Denne delen inneholder noen av de mest stilte spørsmålene vedrørende folkemordet i 1915.

Spørsmål og Svar: Fornektelse

46 Hvordan defineres fornektelse av et folkemord? Hva tjener det til?
47 Hvordan kjennetegnes fornektelse av folkemord? Finnes det kjennetegnende trekk?
48 Hvordan forklares logikken i fornektelse av folkemord?
49 Er fornektelse begrenset til utøveren av et folkemord?
50 Er Tyrkias fornektelse av folkemordet slik den har vært eller er den endret?
51 Hvordan ser Tyrkias fornektelse ut i moderne tid?
52 Samarbeidet ikke armenerne med fienden og var ikke regjeringens handlinger berettiget?
53 Var ikke dette kun et resultat av krig og gjensidig drap i en borgerkrig?
54 Var ikke armenerne separatister og truet den tyrkiske verdens samhold?
55 Var det ikke bare en ulykkelig og utilsiktet følge av omplaseringen av armenerne som et nødvendig krigstiltak?
56 Har armenerne noensinne kommet overens med muslimer?
57 Var det virklig så mange som 1,5 millioner armenere som ble drept?
58 Kan man prate om et folkemord om ikke saken har væt i en rettsprosess?
59 Finnes det noe dokument som beviser at den tyrkiske regjeringens hadde til hensikt å utrydde armenerne?
60 Om det finnes et så bredt faktaunderlag og konsensus hvorfor fortsetter Tyrkia da sin fornektelse?
61 Hvordan kan Tyrkia ha lykkes med sin fornektelse og sluppet unna ansvar tross alle bevis?
62 Hvem var Hrant Dink?
63 Bør ikke Erdogans kondolanse den 23. april 2014 sees på som en forsoningsakt?


46 Hvordan defineres fornektelse av et folkemord? Hva tjener det til?

Fornektelse av folkemord er et kjent fenomen som kjennetegner den absolutt siste fasen i en folkemordsprocess. Den israelske psykologen og folkemordakademikeren Israel W. Charny, som er redaktør av to-bindsverket Encyclopedia of Genocide og er leder for Institute on the Holocaust and Genocide i Jerusalem, skriver at fornektelse utgjør “et angrep på den kollektive identiteten og den nasjonal-kulturelle kontinuiteten hos offergruppen” og “tynger deres gjenoppstandelse ennå mer”.

Charny påpeker at fornektelse ikke bare er en måte å renvaske de skyldige for et begått folkemord eller for selv å slippe å kompensere ofrene (utøverens perspektiv), men også for å slippe eventuelt ansvar og skyldighet i manglende inngripen (omverdens perspektiv).

Den armensk-amerikanske historikern Richard G. Hovannisian, som er professor emeritus ved UCLA, kaller det for minnesmord og beskriver dette på følgende sett: “Etter den fysiske tilintetgjørelsen av et folk og deres materielle kultur er minnet alt som finnes igjen og blir måltavle som det siste offeret. En total tilintetgjørelse av et folk krever forvisning av erinringen og kvelning av hukommelsen. Falsifiering, villfarelse og halvsannheter reduserer det som var til det som kan ha vært eller kanske ikke en gang  var.”

Men for å kunne åstadkomma det må utøveren få god hjelp av omverden, en hjelpeinnsats som visse politiker bidrar med gjennom å skrive sin egen versjon av historien og altså nekte å anerkjenne folkemordet for hva det egentligen er.

Tilbake til toppen


47 Hvordan kjennetegnes fornektelse av folkemord? Finnes det kjennetegnende trekk?

Statsviteren Adam Jones, som ble valgt ut til å være en av de 50 største tenkerne vedrørende Holocaust og folkemord i boken “Fifty Key Thinkers on the Holocaust and Genocide” publisert i 2010, viser et generelt bilde av hvordan fornektelse av folkemord blir strukturert og sumerer argumentasjonen i 8 punkter. Paralleller med Folkemordet 1915 har blitt lagt til i parantes for å klargjøre.

1. Det var knapt noen som døde, som har til formål å framstille rapportene om overgrep og massakre som propaganda (Tyrkia påstår at det var knapt noen få tusen som døde, og ikke nærmere to millioner armenere, assyriere/syriere/kaldeere og pontiske og anatoliske grekere slik forskningen viser).

2. Det var selvforsvar, som har til formål å gjøre målgruppen til den skyldige og å framstille de døde som rebeller, terrorister eller forrædere (Tyrkia påstår at armenerne samarbeidet med fienden og drepte muslimer, noe som gjorde de militære handlingene berettigede).

3. Dödandet var inte avsiktligt, som utnytter mangelen på tilstrekkelig dokumentasjon for å vise at de drepte egentlig var et biprodukt, som oftest på grunn av organisatorisk brist (Guenter Lewy er en av dem som påstår at det hele var et beklaglig resultat av pågående krig samt den tyrkiske regjeringens manglende evne til å organisere de vellmente deportasjonene, som han, liksom Tyrkia, i dag kaller for “omplasseringer”).

4. Det fantes ikke noen sentral ledelse, som er argument som anvendes av stater og regjeringer som vil avsi seg alt ansvar og i stedet skylde overgrepene på lokale autoritære ledere (Selv her påstår Lewy at massakrene snarere var sporadiske hendelser utførte av egenmektige lokale administratører uten regjeringens samtykke eller ordre).

5. Til å begynne med fantes det ikke engang så mange mennesker, som er en måte å minske omfattningen gjennom å manipulere statistikk og demografiske data (MacCarthy påstår at osmansk statistikk beviser at armenerne var en “fraværende minoritet” i regionen og at det ikke engang eksisterte så mange armenere at 1,5 millioner av dem skulle ha kunnet bli drept).

6. Det var ikke noe folkemord, som utnytter tvetydighetene hos FN-konvensjonen samt argumentene ovenfor for på den måten å fastslå at overgrepene ikke kan klassifiseres som folkemord (Tyrkia henviser til at det hadde vært en “krenkelse” mot Holocaust ofrene å sammenligne disse med hendelsene i Armenia).

7. Vi skulle aldri gjøre noe sånt, som er en høyst mennsklig måte å forholde seg på og er et resultat av den kollektive patologiske narcissismen som blokkerer og utestenger viten om de begåtte forbrytelsene.

8. Vi er de virklige ofrene, som er et bra eksempel på at “en bra offensiv er en bra defensiv” og har som formål å skifte perspektiv fra målgruppen gjennom å påstå at utøveren er det egentlig offeret (Tyrkia påstår at de egentlige ofrene var den muslimske befolkningen som armenerne massakrerte hemningsløst).

Tilbake til toppen


48 Hvordan forklares logikken i fornektelse av folkemord?

For ytterligere å klargjøre for hvordan en fornektelse går til må man forstå argumentasjonen bak fornektelsen. Logikken i fornekterens argumentasjon kan sumeres ved fem kjennetegnende trekk:

1. Uskyld og selvrettferdighet: den svarende vil kun forvisse seg om sannheten og kan ikke tenke seg at et menneske kan være så ondt som i de beskrevne bruddene.

2. Vitenskapen i forvirringens tjeneste: “vi vet ikke nok til å kunne avi en rettferdig dom”. Dette er et manipulativt missbruk av det vitenskapelige prinsippet om at fakta må bevises innen de aksepteres, noe som kun tjener til å villede allerede kjente fakta og forvirre rettferdige individer.

3. Praktiskhet, pragmatisme og realpolitikk: å grave i fortiden er upraktisk og kommer ikke til å medføre noen konstruktiv handling i våre dager. Man må legge det bak seg, leve i nået og se mot framtiden.

4. Forvridde koblinger og tidsforvirring: gjennom å gjøre ubegrunnede koblinger til hendelser som tas ut av sin sammenheng forsøker man å rettferdiggjøre sin fornektelse. For eksempel hevdes det armenske terroraksjoner kommer til å oppmuntres om Tyrkia anerkjenner det armenske folkemordet.

5. Uhederlighet, definisjonalisme og reversering: dette er unndragelser som viker unna det essenselle spørsmålet, som vil si hvor vidt et folkemord har funnet sted eller ikke. Definisjonalismen har til formål å skape en uhåndterbar form for motstand gjennom å skape en diskusjon om hvor vidt hendelsene kan regnes inn under noen av folkemordsdefinisjonene. Dette blir som å få den myrdedes familie til å høre på forsvarsadvokatenes argumenter og utleggninger om beviskrav for å få fastlagt om den myrdede virklig er død eller ikke.

Til sist kommer den mest ultimate formen for fornektelse ettersom overgriperen forsøker å skifte rollene slik at offeret framstår som morder, mens morderne framstilles som stakkers ofre.

Samtlige av disse punktene kjennes igjen i den tyrkiske fornektelsen, men også blant andre lands politikere når de ikke anerkjenner folkemordet for hva det er og i kravet om “ny, uavhengig” forskning av det armenske folkemordet.

Tilbake til toppen


49 Er fornektelse begrenset til utøveren av et folkemord?

Fornektelsen anvendes av omverden og såkalte “bystanders” som helst vil slippe å kjennes ved problemet og dermed bli innblandet. Et eksempel var USAs fornektelse av folkemordet i Rwanda, som var forårsaket av at man ikke ville medgi at det pågikk et folkemord der på grunn av at dette ville innebære at landet da skulle være (ikke minst moralsk) skyldig til inngrep i konflikten og brudd mot de menneskerettighetene.

På et senere stadium kan omverden anvende fornektelsen til å ikke havne i en konflikt med “utøverlandet”, noe som for eksempel skulle kunne skade de diplomatiske og økonomiske relasjonene til landet. Man velger helt enkelt å lukke øynene for bruddet for på den måten å verne om egne intresser. Det armenske folkemordet og fornekelsen av dette på grunn av Tyrkias trussel om diplomatiske og økonomiske boikotter eksemplifiserer denne måten å forholde seg på.

Tilbake til toppen


50 Tyrkias fornektelse av folkemordet slik den har vært eller er den endret?

Tyrkias fornektelse av folkemordet har gjennomgått en rekke forandringer under de siste 100 årene og anpasset seg alt ettersom forskningen har blitt mer omfattende og nye bevis har blitt lagt frem. Straks etter krigen fornektet man bestemt at noe som helst massakre og deportasjoner hadde funnet sted. Deretter kvelte Tyrkia spørsmålet gjennom politiske og økonomiske lokkebiter i over 50 år.

Dette ble endret da den internasjonale folkemordsforskningen på tidlig 1980-tallet begynte å forske på det armenske tilfellet og bevismengden vokste. Da kunne ikke Tyrkia lenger bare fornekte hendelsenes eksistens, og man ble nødt til å gjøre fornektelsen mer sofistikert. Nå gikk man over til en ny fase der man opprettet egne institusjoner med statsavlønnede forskere innen akadema som påsto at man kunne motbevise anklagelsene om folkemord.

Tilbake til toppen


51 Hvordan ser Tyrkias fornektelse ut i moderne tid?

Tyrkias statlige fornekelseskampanje har utveiklet seg vesentlig siden dens oppkomst på 1920-tallet da den hodt seg til en enkelt fornektelse av at de påståtte massakrene og deportasjonene i det hele tatt skulle ha funnet sted. Men i og med forskningens kartleggning og oppdagelsen av nye funn i de ulike nasjonale arkivene, som har blitt tatt fram de siste årene, så utviklet også fornekelsen seg til å bli en langt mer sofistikert argumentasjon ettersom det ikke lenger bare går å fornekte de eksisterende fakta.

I 1982 ble Institute of Turkish Studies (ITS) grunnlagt i Washington DC med hjelp av et bidrag på tre millioner USD fra det tyrkiske utenrikesdepartementet via dets ambassade i den amerikanske hovedstaden. ITS har siden den gang vært et sentrum for de mest notoriske fornekterne av det armenske folkemordet: Stanford Shaw, hans to studenter Heath W. Lowry og Justin McCarthy, samt Edward J. Erickson.

Tyrkia spanderer til og med mange millioner på PR-foretak og lobbyorganisasjoner for å forhindre anerkjennelsen av folkemordet. Selv om mørketallet er stort og det meste utføres i ytterste hemmelighet så har man til og med kunne påvise dette i revisjonsrapporter som har blitt offentliggjorte.

I 2011 avslørte det amerikanske justisdepartementet at Tyrkia hadde overført cirka 3,3 millioner USD til fire lobbyorganisasjoner i USA for å bli brukt til å blokkere den overhengende truslen om den amerikanske kongressens anerkjennelse av det armenske folkemordet.

Listen kan gjøres lengre med lignende avsløringer i offentlige revisjonsgranskninger som påviser denne finansiering i mangemillionklassen. Til dette kommer de sedvanlige trusslene om diplomatiske og økonomiske sanksjoner mot alle land som overveier en slik anerkjennelse, en politikk som har lykkes bra i det siste århundret.

Tilbake til toppen


52 Samarbeidet ikke armenerne med fienden og var ikke regjeringens handlinger berettiget?

En av grunnpilarene i et folkemord er selve begrunnelsen av tiltak som ellers kan vekke avsky og motstand hos den egne gruppen/befolkningen. Nazistene gjorde dette gjennom å beskylde jødene for å være statens fiende, å være i sammensvergelse med kommunister og å være “mennskehetens sykdom”. Parallellen med det armenske folkemordet er slående: armenerne beskyldtes da, som nå i fornektelseskampanjen, for å være i sammensvergelse med fienden.

Da armenerne våget å kreve selvstendighet utgjorde de en trussel mot den tyrkiske nasjonen og Anatolia, kjernen for tyrkernes hjemland. Faktum er at lederne for CUP først forsøkte å forsikre seg om armenernes samarbiede og ba dem om å starte et væpnet opprør i Øst-Armenia og Transkaukasia. I gjengjeld ble det lovet dem selvstyre for Øst-Armenia og de tilgrenende områdene i Vest-Armenia etter krigen.

Dashnak-partiets ledelse (datidens største armenske politiske bevegelse) avviste forslaget under sin kongress i Erzurum i august 1914. Kongressen svarte med at armenerne ville slåss for sitt respektive land ved en eventuell krig mellom Tyrkia og Russland. Ifølge Winston Churchill forholdt det seg slik at armenerne foretrakk krig med brødredrap ved to fronter framfor tyrkernes forslag om forræderi mot russerne.

Men selv om det fantes noen bataljoner som slåss på russernes side så kunne deres eksistens ved den kaukasiske fronten knapt på noe som helst vist rettferdiggjøre den tyrkiske regjeringens folkemord på armenerne. Det er tilstrekkelig å minne om at det ved samme tidspunkt fantes en tjekoslovakisk bataljon i den russidske armeen ved den østerriske fronten. Men den østerrisk-ungarske regjeringen kom aldri på tanken å utrydde de tjekoslovakiske folkene i sitt imperium.

På samme måte visste den russiske regjeringen hele tiden at det eksisterte en polsk bataljon med et antall  polakker fra Russland under ledelse av den senere marskalk Pilsoleski som kjempet i den østerrisk-ungarske armeen mot Russland, men ikke heller her resulterte det i at Russland startet et folkemord på alle polakker i Polen.

Men hvorfor gå så langt bort? Helt fra begynnelsen av verdenskrigen dannet Tyrkia et georgisk forbund i sin krig mot russerne, men tyrkerne virker ikke å ville kjennes ved denne gruppen og ikke heller har russerne utført et folkemord i Georgia på grunn av dette vellkjente faktumet.

Tilbake til toppen


53 Var ikke dette kun et resultat av krig og gjensidig drap i en borgerkrig?

Dette var ikke kun et resultatet av krig og gjensidig drap i en borgerkrig, et argument som anvendes flittig av den tyrkiske staten, men har blitt avvist av flere forskere, inkludert av Robert Melson og Vahakn N. Dadrian, som mener at påstanden faller på grunn av flere årsaker:

1) Det forekom definitivt overgrep mot den muslimske befolkningen, men dette fant tildels sted i etterkant av 1918 og tildels tilhørte utøverne en begrenset militærgruppe. Overgrepene var primært hevnaksjoner og fant sted lenge etter massakrene i 1915-1916. Det er derfor ulogisk å skylde massakrene i 1915 på hendelser som fant sted hele tre år senere.

2) Det hadde vært ytterst feil å likestille noen få tusentalls væpnede, samt den sivile armenske befolkningen, med den tyrkiske staten og dets vellutrustede arme. Forskning viser at folkemordet ble planlagt og dirigert av sentralregjeringen. samt involverte instanser i hele det tyrkiske samfunnet.

3) Selv om det fantes muslimske ofre for sult og sykdommer så var deres død til forskjell fra for eksempel armeneres ikke et direkte resultat av statens inngrep i form av deportasjoner og deprivasjon av livsviktige ressurser som mat og vann. Det er denne ytterst viktige forskjellen som gjør det senere til folkemord ifølge FNs konvensjon, mens den forrige blir tap på grunn av rådende omstendigheter.

4) En borgerkrig innebærer at det sentrale styret i et land har sluttet å fungere, noe som skaper et maktvakuum i landet, med stridende parter som følge. Som tidligere framgått var ungtyrkerne i full kontroll over alt som hendte i riket, noe som gjør at det ikke kan beskrives som en borgerkrig.

Det bør atter påpekes at dette naturligvis ikke innebærer at tapet av muslimske liv er mindre beklaglig enn tapet av kristne liv, men mens den førstnevnte var en reaksjon forårsaket i hevnbegjær og begrenset til et mindre antall individer var overgrepene på armenerne et statsplanlagt folkemord som hadde til formål å utrydde en hel nasjon.

Tilbake til toppen


54 Var ikke armenerne separatister og truet den tyrkiske verdens samhold?

Dette punkt er en del av den fornektelsestrategi som har blitt beskrevet i forrige punkt. Dog er det dokumentert at armenerne aldri, i det minste ikke før det ble oppdaget hvilken skjebne som ventet dem, krevde selvstendighet, men kun reformer innen rammene for det tyrkiske imperiet for å sikre sine liv og eiendommer. Hverken ved konferansen i San Stefano eller senere i Berlin, hvor av begge fant sted i 1878, krevde armenerne noe annet enn reformer som skulle garantere liv og eiendom.

Beskyldningen var en unnskyldning som ble anvendt av regjeringen for å rettferdiggjøre de grusomheter som man påførte de berørte minoritetene. Det var først etter de store massakrene i 1894-96, 1909, og 1915-196 som armenere, så vell som stormakter, til sist kom fram til at armenerne ikke kunne garanteres noen form for sikkerhet under tyrkisk styre og at de derfor, i likhet med grekere, serbere, jugoslavere, rumenere og arabere, var berettigede til sitt eget land. Dette skulle skje gjennom en gjenforening av Øst-Armenia, som vil si den russiske siden og dagens Armenia, og Vest-Armenia, dagens østre Tyrkia, som hadde blitt delt mellom de to imperiene.

Tilbake til toppen


55 Var det ikke bare en ulykkelig og utilsiktet følge av omplasseringen av armenerne som et nødvendig krigstiltak?

Et av hovedargumentene som fornektelsesiden anvender er påstanden om at det ikke handlet om tvangsdeportasjoner, men omplassering. Armenerne hadde helt enkelt blitt sendt til sikrere plasser i imperiets indre deler for senere å skulle vende tilbake til sine hus og hjem når faren var over.

Denne påstanden faller av ulike årsaker. En av dem er det faktum at man nesten samtidig utstedte et påbud som tillot muslimske tyrkere og kurdere å konfiskere og overta de deportertes eiendommer og hus, noe som tyder på at myndighetene ikke hadde noen planer om at de deporterede noensinne skulle vende tilbake til sine hjem.

Dette innebærer i og for seg ikke at man hadde til hensikt å drepe alle deporterte. Men det var just fravværet av noen som helst forberedelser innenfor denne deporteringen som påviser at regjeringen hadde utrydning i tankene: å tvangsforflytte over en million menneskor i de rådende krigsomstendighetene skulle selv under de beste forhold og hensikter innebære en sikker død når man sendte ut kvinner, barn og gamle i dagslange marsjer ut mot ørkenområder uten noe som helst spisbart eller vann, noe som også ble påtalt av den tyrkiske historikeren Taner Akcam, som blant annet skriver:

“Det faktum at det hverken ved starten av deportasjonene, på veien eller ved plasser angitt som deres stoppesteder fantes det noen som helst forberedelser for organiseringen av et folks migrasjon er bevis nok for eksistensen for denne utrydningsplanen.”

Tilbake til toppen


56 Har armenerne noensinne kommet overens med muslimer?

Armenere har i mange hundre år bodd i Iran samtidig som overleverne av folkemordet har kommet til å danne fellesskap i land som Libanon, Irak, Syria og Jordan. Armenere har aldri opplevd en lignende situasjon i noen av disse muslimske landene og har alltid hatt en bra relasjon med sine muslimske landsmenn.

Dette var også tilfellet i det osmanske imperiet og selv om armenere og andre kristne minoriteter levde som andreklasseborgere så kunne de tross alt leve relativt fredlig med tyrkere og kurdere i flere hundre år fram til 1800-tallets slutt.

For ungtyrkerne var religionen bare en unnskyldning og verktøy når det komme til å egge den osmanske befolkningen mot de kristne minoritetene i allmenhet og armenerne i særdeleshet. Folkemordets motiv bør man primært finne blant rasistiske og ultranasjonalistiske tendenser.

Tilbake til toppen


57 Var det virkelig så mange som 1,5 millioner armenere som ble drept?

En annen måte å forsøke å fornekte folkemordet på er grovt å redusere antall ofre og få det hele derfor til å framstå som en mindre viktig hendelse. Faktumet er at FNs folkemordskonvensasjon bevisst har formulert slik at ofrenes antall ikke har noen betydning. Det er først og fremst hensikten bak utryddelsen av en gruppe som er det avgjørende selv om ikke en eneste person har blitt drept.

Når det kommer til armenerne så har det blitt dokumentert at så godt som hele den armenske befolkningen i det osmanske Tyrkia med et visst unntak for byen Konstantinopel (Istanbul) forsvant under løpet av krigen uansett befolkningens opprinnelige størrelse.

År 1923 fantes det ikke noen armensk befolkning i Vest-Armenia (tyrkisk Armenia) å snakke om lenger. Hva gjelder anklagene om det armenske drapet på muslimer (tyrkere og kurdere) så faller dette inn under punkt 8 i spørsmål 47.

Ingen seriøs forsker fornekter at armenere drepte muslimer, men som det allerede har blitt påpekt i spørsmål 53 så handlet dette for det meste om forsvarsaksjoner samt et begrenset antall hevndaksjoner. Mens disse hevndaksjonene gjennomførtes av et begrenset antall bevæpnede armenske grupper ble overgrepene mot den armenske befolkningen både planlagt og iscensatt av den tyrkiske regjeringen og dets armé.

Tilbake til toppen


58 Kan man prate om et folkemord om ikke saken har vært i en rettsprosess?

Straks etter verdenskrigens slutt ble det opprettet flere sivile så vell som krigsretteganger i Tyrkia hvor man stilte hundratalls av ansvarlige for massakrene og konfiskeringene i retten. Disse rettsprosessene, som ble holdt mellom 1919 og 1920, fant flere av de anklagde skyldige i krigsforbrytelser og andre overtredelser.

Flere ble dømt til døden og noen ble henrettet, mens andre ble sendt til lange fengelstraffer. Men så fort den nye nasjonalistiske bevegelsen hadde fått kontrollen over Tyrkia stanset man alle pågående rettsprosesser, de dømte ble sluppet fri og ble kompensert for den tiden de hadde sittet fengslet og flertallet av dem fikk nye poster innen den nye republikkens administrasjon.

Spørsmålet ble til og med adressert på internasjonalt nivå gjennom Sèvres-avtalen. Inkluderingen av artiklene 114 (Tyrkias anerkjennelse av den urettvise loven om konfiskeringer av overgitte eiendommer), 226 (de alliertes rett til å tiltale individer anklagd for krigsforbrytelser) samt 230 (Tyrkias forpliktelse å overgi individer misstenkte for å ha begått krigsforbrytelser) indikerer tydlig at det både fantes eksisterende rettslige rammeverk for å bemøte disse spørsmålene og at man anså, på lik linje med Holocaust, det nødvendig å opprette internasjonale rettsprosesser for å bestraffe de skyldige.

Det faktum at de allierte overga Sèvres-avtalen og kravet på disse rettsprosesser av realpolitiske årsaker og for å sikre sine interesser hos den nydannede tyrkiske republikken er irrelevant i sammanhangen.

Tilbake til toppen


59 Finnes det noe dokument som beviser at den tyrkiske regjeringens hadde til hensikt å utrydde armenerne?

Det finnes ikke et eksplisitt dokument som beviser at den tyrkiske regjeringen hadde en egen utrydningsplan eller ordre hvor dette har blitt nedtegnet. Faktum er at det ikke engang eksisterer et slikt dokument eller ordre når det kommer til Holocaust. Men mangelen av et slikt dokument innebærer ikke at man skal lukke øynene for alle andre bevis og omstendigheter hvor av alt peker på en overordnet plan med akkurat den hensikten.

Det er vellkjent at tyrkiske ledere, bevisste om eventuelle følger, handlet i størst mulig forsiktighet og at ordre ofte ble gitt muntlig og via bud. Dessuten finnes det godt med andre dokumenter og ordre viss samlede mening og betydning kun kan tolkes på en måte og det er at det var en bevisst handling for å bli av med den armenske befolkningen i imperiet.

Utover spørsmålet om dokumentasjonen så utgjør de koordinerte handlingene, som vil si arresteringen av ledere, massemordet av mennene, deportasjonen av de resterande armenere under forhold som mer minnet om en dødsdom og konfiskeringen av deres eiendom et indirekte bevis på at det hele handlet om ingen ting annet enn en bevisst plan om utryddelse av den armenske befolkningen.

Tilbake til toppen


60 Om det finnes et så bredt faktaunderlag og konsensus hvorfor fortsetter Tyrkia da sin fornektelse?

Det er flere svar på hvorfor Tyrkia fortsetter å fornekte folkemordet. Den aller viktigste årsaker er trolig konsekvensene av at en anerkjennelse vil innebære erstatningskrav som da skulle bli rettet mot Tyrkia. Et annet aspekt er helt enkelt spørsmålet om å anerkjenne ens egen feil og i tillegg medgi at man har hatt feil i alle disse årene. Sist, men ikke minst, er det et spørsmål om en psykologisk sperre.

Hvordan skal man kunne medgi at ens egen nasjon og ens egne besteforeldre (og kanskje ytterligere en generasjon tilbake) har gjort seg skyldige til noe så grusomt som et folkemord, noe som betraktes som den verste forbrytelsen i våre dager.

Som den myrdede armenske journalisten og redaktøren Hrant Dink uttrykte det: “Tyrkerne er gode mennesker og vet at folkemord er en grusom forbrytelse. Det er akkurat derfor de ikke vil medgi at de kan ha begått en slik avskylig handling.”

At man i et østlig samfunn som det tyrkiske skulle anklage sitt eget land og kanskje ennå verre sin egen farfar eller morfar for å ha plyndret, voldtatt og myrdet er nesten utenkbart. Om et lands lover og sentiment innebærer at kun det å fornærme landfadern Mustafa Kemal “Atatürk” medfører fengelstraff, så kan man tenke seg hva det å anklage nasjonen for folkemord vil innebære.

Et konkret eksempel kan være uttalelsen fra den tyrkiske historikeren Yusuf Halacoglu, professor og daværende ordfører i den tyrkiske historiefereningen, som i dag er den øverste autoriteten i Tyrkia, vedrørende det armenske folkemordet. Dette sa han i et intervju:

“Dette er et spørsmål om hvorvidt man skal påta seg ansvaret for en skamlig inhuman handling. Jeg kommer ikke til å anklage min farfar for å være en forbryter for et brudd som han ikke har begått.” Men spørsmålet er snarere om Halacoglu i det hele tatt kunne tenke seg å anklage sin farfar om han skulle bli overbevisst om at folkemordet var en virkelig hendelse.

Tilbake til toppen


61 Hvordan kan Tyrkia ha lykkes med sin fornektelse og sluppet unna ansvar tross alle bevis?

Årsaken til at Tyrkia har lykkes komme unna en anerkjennelse av folkemordet kan ikke kun forklares med den tyrkiske statens fornektelse, men skyldes samtidig at omverden også har nektet å ta ansvar. Det sies ofte at ansvaret for en anerkjennelse først og fremst faller på Tyrkia, noe som også på sett og vis er sant, men gjennom å peke finger på Tyrkia har det internasjonale samfunnet med stormaktene i spissen samtidig befridd seg selv fra å ta ansvar i spørsmålet.

Det var seiersmaktene som på 1920-tallet oppga det armenske spørsmålet og kravet om opprettelse av rettferdighet for på den måten å sikre sine politiske og økonomiske intresser hos den nye tyrkiske republikken. Senare, og i særdeleshet i vår tid, er det først og fremst bristen på ytre påtrykkninger som har fått la den tyrkiske statens fornektelse fortsette med å stå opp mot en anerkjennelse.

I dag er det flere forskere som er enige om at den siste tidens forandringer i det tyrkiske samfunnet, hvor man på en åpnere måte har begynt å sette spørsmål ved den statlige fornektelsen, skyldes ytre politisk press, som blant annet har kommet i og med Tyrkias forhandlinger om EU-medlemskap og aktualiseringen av folkemordets anerkjennelse som et potentielt krav på fullverdig medlemskap. Dermed har omverden et like stort ansvar og man kan ikke kun beskylde Tyrkia for at det ikke har lyktes å komme frem til en anerkjennelse av folkemordet.

Tilbake til toppen


62 Hvem var Hrant Dink?

Hrant Dink var en armensk journalist og redaktør for den tyrkisk-armenske avisen Agos. Dink ble anklagd for brudd på paragraf 301 i den tyrkiske straffeloven i 2006 og ble funnet skyldig for å ha fornærmet “tyrkiskheten” gjennom å omtale folkemordets virklighet.

Hans rettsprosess fikk internasjonal oppmerksomhet, men gjorde ham samtidig til en målskive hos nasjonalistiske kretser i Tyrkia. Tross av at han var bevisst rundt risikoene og det faktum at den tyrkiske regjeringen ikke gjorde noe for å beskytte ham nektet han å forlate Tyrkia, men fortsatte med sitt arbeide. Han ble skutt mitt på lyse dagen da han forlot sitt kontor i Agos i Istanbul.

Gjerningsmannen, da 17 år gammel, skjøt Dink med tre skudd i bakhodet innen han flyktet. Hans mord ble fordømt internasjonalt og resulterte i store protester i Tyrkia der hele 200 000 demonstranter marsjerte under hans begravelse med parollene “Vi er alle Hrant Dink, vi er alle armenere!”

Hans mord tvang frem en mykere bruk av paragraf 301 og anses for å ha bidratt til et åpnere syn på folkemordet i det tyrkiske samfunnet. I 2010 feltes Tyrkia av Europadomstolen for menneskerettigheter for å ha anklagd Dink for sin kritikk mot Tyrkias fornektelse av det armenske folkemordet.

Tilbake til toppen


63 Bør ikke Erdogans kondolanse den 23. april 2014 sees på som en forsoningsakt?

Den 23. april 2014, en dag før minnesdagen for folkemordet, publiserte Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdogan en uttalelse der han påsto å ha “beklaget for armenernes skjebne under Første verdenskrig.”

Uttalelsen fikk stor oppmerksomhet verden rundt med blant annet rubrikker som “Tyrkia beklager folkemordet på armenerne”. Vestens ledere hilste gesten velkommen og uttrykte at dette var en forsoningsgest fra Tyrkias side.

Optimismen var dog langt fra berettiget ettersom Erodgan hverken hadde anerkjent folkemordet eller påstått at armenerne hadde blitt utsatt for noen spesiell dåd. Hans uttalelse om “kondolanse” og “beklagelse for armeneres skjebne” hadde blitt hentet ut fra uttalelsens helhet der han påpekte at armenernes skjebne ikke var unik for dem, men hadde berørt alle borgere i det osmanske imperiet uansett “etnisitet eller religion”. Videre påpekte han at hendelsene ikke var folkemord og at man bør undersøke spørsmålet i en felles komisjon for å se hva som egentlig fant sted.

Hans uttalelse var med andre ord ingenting annet enn den sedvanlige statlige sofistikerte fornektelsen som anvendes for å motarbeide en videre internasjonal anerkjennelse. Tyrkia bruker faktisk komme med lignende uttalelser, enten i sammenheng med folkemordets årsdag den 24 april, eller om forslag om anerkjennelse blir diskutert, og da gjerne i stormakter som USA eller Frankrike, slik at disse prosessene stanser slik at de ikke skader den tilsynlatende åpnere holdningen i Tyrkia.

Dog, så fort den overhengende faren for anerkjennelse er avverget bruker man å gå tilbake til sin sedvanlige fornektelsespolitikk. Tiden får vise om Tyrkia er klar for å akseptere sannheten om folkemordet uten å anvende unnskyldninger eller andre bortforklaringer for å ødelegge eller helt fornekte folkemordet.

Tilbake til toppen

Noter

24) Charny, Israel W., Encyclopedia of Genocide, Vol. 1, Oxford, 2000, s. 159.

25) Hovannisian, Richard G., Denial of the Armenian Genocide in Comparison with Holocaust Denial, in Hovannisian, Richard G. (red.), Remembrance and Denial: The Case of the Armenian Genocide, Detroit, 1999, s. 202.

26) Jones, Adam, Genocide, A Comprehensive Introduction, New York, 2006, s. 352-354.

27) Alvarez, Alex, Governments, Citizens, and Genocide, A Comparative and Interdisciplinary Approach, Indiana, 2001, s. 114-129; Charny, Israel W., Encyclopedia of Genocide, Vol. 1, Oxford, 2000, s. 160.

28) Marc Nichanian, The Truth of the Facts: About the New Revisionism, i Richard G. Hovannisian (red.), Remembrance and Denial: The Case of the Armenian Genocide (Wayne State University Press, 1999), s. 274.

29) Se Turkey spent $3.3 million on anti-Genocide campaign in U.S., News.am, 14 mars 2011; news.am/eng/news/51246.html. Se även Turkey pays money for denial of Armenian Genocide in U.S., Panramenian.net, 1 juni 2007; panarmenian.net/eng/world/news/22427 och Turkey pays over $3 million a year to Jewish organizations in U.S. for Armenian Genocide denial, Panarmenian.net, 22 oktober 2008; panarmenian.net/eng/world/news/27316

30) Winston Churchill, The World Crisis, Vol. V, London, 1929, s. 404.

31) Vahakn N. Dadrian, The History of the Armenian Genocide: Ethnic Conflict from the Balkans to Anatolia to the Caucasus, Berghahn, 2004, s. 243.

32) Richard G. Hovannisian, Armenia on the Road to Independence, 1918 (Berkeley: Univ. of California P., 1967), s. 52. Se även William A. Schabas, Prosecuting Genocide, i Dan Stone (ed.), The Histography of Genocide (New York: Palgrave Macmillan, 2008), s. 253; Paul G. Lauren, From Impunity to Accountability: Forces of transformation and the changing international human rights context, i Ramesh Thakur and Peter Malcontent (red.), From sovereign impunity to international accountability: The search for justice in a world of states (Tokyo, United Nations University Press, 2004), s. 22-25.

33) The Journal of Turkish Weekly, Halacoglu: Armenian issue a ‘matter of honor’ for Turkey, Ankara, April 14, 2005.

Tilbake til toppen

Share