har yttrats av ILC:s speciella rapporter James Crawford. Se Dumberry, s. 218-219.

45 För en utförlig diskussion se Vahagn Avedian, State Identity, Continuity, and Responsibility: The Ottoman Empire, the Republic of Turkey and the ArmenianGenocide, i European Journal of International Law, Vol. 23, No. 3 (Oxford University Press, 2012); 2012; ejil.org/pdfs/23/3/2306.pdf

46 Levon Marashlian, Finishing the Genocide: Cleansing Turkey of Armenian Survivors, 1920-1923, i Richard G. Hovannisian, Remembrance and Denial: The Case of the Armenian Genocide, Detroit, 1999, s. 117.

47 Frank Stern, The Historic Triangle: Occupiers, Germans and Jews in Postwar Germany, i Robert G. Moeller (red.), West Germany under Construction: Politics, Society, and Culture in the Adenauer Era, Michigan, 1997, s. 206.

48 Stern, s. 228. Se även Mary Fullbrook, A Concise History of Germany, New York, 1990, s. 154.

49 Dennis L. Bark and David R. Gress, A History of West Germany: From Shadow to Substance 1945-1963, Vol. 1, Oxford, 1989, s. 314.

50 Ibid, s. 311.

51 Krystyna Marek, Identity and Continuity of States in Public International Law (Genève: Libr. Droz, 1968), s. 190.

52 Se blant annet Institute for Genocide and Human Rights Studies, Switzerland was not a bystander of the Armenian Genocide then, and should not be a bystander to its denial now, February 16 2014; zoryaninstitute.org/Announcements/ECHR_Statement_English_Edition.pdf

53 European Court of Human Rights, Criminal conviction for denial that the atrocities perpetrated against the Armenian people in 1915 and years after constituted genocide was unjustified, Press Release issued by the Registrar of the Court, ECHR 370 (2013), 17 december 2013.

Tilbake til toppen

Share