Khachkar (armensk: խաչքար, խաչ xačʿ “kors” + քար kʿar “stein”), også kjent som armenske korsstein, er en kunstform med tusen års tradisjon i Armenia. Det er en hellig armensk kunstform av utskårne minnesstein som inkluderer kors, samt tilleggsmotiver som rosetter, mønstre og botaniske motiver.
Kors og ornamenter kunstferdige utskjært i stein som om det skulle vært i tre. Disse steinene ca 70 cm brede og 2-2,5 meter høye brukes til minnesmerker for all anledninger av Armenerne. De fleste er frittstående. Flesteparten av dem ble reist på kirkegårder, men armenske gravsteiner tar også mange andre former og kun en minoritet av dem er korsstein.
De fleste korssteiner er massive utskårne steinblokker som inkluderer utskårne kors satt over en rosett eller en solskive, samt omgitt av et utvalg symboler. Den øvrige delen av steinen er fylt med kompliserte mønstre av blader, druer, granatepler eller et abstrakt knutearbeid, som oftest omgitt av bibelske eller andre hellige figurer.
De fleste korssteiner avbilder ikke Kristus på korset, men det fines unntak. Amenaprkich (”Fra den hellige livredder”) er en term brukt til å beskrive en spesiell type korsstein hvor korset er en avbildning av den korsfestede Kristus. Kun noen få slike er kjent og disse dateres fra 1300-tallet.
Den vanligste årsaken til å lage en korsstein var for å uttrykke eller symbolisere et ønske eller en oppfyllelse av et løfte eller en bønn for, og da ikke minst sjelens redning for enten en levende eller død person, men de ble også oppført for andre grunner, som for eksempel for å minnes en militær seier, konstruksjonen av en kirke eller som et forsvar fra naturkatastrofer.
Korsstein utgjør en unik form for armensk kunst som utviklet seg fra 800-tallet til å bli en utrolig elegant form på 1200-1300-tallet, da de nådde sin høyde. De er karakteristiske for kristen armensk middelalderkunst.
Lignende steinkors kan også finnes i Tyskland, hvor de er kalt Steinkreuze. De er 80-120 cm høye og 40-60 cm brede og er nesten alltid uthugd fra en enkel steinblokk, som normalt av granitt, sandstein, kalkstein eller basalt. De er blant de eldste friluftsmonumenter. En større variant med elementer av veikantsaltre blir kalt sjaktkors (Schaftkreuz).
Disse dateres til middelalderen og blir antatt å være minnessteiner. Det blir antatt at enkelte steinkors fungerte som grensemarkører, veimerker, retningssymboler eller værkors. Flere av dem kan også ha vært forbundet med en eldre form for jurisdiksjon, slik som “edskors” hvor avtaler ble beseglet.
I ulike deler av de britiske øyene dateres lignende korsmonumenter fra 800-1500-tallet. I Norge, hvor de dateres de til perioden omkring 1000-tallet, har man sett steinkors som vittnesmål for innføringen av kristendommen. De blir sett på som et resultat av innflytelse fra vest, og da især de britiske øyene, som var viktig for utbredelsen av kristendommen i Norge.
I Armenia ble de første “ekte” korssteinene laget under den armenske gjenopplivelsen etter frigjøringen fra arabisk styre på 900-tallet. Den første korssteinen med kjent dato stammer fra 879 til tross for at ennå eldre eksempler eksisterer. Den er reist i Garni til ære for droning Katranide I, den første dronningen av Bagratide kongedømmet, som var gift med kong Ashot I Bagratuni, også kjent som Ashot den store (885-890), som var den første Bagratuni kongen.
Kunstformen fikk en nedgang under mongolernes invasjonen på slutten av 1400-tallet, da mongolene under Hulagu og hans etterfølgere ødela hele regionen. Gjennom en rekke felttog la Timur Lenk (1336-1405), også kjent som Timur den halte, en etnisk tyrkisk, muslimsk hærfører som grunnla Timurid-dynastiet, store områder under seg: Armenia, Afghanistan, Hindustan (Nord-India), Syria og Mesopotamia.
Kunstformen gjenoppsto på 1600-1700-tallet, selv om den kunstneriske høyde på 1300-tallet aldri mer ble nådd. Siden 2010 har disse, sammen med deres symboler og håndverk, blitt innført på UNESCOs kulturarvliste. Tradisjonen har blitt bevart og man kan se korsstein utskjærere i Jerevan.
Kunsten å utskjære korsstein har opplevd en gjenfødsel som et symbol på armensk kultur. Blant annet har den armenske diasporaen rundt om I verden etter den andre verdenskrig reist korsstein som minnesmerker for ofrene for det armenske folkemordet.
Kanskje noen av de beste eksemplene på korsstein ble designet av den store arkitekten Momik, som også står bak konstruksjonen av Areni kirken og Noravank klosteret. Omkring 40.000 korsstein har overlevd frem til i dag. Av disse blir en korsstein i Geghard, utskåret i 1213 av Timot og Mkhitar, korssteinen The Holy Redeemer i Haghpat utskåret i 1273 av Vahram og en korsstein i Goshavank utskåret i 1291 av Poghos regnet blant de fineste.
Et antall gode eksempler har blitt flyttet til det historiske museet i Jerevan og ved siden av katedralen i Echmiadzin. Den største korssteinkirkegården i Armenia er Noratus kirkegården på den vestlige kusten av innsjøen Sevan, hvor en kirkegård med rundt 900 korsstein fra ulike perioder og stiler kan bli sett, mens den største i verden var i Jugha i Nakhichevan, som for tiden er en del av Aserbaidsjan, frem til den ble ødelagt av den aseriske regjeringen.
Armenia, som i dag er den minste av de kaukasiske nasjonene, strakk seg tidligere fra det kaspiske hav til Svartehavet og inkluderte mye av dagens Tyrkia, Azerbaijan, Georgia og Iran, men har etter erobring og folkemord blitt innlemmet i disse landene, noe som blant annet har ført til at disse landene har armenske minoriteter, hvis de da ikke har blitt utryddet eller tvunget til å flykte, samt at flere av de viktigste religiøse monumenter, inkludert et større antall korsstein, som ble skapt i det historiske Armenia, i dag har falt under kontroll av Tyrkia, Aserbaidsjan, Georgia og Iran.
Som et resultat av systematisk ødeleggelse eksisterer det kun noen få eksempler av korsstein igjen og disse har ikke blitt ført inn i kataloger og fotografert, noe som gjør det vanskelig å følge opp den nåværende situasjonen. De blir ødelagt, forsømt eller flyttet for å dekorere, skape nye hellige plasser eller for å lage plass for nye graver.
I følge Samvel Karapetyan, koordinator av det Yerevan baserte kontoret til Organization for Studying Armenian Architecture, fant en masseødeleggelse av korsstein sted i 1998 i den armenske kirkegården i Staraya Dzhuga. Mange korsstein ble begravd under jorden og de gjenværende ble ødelagt og kastet i elven Araks. Mange ganger ble besøkene av de ulike overvåkningsgruppene som ville se på situasjonen stanset.
”Vi var særlig interesserte i å vite viss vi kunne finne khachkarer i Tyrkia. En dukket opp i en landsby rett under våre føtter som en bro over en liten elv. Vi tok av støvet og stirret ned på en khachkar fra 1000-tallet”, sier Samvel Karapetian. De fant flere kachkarer, men i kurdiske hjem hvor de var blitt brukt som vanlige byggesteiner; men på en måte hadde disse blitt reddet fra tyrkiske bulldosere og slegger.
Et annet dokumentert eksempel er ødeleggelsen av korsstein som befant seg i verdens største gravgård ved den gamle armenske hovedstaden Julfa i Nakhchivan.
I tusen år har åskjeden rundt byen Julfa i det som nå er Azerbaijan vært fylt med massive rosa, rød og grå korsstein, men hva som alltid hadde vært ansett for å være Julfas hage av korsstein har nå blitt ødelagt frem til færre enn noen få tusen av de største steinene var tilbake.
I 1998 kunne armenerne fra den iranske siden av grensen se i avsky, forferdelse, redsel, og skrekk på at bulldosere ankom og begynte å ødelegge de siste restene av den kunstneriske og historiske hagen.
Armenerne bygget deres religiøse korssteiner ut av rosa vulkansk tuff, som har en unik evne til å bli hardere med tiden. Deres murer ble bygget tykke slik at de kunne stå i mot de mange konflikter i denne urolige regionen, men de gamle arkitektene hadde aldri tenkt på at de måtte beskytte mot bulldosere, raketter og dynamitt.
Da Taliban i Afghanistan ødela Buddha figuren skapte det reaksjoner i hele verden, men når Aserbaidsjan ødela armenske levninger og bruker dem som byggematerialer innen konstruksjonsindustrien, så tier verden.
I følge Institute of Ethnography and Archaeology of the National Academy of Sciences har over 3500 korsstein blitt ødelagt i Nakhichevan, noe som ifølge Armen Haghnazarian ved Research of Armenian Architecture (RAA), som gjentatte ganger har klagd til UNESCO, som kun har nevnt det så vidt i deres årlige rapport, utgjør dette et kulturelt folkemord.
I følge Haghnazarian er den aseriske planen enkel. Etter først å ha utryddet og spredd det armenske folk er deres mål å begrave og glemme armenernes eksistens for på den måten å ødelegge en hver fremtidig hevd på landet.
European Court for Human Rights (ECHR) har vurdert et armensk krav om å dømme Aserbaidsjan skyldig når det kommer til ødeleggelsen av de armenske korssteinene i Nakhichevan. Kravet mot ble satt frem av organisasjonen kalt The Board West-Armenian Armenians.
Armenian cross-stones art – Symbolism and craftsmanship of Khachkars
