Øyevitner til folkemordet
De armenske redsler er overveldende dokumentert av overlevende og andre samtidige øyenvitner, blant annet av amerikanske, østerrikske og tyske diplomater, leger og militære som var på stedet, i Konstantinopel, i Aleppo i dagens Syria og i de armenske landsbyer i Anatolia.
Allerede under krigen utga den britiske historiker Arnold Toynbee to bøker om massedrapene med detaljdokumentasjon: Armenian Atrocities: The Murder of a Nation (1915) og The Murderous Tyranny of the Turks (1917).
Det fantes mange øyevitner som senere kunne fortelle om de grusomme massakrene og om deporteringen av armenerne, samt tatt bilder på det som hadde hendt. Blant disse fantes kristne misjonærer, leger, sykepleiere, skole- og universitetslærere fra Tyrkias allierte land som Tyskland og Østerrike-Ungarn, men også personer fra nøytrale land som USA, Sverige, Norge og Danmark, og som tilfeldigvis befant seg i det osmanske imperiet.
Videre fantes det et flertall tyske og østerriksk-ungarske offiserer og soldater i den osmanske hæren, for ikke å nevne alle utenlandske ambassadører og diplomater som hadde utplassering i den datidige hovedstaden Konstantinopel (dagens Istanbul).
Andre var stasjonerte i ulike konsulater rundt om i landet. Mange av disse rapporterte uavbrutt om de pågående overgrepene og massakrene. Flere har i etterkant publisert rapporter og memoarbøker, samt bidratt med fotografier som de har tatt av hendelsene.
Bodil Catharina Biørn
Bodil Catharina Biørn (født 27. januar 1871 i Kragerø, død 22. juli 1960 i Oslo) var en norsk misjonær, hjelpearbeider, sykepleier og jordmor. Hun er særlig kjent i forbindelse med at hun reiste til den tyrkiske byen Muş som misjonær tidlig på 1900-tallet (1907). Her ble hun i mange år og var sammen med sin svenske kollega Alma Johansson de eneste vestlige vitnene til massakren i byen i 1915.
Den armenske delen av byen, hvor misjonærene bodde, ble utradert. I løpet av krigsårene frem til 1918 skulle minst én million armenere miste livet, og mesteparten av den armenske kulturen på det tyrkiske fastlandet ble tilintetgjort. Biørn skrev senere om disse krigsopplevelsene:
”Hele den armenske del av byen, hvor over 10.000 mennesker bodde, ble lagt i ruiner. Det var den varmeste tid paa aaret, heden og lugten fra de brædende huse og alle de indebrændte og dræpte, var næsten uutholdelig … Jeg havde slet ingen angst, mei syntes det intet gjorde, om jeg ble skudt”.
I Riksarkivet er hennes fotografier fra Armenia samlet i arkivet etter organisasjonen Kvinnelige Misjonsarbeidere. Med ord og bilder formidlet hun hjem til Norge det hun opplevde – til tross for at hun måtte være forsiktig med hva hun publiserte av frykt for represalier.
Fridtjof Nansen
Fridtjof Nansen møtte dette ulykkelige folkets skjebne direkte som Folkeforbundets høykommissær for flyktninger etter Ataturks innmarsj i Smyrna på Tyrkias vestkyst i desember 1922. Men han hadde ved flere anledninger tidligere, i egenskap av norsk delegasjonsleder til Folkeforbundets forsamling, vært med på å drøfte armenernes rettigheter. Så tidlig som i 1920 tok han sammen med Hjalmar Branting og Lord Cecil initiativ til å få vedtatt en uttalelse med oppfordring om snarest å få stanset “den redselsfulle armenske tragedie” og sikre folkets fremtid.
Ansvar for de mer enn 300 000 armenske flyktningene i Syria og Hellas fikk Nansen i 1924. Det var imidlertid ikke nok for ham å inkludere disse fordrevne under Nansenpassets beskyttelse. Han var fast bestemt på å skaffe armenerne et nasjonalhjem, i tråd med Folkeforbundets opprinnelige linje. Hans forbitrelse kulminerte etter stormaktenes løftebrudd i Lausanne-trakten.
I 1928 greide Nansen å plassere 7000 flyktninger i Armenia, og kunne året etter undertegne en traktat som ga ytterligere 12 000 et hjem i den lille republikken Jerevan. Men dette resultatet lå langt fra hans drømmer. I juni 1925 ble det oppnevnt en kommisjon med Nansen som formann og Vidkun Quisling som sekretær som skulle avgi rapport om koloniseringsplanene i den armenske ørken.
Nansen foreslo å bevilge 900 000 pund til prosjektet – omkostningen ved å holde et krigsskip i to år, som han sa. Men han møtte motstand hele veien. Da han i 1929 avga rapport til Folkeforbundet, måtte han nedtrykt meddele at bare halvparten av det sterkt nedskårne beløpet var kommet inn. Han brukte sterke ord om stormaktenes passivitet i spørsmålet om denne æresgjeld til armenerne:
“Europas folk, Europas statsmenn er trette av det evinnelige armenske spørsmål. Ja, selvfølgelig. Det har jo ikke brakt dem annet enn nederlag, bare navnet bringer opp i dem en rekke brutte eller uoppfylte løfter som de i handling aldri har satt noe som helst inn på å holde. Det gjaldt jo bare dette lille blødende, men begavede folk uten oljefelter og uten gullminer.”
Intet bifall fulgte Nansen da han i denne sin siste tale fra Folkeforbundets talerstol anklaget det internasjonale samfunn for svik.
Bodil Biørn: “Jeg har vært med å se alt det frykteligste som tenkes”
Armenian Genocide Museum: Bodil Biørn
Nansenminne – Bergen byleksikon – Bergen Byarkiv
