22 nasjoner har anerkjent folkemordet på armenerne. Statsminister Erna Solberg har avslått å delta på 100-årsmarkeringen – og regjeringen nekter å kalle det et folkemord.

Av Brynjar Skjærli  13. mars 2015

«Det armenske folkemordet» er en betegnelse som brukes om den tvungne massedeportasjonen og massedrap på armenere i Det osmanske riket under det ungtyrkiske styret 1915–1920.

Tyrkia mener fortsatt at det ikke skjedde noe folkemord.

11. oktober i fjor sendte Armenias president Serzh Sargsyan en invitasjon til statsminister Erna Solberg om å delta på hundreårsmarkeringen av det armenske folkemordet 24. april 2015. Sammen med invitasjonen mottok statsministerens kontor et følgebrev fra Utenriksdepartementet:

«Som kjent er det et internasjonalt omstridt tema hvorvidt overgrepene mot armenerne i Det osmanske rike i 1915 kan klassifiseres som «folkemord» («genocid»). Departementet vil komme tilbake med en tilrådning vedr. norsk representasjon ved markeringen.»

16. februar i år sendte UD et brev til den norske ambassaden i Moskva, hvor det vises til invitasjonen fra den armenske presidenten:

«Ambassaden bes meddele det armenske utenriksministeriet at Norge ved markeringen vil bli representert av ambassadør Namtvedt.»

«Ovenstående er omforent med Statsministerens kontor.»

Norge vil dermed ikke være representert med hverken statsministeren eller utenriksministeren, ei heller med statsråder eller statssekretærer i markeringen av at opp mot halvannen millioner armenere ble drept.

Bare ambassadøren

UD bekrefter at det kun er den norske ambassadøren i Moskva, Leidulv Namtvedt, som skal representere Norge. Namtvedt er også ambassadør til Armenia. Samtidig vil ikke Norge bruke begrepet «folkemord» om massedrapene.

– Dette er en av de største tragedier i vår historie, uansett om man kaller det et folkemord eller ei. Norge burde stille med kraftigere skyts enn en ambassadør. Alt annet er ynkelig av den norske regjeringen, jeg vil kalle det feigt, sier forfatter, ytringsfrihetsforkjemper og Tyrkia-kjenner Eugene Schoulgin.

– Jeg synes det er merkelig at man ikke sender en høyere plassert representant, sier journalisten, forfatteren og NRK-veteranen Jahn Otto Johansen, som nylig skrev boken «Folkemordet på armenerne».

– Dette er for å gjøre det mest mulig bekvemt for seg selv. Det bekrefter at Norge gjør det de alltid har gjort, de vil ikke provosere Tyrkia, sier historiker Bård Larsen i Civita.

Han mener den norske regjeringens holdning til dette spørsmålet handler om realpolitikk: Et storpolitisk spill der man pleier sine interesser. Forskjellen på Norge og andre land er at Norge gjerne vil dekke litt over det, fordi man ikke vil fremstå som kyniske, hevder han.

– Det holder å trekke frem to eksempler. Forholdet til Saudi-Arabia, hvor kronprinsen reiser til kong Abdullahs begravelse og vi driver våpeneksport i stor stil, samtidig som Norge hevder at de driver menneskerettighetsarbeid. Det er det samme som skjer når Dalai Lama kommer til Norge. De to eksemplene står seg godt. Dette er ikke noe som særpreger denne regjeringen, det er den utenrikspolitikken Norge fører. Det dekkes litt til at Norge er en storpolitisk aktør, sier Bård Larsen.

22 nasjoner har anerkjent folkemordet på armenerne, blant annet Belgia, Canada, Frankrike, Tyskland, Østerrike, Italia, Nederland, Sverige og Sveits.

– Det er påfallende at man ikke benytter denne anledningen til å anerkjenne denne tragedien som et folkemord, sier leder i Norsk PEN, William Nygaard.

– Jeg stiller også følgende spørsmål: Er årsaken økonomisk begrunnet? Hvis det er tilfellet, er dette dobbelt tragisk, sier han.

Jahn Otto Johansen mener det som skjedde mot armenerne var det første folkemordet i nyere tid, og at det som foregår i Syria og Irak nå er det hittil siste.

Dette er den offisielle norske holdningen til det som karakteriseres som «folkemordet på armenerne»:

Prinsippvurdering

«Norske myndigheter har ikke tatt stilling til om hendelsene oppfyller dagens kriterier for å bli klassifisert som folkemord. Fortolkningen av disse tragiske hendelsene bør heller overlates til historikerne enn til politikerne. Begrepet folkemord er nedfelt i FNs folkemordskonvensjon av 1948. Det er prinsipielt problematisk å anvende begrepet om hendelser som fant sted før konvensjonen ble vedtatt.»

– Det er ad hoc-argumentasjon. Følger man denne logikken var heller ikke holocaust folkemord. Alle forstår at dette er en hul argumentasjon, sier Bård Larsen, og legger til.

– Argumentet om at dette bare er et historisk faglig spørsmål er rett og slett feil. Alle som har fulgt debatten de siste årene ser at dette er et høypotent internasjonalt politisk anliggende. Man gjør seg delaktig i historieforvrenging, ved å stille seg slik Norge gjør.

– De som er formalistiske og sier at man ikke kan bruke folkemordbegrepet på armenerne, sigøynerne eller jødene, har ikke skjønt hva dette dreier seg om. Dette er et forsøk på å lure den norske opinionen med formalisme, mens det i realiteten er beinharde økonomiske interesser i Tyrkia som ligger bak, sier Jahn Otto Johansen som også spekulerer i om norske interesser i Aserbajdsjan, som er Armenias hovedfiende, kan være en bakenforliggende årsak til den norske holdningen.

I Kragerø har Høyre-ordfører Kåre Preben Hegland fått invitasjon til markeringen i Armenias hovedstad Jerevan, og han har takket ja. Kragerø-kvinnen Bodil Bjørn var vitne til det som skjedde, byen har derfor et spesielt forhold til Armenia.

– Vi har rettet gjentatte henvendelser til regjeringer og Stortinget om å anerkjenne folkemordet. De har ikke villet ta i spørsmålet. Det er en ganske feig holdning av Norge, sier Hegland.

– Dette handler om politikk, at det var et folkemord er ikke kontroversielt i forskningsmiljøene. Det er historiens mest suksessfulle folkemord, sier historiker Bård Larsen.

Slik svarer regjeringen

Hva er årsaken til at det er Norges ambassadør i Moskva, Leidulv Namtvedt, som skal representere Norge ved minnemarkeringen i Armenia?

– Det er vanlig at stater er representert ved sin stedlige ambassadør på ulike typer markeringer og arrangementer i utlandet. Norge har i likhet med flere land valgt å sende vår ambassadør i forbindelse med markeringen i Jerevan. Ambassadøren er Norges offisielle sendemann og representerer regjeringen, sier statssekretær Bård Glad Pedersen (H).

Hvorfor ønsker ikke regjeringen å anerkjenne folkemordet på armenerne, slik en rekke andre vestlige land har gjort?

– Det hersker ingen tvil om at det skjedde omfattende overgrep mot armenere i Det osmanske riket i 1915. Det er en historisk tragedie. Regjeringen, i likhet med foregående regjeringer, har ikke tatt stilling til om hendelsene i 1915 oppfyller dagens kriterier for å bli klassifisert som folkemord. Fortolkningen av disse tragiske hendelsene bør overlates til historikere heller enn politikere.

Historiker Bård Larsen mener regjeringen gjør seg delaktig i «historieforvrengning» og sier at hvis man følger regjeringens logikk «var heller ikke holocaust folkemord.»

– Begrepet folkemord er nedfelt i FNs folkemordskonvensjon av 1948. Det er prinsipielt problematisk å anvende begrepet om historiske hendelser før konvensjonen ble laget. Holocaust er et særtilfelle. Det rettslige begrepet folkemord oppsto som følge av Holocaust og ble benyttet i rettsprosessene i Nürnberg. Begrepet er deretter videreutviklet frem mot folkemordskonvensjonen i 1948.

På VGs tre siste spørsmål har Glad Pedersen samme svar:

Frykter regjeringen for det politiske forholdet til Tyrkia hvis Norge anerkjenner folkemordet?

Er norske økonomiske interesser i Tyrkia og/eller Aserbajdsjan årsaken til at regjeringen ikke vil ta stilling til folkemordbegrepet på armenerne?

Har Tyrkias NATO-medlemskap noe å si for Norges holdning til å anerkjenne folkemordet på armenerne?

– Den viktige målsettingen i dag må være forsoning mellom Tyrkia og Armenia. Det er tvilsomt om nye internasjonale uttalelser som knytter hendelsene i 1915 til folkemordbegrepet ville gjøre utsiktene til en slik forsoningsprosess bedre.

Massedrapene

Det skal ha vært rundt 2,5 millioner armenere i Det osmanske riket i 1915, som utgjør det meste av dagens Tyrkia

Under det ungtyrkiske styret startet massedrap og deportasjoner av armenere i april 1915.

I starten av 1920-årene var opp mot en og en halv million armenere døde. Resten var tvunget ut av det som i dag er Tyrkia eller hadde konvertert til islam.

Kilde: History.com, Store norske leksikon, Wikipedia.