Denne delen inneholder noen av de mest stilte spørsmålene vedrørende folkemordet i 1915.

Spørsmål og svar: Bakgrunn

1 Hva er det armenske folkemordet eller folkemordet 1915?
2 Hva var det armenske spørsmålet?
3 Hvor lenge har armenerne bodd i området og hvor mange var de i forkant av folkemordet?
4 Hva var milletsystemet og hvordan var det konstruert?
5 Hva var årsaken til massakrene og forfølgelsene?
6 Hvem var det som utførte folkemordet?
7 Hvem var ungtyrkerne?
8 Hva var Freedom and Accord Party?
9 Hva var det såkale triumviratet?
10 Hva var Teshkilati Mahsusa?
11 Hva hendte den 24. April, dagen som blir omtalt som folkemordets årsdag?
12 Hvordan foregikk folkemordet?
13 På hvilke andre måter enn massakre og deportasjon foregikk folkemordet?
14 Sluttet overgrepene med verdenskrigens slutt?
15 Hva ble resultatet av folkemordet og hvor mange var det som døde?
16 Fantes det ikke øyenvitner til folkemordet?
17 Fantes det ikke noen reaksjoner fra datidens omverden?
18 Hva hendte ved krigens slutt da Tyrkia ble beseiret?
19 Hva var Sèvres-avtalen og hva innebar den?
20 Hva var Lausanne-avtalen og hva innebar den?
21 Hvilken rolle hadde religionen?
22 Hva var Operation Nemesis?
23 Hva hendte med de hovedansvarlige for folkemordet?
24 Hvem var ASALA og JCAG?
25 Hvilken rolle hadde kurderne i folkemordet?
26 Var alle tyrkere og kurdere skyldige til overgrepene?
27 Var det et folkemord eller kan man prate om tre ulike folkemord?
28 Hvilke nåtidige konsekvenser har folkemordet 1915 resultert i?
29 Hvordan kobles Karabakh-konflikten til folkemordet?

1 Hva er det armenske folkemordet eller folkemordet i 1915?

Hendelsene i Det osmanske rike under Første verdenskrig da opp mot 2 millioner kristne borgere ble drept eller forsvant sporløst blir betegnet som Folkemordet i 1915, eller det armenske folkemordet (armensk: Հայոց Ցեղասպանություն, tyrkisk: Sözde Ermeni Soykırımı), også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller det armenske holocaust, ettersom armenerne utgjorde opp mot 1,5 millioner av disse ofrene.

Overgrepene tømte det daværende osmanske rike så godt som helt for dets kristne befolkning og lot være igjen et nesten helt muslimsk/tyrkisk Tyrkia. Folkemordet anses å ha hatt som mål å løse det såkalte armenske spørsmålet, men også andre minoriteter i Det osmanske rike, og da især kristne assyriere/syriere/kaldéere, samt pontiske og anatoliske grekere, ble tilintetgjort.

Tilbake til toppen

2 Hva var det armenske spørsmålet?

I 1914, før den første verdenskrig, ble det anslått at det bodde én til to millioner armenere i Det osmanske rike. De fleste av disse var armenskapostoliske kristne av religion, med et mindretall av armenske katolikker og armenske protestanter. De fleste bodde i det østlige Anatolia (også kalt Vest-Armenia), men det bodde også mange armenere vest i Det osmanske riket, særlig i hovedstaden Istanbul.

Før slutten på 1800-tallet ble armenerne omtalt som “millet-i sadika” (lojal nasjon) av osmanerne. Dette betydde at de levde i harmoni med andre etniske grupperinger, og ikke var i konflikt med den sentrale regjeringen. Men de kristne armenerne var underlagt den islamske “dhimmi”-loven, noe som ga dem færre juridiske rettigheter enn deres muslimske medborgere, men også færre plikter.

“Tanzimat”-grunnloven fra midten av 1800-tallet ga dem flere rettigheter, i likhet med andre minoriteter i Det osmanske rike. Men sultan Abd-ul-Hamid II suspenderte grunnloven tidlig i sin regjeringstid og styrte nærmest eneveldig.

I og med forfallet til Det osmanske rike fra begynnelsen av 1800-tallet, da kristne nasjoner på Balkan begynte å frigjøre seg fra tyrkisk styre (Hellas, 1829; Montenegro, 1851; Romania, 1856; Serbia, 1878; Bulgaria, 1878), oppsto det såkalte orientspørsmålet.

Dette i forbindelse med Det osmanske rikets oppløsning og den konkurransen som oppsto om hvilke av stormaktene som skulle få kontroll over det viktige Bosporos stredet og Dardanellene, det sund som kontrollerer ferdselen til og fra hele Svartehavet.

Den enkeltstående hendelsen som kan sies å være forløpet til folkemordet, er mest sannsynlig Den russisk-tyrkiske krig (1877–1878) som endte med russisk seier. Men det er vanskelig å fastslå når det som osmanerne kalte «det armenske problemet» oppsto.

Det armenske spørsmålet var en del av orientspørsmålet, ettersom armenerne krevde rettferdig behandling tross det korrupte osmanske vannstyret som rådde i landet. Armenerne krevde blant annet garantier for sine liv og eiendommer mot angrep fra kurdiske stammer som livnærte seg av ulovelige skatter som de avkrevde den armenske befolkningen.

Høyporten, den sublime porten, eller den osmanske porten, et metonym for sentralregjeringen i det osmanske rike, nektet å akseptere noen som helst reformer i de såkalte armenske provinsene (se punkt 1.3). Dette på grunn av frykt for at en reduksjon av undertrykkelsen av de kristna armenerne på sikt skulle innebære tap av Armenia, slik som allerede hadde funnet sted med de andre kristne landene på Balkan.

Tilbake til toppen

3 Hvor lenge har armenerne bodd i området og hvor mange var de i forkant av folkemordet?

Armenernes nærvær i regionen går tilbake til tidenes morgen. Armenias historie dekker et større område enn dagens Armenia. Det omfattet blant annet store deler av dagens Tyrkia, Aserbajdsjan, Iran og Georgia, som i politiske sammenhenger blir omtalt som Vest-Armenia eller Det armenske høylandet, også kjent som sivilisasjonens vugge.

Det armenske høylandet grenser til Kaukasus i nord, Zagros i øst, Mesopotamia i sør og Lilleasia i vest. Området har vært bebodd i flere tusen år. Det var her her de første megalittiske bygningene ble reist, det var her jordbruket og husdyrhold ble utviklet under den neolittiske revolusjon og herfra de ulike metallene, slik som bronse og jern, først ble oppdaget.

Göbekli Tepe, eller Portas-ar, som betyr navle på armensk, var det første megalittiske tempelet og sies å være fødestedet for vår religion og sivilisasjon, selv om vi ikke må glemme området kjent som Levanten eller Kanaan, og som er det østre middelhavsområdet.

Stedet ble dannet av jegersamlere, som levde i landsbyer på slutten av året, omkring 10.000 f.vt., som vil si før man gikk over til å bli bofaste. Strukturene stammer ikke kun fra før man begynte å lage keramikk, metall og oppfant skriften og hjulet, men ble bygget før den neolittiske revolusjonen, som vil si før jordbruket og dyreholdet. Før utgravningene begynte hadde et kompleks på et slikt nivå fra denne tiden blitt tenkt på som umulig.

Khabur er den største sideelva til Eufrat i Syria. Siden 1930-årene har det blitt gjort mange arkeologiske utgravninger i Kahburdalen og de indikerer at det har bodd folk her siden eldre steinalder. Viktige steder som er utgravd er blant annet Tell Halaf, Tell Brak, Tell Leilan, Tell Mashnaqa, Tell Mozan og Tell Barri.

Det såkalte gamle Europa, som vil si den europeiske jordbruksbefolkningen, samt dem som etablerte neolittiske samfunn i Kina og India, Mesopotamia og Egypt, har alle sin bakgrunn fra dette området.

Senere fulgte indoeuropeerne, som trolig har sine røtter i Kura Araxes, også kjent som Shengavit, kulturen i det armenske høylandet med senter for spredning i Jerevan, eller rett nord for Kaukasus, men med sterk innflytelse fra kulturen som eksisterte i det armenske høylandet, og semittene, som har sitt utgangspunkt i Syria.

Man trodde lenge at de første byene oppsto i Sumer i det sørlige Irak, men man har nå, etter utgravninger i Hamoukar, i Jazira regionen i nordøstre Syria, kommet frem til at også byene først oppsto i det armenske høylandet. Hamoukar huser restene av en av verdens eldste byer, noe som har fått forskere til å anta at byer i denne delen av verden oppsto mye tidligere enn man antok og at det var dette som med rette kan kalles for sivilisasjonens vugge.

Grunnlaget for den moderne armenske stat er å finne på 600-tallet f.vt., da jernalderstaten Urartu, som kan sees på som en protoarmensk stat, som vil si at man regner også kongedømmet Urartu som foreganger til dagens armenere, ga plass for kongedømmet Armenia, som eksisterte fra 428 f.vt. til 321 f.vt.

Den første kjente kilden som nevner landet Armenia dateres til år 521 f.Kr. Eksonymet Armenia er registrert som Armina i den trilingvistiske persiske Behistun-innskriften skrevet på ordre av Darius den store av Persia i 521/0 f.vt. Her blir Urartu referert til som Arminiya på gammel persisk og Harminuia på elamittisk. Navnet Armenia og det armenske høylandet har siden da vært brukt om det område som i dag utgjøres av østre og sørøstre Tyrkia.

Armenia, som ett eget land, har med andre ord eksistert i over 2500 år. Landet omfattet blant annet store deler av våre dagers Tyrkia, Aserbajdsjan, Iran og Georgia. Armenia har siden den gang vært tidvis vært selvstendig. Man har grunnlagt fem dynastier, seks inklusive Urartu:

– Kongedømmet Urartu, ca 900-500 f.vt.

– Dynastiet Orontide / Yervanduni, 553–200 f.vt.

– Dynastiet Artashisian, Armenias første dynasti, 190 f.vt. 12 f.vt.

– Dynastiet Arshakounian, Armenias andre dynasti, 53 e. vt. 423.

– Dynastiet Bagratounian, Armenias tredje dynasti, 862 1045.

– Dynastiet Roubinian, Armenias fjerde dynasti, Kilikia, 1187 1375

Under de perioder da landet mistet sin selvstendighet var man oftest under persisk, romersk, østromersk eller arabisk styre, alternativt som vasallstat som ett av disse imperiene. Dette mønster gjentok seg frem til de tyrkiske stammenes ankomst til det armenske høylandet på 1000-tallet og den derpå følgende osmanske tyrkiske erobringen av Armenia på 1500-tallet.

Tyrkerne selv henviste til området under betegnelsen Armenia (tyrkisk Ermenistan) og senere som den armenske provins (tyrkisk Ermeni elayeten) eller de armenske provinsene (tyrkisk vilayeter) fram til 1920-tallet.

Denne delen av det historiske Armenia blir betegnet som Vest Armenia eller tyrkisk Armenia, mens Øst Armenia (i prinsippet det som i dag utgjør republikken Armenia) var den del av Armenia som inngikk i det russiske imperiet.

San Stefano-traktaten, en avtale mellom Det russiske imperiet og Det osmanske rike på slutten av den russisk-tyrkiske krigen mellom 1877 og 1878, samt Traktaten i Berlin fra Berlin-kongressen i 1878, anså de seks armenske provinsene i det østre Tyrkia som Van, Bitlis, Diyarbakir, Kharpout, Sivas og Erzurum.

I Van og Bitlis utgjorde armenerne en absolutt majoritet (flere enn tyrkere og kurdere til sammen), mens de var i relativ majoritet (mindre enn tyrkere og kurdere til sammen, men flere enn hver gruppe for seg) i de resterende provinsene.

I disse seks provinsene, samt provinsen Kilikia (Adana) ved Middelhavskysten, hadde armenerne hatt sitt rike og opprettet fire kongedømmer fram til de osmanske tyrkernes erobring av Lilleasia på 1500-tallet.

Statistikken vedrørende befolkningsgruppene i Det osmanske riket er ufullkomne, ettersom den basertes på trossamfunn snarere enn etnisk tilhørighet. Dog peker ulike undersøkelser fra datidens utenlandske forskere, reisekilder, armenske kirkens kilder samt egne osmanske kilder på en total befolkning på omtrent to millioner.

Tilbake til toppen

4 Hva var milletsystemet og hvordan var det konstruert?

Millet (osmansk tyrkisk: ‏ملت), tyrkisk for “nasjon” eller “folk”, fra arabisk milla (ملة) for “trosfellesskap”, er en term for et slags administrative korporasjoner med religiøs bakgrunn. Millet systemet, som er mest kjent for dets anvendning i det osmanske riket, har sin opprinnelse i det sassanidiske riket på 300-tallet.

En tidlig form for millet system forekom allerede på 300-tallet i Sørvest-Asia der de zoroastriske herskerne i det sassanidiske Persia lot patriarken av Øst kirken få ansvar over de kristne som immigrerte til riket. Patriarken ble i sin tur ansvarig overfor kongen.

På denne måten ble det skapt et slags religiøst dannet beskyttelsesforhold, noe som ble bevart i etterkant av det sassanidiske riket i det muslimske Rashidunkalifatet på 600-tallet. I Det bysantinske riket forekom et lignende system som regulerte forholdet mellom den dominerende gruppen og de ulike minoritetene.

Politisk administrasjon via milleter har sin bakgrunn i islamsk rett (sharia) som foreskriver den særskilte relasjonen mellom staten og dhimmi, som vil si ikke-muslimer, men primært de såkalte bokens folk. Med hjelp av millet systemet ble de religiøse minoritetsgruppene i riket gitt en viss autonomi på ikke-territoriell basis.

Etter den tyrkiske erobringen av Konstantinopel i 1453 forsøkte sultan Mehmet II å forme Det osmanske riket som en politisk og kulturell arvtager av Østromerriket og stiftet derfor et kristent millet for befolkningen i Rumelia i 1454

Den osmanske befolkningen ble inndelt først i henhold til tro, men med tiden ble det dannet flere milleter som representerte de religiøse, og senere også etniske og språklige, minoritetene i riket. De vktigste milleter i det osmanske riket var den gresk-ortodokse, armensk-apostoliske, ortodokse syrere og den jødiske.

Innflytelsen hos milletenes ledere økte og lederne for de største milletene satt regelbundet i divanen, som vil si riksrådet i flere muslimske stater, og da først og fremst i det osmanske riket. Det osmanske riket var med andre ord et muslimsk teokrati, der rikets religiøse minoriteter hadde selvråderett i saker som angikk dem.

Hver millet sto under ledelse av sin religiøse leder, som igjen var direkte ansvarlig overfor Den høye porten. Denne inndelingen gjaldt til og med for det administrative styret av imperiet, inkludert rettsvesenet og skatteinndrivningen.

Man hadde også sine egne domstoler for visse typer saker, og da primært familierettslige saker som ekteskap, skilsmisse, ivaretakelse av barn osv, men også forbrytelser begått innen gruppen. Man hadde også rett til å beskatte seg selv.

Hver millet hadde et overhode som hadde ansvar for administreringen av sine medlemmer, som for eksempel den greskortodokse patriarken som hadde ansvar for alle grekere, men også bulgarere, makedoniere, serbere, albanere, rumenere m.fl. Den armenske patriarken hadde ansvar for armenerne, men også for koptere i Egypt m.fl.

Hver millet ble mer stadig mer selvstendig med anrettelsen av sine egne skoler, kirker, hospital og andre fasiliteter. Disse virksomheter fremmedgjorde den kristne befolkningen fra det politiske systemets rammeverk, noe som fikk stadig betydning ettersom nasjonalismen som åndelig retning kom til å spre seg fra Europa.

Tilbake til toppen

5 Hva var årsaken til massakrene og forfølgelsene?

Massakrene var et forsøk på å skape et nytt homogent tyrkisk Tyrkia. Det tidligere etniske og religiøse mangfoldet som kjennetegnet Det osmanske riket hadde i og med imperiets stadig raskere forfall fra begynnelsen av 1800-tallet forsvunnet, ettersom de kristne nasjonene på Balkan hadde begynt å frigjøre seg og utrope sin selvstendighet.

Dette førte til at Det osmanske riket gikk fra å ha vært pluralistisk gikk til å være et så godt som muslimsk rike. Dette med unntak for armenerne, assyriere/syriere/kaldeere, samt pontiske og anatoliske grekere.

Det drøyde ikke lenge til selv araberne i Nord Afrika og Midtøsten gjorde opprør og frigjorde seg noe som førte til at Det osmanske riket nå nesten var et helt muslimsk, samt, og ennå viktigere, tyrkisk rike.

Et forsøk på å gjenskape Det osmanske rikets storhet gjennom å skape et islamsk rike ved slutten av 1800-tallet mislyktes. Tyrkiske ledere innså at den eneste muligheten til å kompensere for de tapte territoriene var å ekspandere mot øst og opprette en ren tyrkisk stat.

Men det fantes et åpenbart hinder på veien, nemlig det kristne ikke-tyrkiske Armenia. Den ønskede homogeniseringen forsøkte man først å få realisert gjennom å tyrkifisere (eller osmanisere) alle borgere, noe som foregikk gjennom tvangsassimilering og tvangskonvertering av landets minoriteter. Når dette ikke ga tilstrekkelig raskt resultat fulgte massakre og forfølgelser.

Tilbake til toppen

6 Hvem var det som utførte folkemordet?

Folkemordet på armenerne begynte lenge før 1915. Under massakrene i årene 1894-1896 ble opp mot 150.000 armenere myrdet, mens ytterligere 100.000 armenere ble tvunget til å forlate sine hjem. Mer enn 2500 samfunn tømtes helt for sine armenske innbyggere og opp mot 500.000 armenere ble fattigsliggjort totalt når tyrkere og kurdere konfiskerte deres eiendom.

Massakrene tok først slutt når utlandets press på Det osmanske riket økte og de europeiske stormaktene truet med militær intervensjon av samme sort som i de kristne landene på Balkan. De riktig store massakrene drøyde dog til 1915, siden den nye ungtyrkiske regjeringen (se punkt 1.6) kom til makten etter et statskupp i 1908. I ly for den pågående verdenskrigen som da raste i Europa forsøkte man å løse det armenske spørsmålet en gang for alle.

Den daværende svenske ambassadøren i Konstantinopel, Cosswa Anckarsvärd, ga følgende rapport til Utenriksdepartementet: Alt tyder på at ungtyrkerne vil benytte seg av omstendighetene, ettersom det av ulike grunner ikke er noe effektivt press utenfra, for en gang for alle å få slutt på det armenske spørsmålet.

Metoden er enkel nok og består i den armenske nasjonens utryddelse. Det av staten organiserte folkemordet gjennomføres blant annet gjennom mobilisering av kurdiske væpnede styrker og gjennom å hisse kurdiske nomadestammer til å massakrere og plyndre armenerne for deres eiendom.

Tilbake til toppen

7 Hvem var ungtyrkerne?

Ungtyrkerne er den vestlige betegnelsen på den tyrkiske organisasjonen Ittihat ve Terakki Cemiyeti, eller Committee of Union and Progress (CUP), som begynte som et hemmelig samfunn etablert som “Committee of Ottoman Union” i Istanbul i 1889, men som ble endret til en politisk organisasjon, og deretter til et offisielt politisk parti, og allierte seg med Ungtyrkerne i 1906.

Denne komiteen begynte som en liberal reformbevegelse i Der osmanske riket og besto først av offiserer, militære leger og nasjonalistiske politikere og administratorer som var motstandere av datidens enevoldsherskere, sultan Abdul Hamid II.

Ungtyrkernes ideologiske målsetninger hadde mange trekk til felles med den armenske nasjonale frigjøringsbevegelse, og da ikke minst den mot Sultan Abdul Hamid, noe som førte til at de på mange områder samarbeidet.

Ungtyrkerne ble raskt undertrykket og forfulgt av de osmanske styresmaktene for sine krav om demokratisering og reformer, men kom til makten under Ungtyrkrevolusjonen i 1908, som brøt ut under inntrykk av begivenhetene i Russland 1905–07.

Den umiddelbare foranledning til omveltningen var den russisk-britiske avtalen i 1908 om kontrollen over Makedonia. De tyrkiske garnisonene i Makedonia, som ble ledet av Enver pasja, gjorde væpnet oppstand og Abdul Hamid II ble tvunget til å gjeninnføre forfatningen fra 1876 og sammenkalle en nasjonalforsamling. I 1909 ble sultanen avsatt og erstattet med Mehmet 5. Regjeringsmakten ble overtatt av CUP.

Armenerne var glade for denne seieren og demonstrasjoner ble holdt hvor tyrkere og armenere bar bannere hvor det sto “frihet, likeverd og rettferd”. Men samtidig med ungtyrkernes ideologi var det en dramatisk økning i islamsk fundamentalisme i Tyrkia.

Det viste seg raskt at Ungtyrkerne ikke hadde noe presist definert sosialt program og de kom raskt i konflikt både med de nasjonale mindretallene og arbeiderne. Som følge av dette brøt det ut en rekke streiker og politisk uro i riket. Denne oppløsningstendensen ble forsterket med Tyrkias nederlag i krigen mot Italia 1911.

Tilbake til toppen

8 Hva var Freedom and Accord Party

Freedom and Accord Party, også kjent som Liberal Union eller Liberal Entente, var et liberalt osmansk parti under ledelse av Kâmil Pasha opprettet som en opposisjon til CUP den 21. november 1911 av de Ungtyrkerne som var i opposisjon til CUP. Partiet var aktivt i årene mellom 1911 og 1913, som vil si under Den andre konstitusjonelle perioden.

Mens CUP plattformen representerte sentralistiske tendenser fremmet Freedom and Accord Party en mer desentralisert agenda, inkludert utdanning på lokale språk. Selv om de to partiene konkurrerte i valg var de for det meste sekulære, mens saker av religiøs natur ble sensasjonelle valgtemaer ettersom man gjennom dette kunne vinne støtte og stemmer på grunn av at muslimenes stemme var den viktigste i Det osmanske riket ettersom de nå utgjorde det klare flertallet av befolkningen.

Freedom and Accord Party ble raskt det nest største partiet i den osmanske regjeringen og dekket de fleste av provinsene i Det osmanske riket. Kun 20 dager etter sin oppstart vant partiet suppleringsvalget i Istanbul i desember samme år med en stemme.

Som en reaksjon ble det allerede i januar 1912 annonsert nytt valg. Dette for at ikke Freedom and Accord Party, som kom til å bli hovedutfordreren til CUP under 1912 valgene, skulle få tid til å organisere seg.
CUP satte i gang en kampanje med valgfusk og vold mot Freedom and Accord og vant valget i april 1912, noe som gjorde at de ble kjent under kallenavnet “Election of Clubs”. CUP vant hele 269 av de 275 setene, mens Freedom and Accord Party vant de resterende seks.

Som et motsvar ble Savior Officers, som blir ansett som den militære fløyen av Freedom and Accord Party og som hadde til oppgave å gjeninnsette den konstitusjonelle regjeringen, dannet. Med støtte fra hæren i Makedonia krevde de regjeringsreformer.

CUPs regjering under ledelse av Mehmed Said Pasha ble veltet og en ny regjering ble dannet under ledelse av Ahmed Muhtar Pasha i juli 1912. Denne regjeringen ble støttet av Savior Officers og Freedom and Accord Party, men også denne ble oppløst etter kun noen få måneder i oktober 1912, noe som ikke minst skyldtes utbruddet av Den første Balkan krig.

I august 1912 kalte Mehmed for et tidlig valg, men med nytt valg underveis i oktober førte utbruddet av Balkan krigen til at dette ikke ble avholdt. Nytt valg ble til slutt først avholdt i 1914.

Etter tillatelse fra sultan Mehmed V til å danne en ny regjering startet Freedom and Accords leder Kâmil Pasha diplomatiske forhandlinger med Bulgaria etter den usuksessfulle Balkan krigen. Gjennom å benytte seg av Bulgarias krav på den tidligere osmanske byen Edirne (Adrianople) som et påskudd utførte CUP et overraskelsesangrep mot den osmanske regjeringen i 1913.

Kuppet, også kjent som overfallet på den osmanske regjeringen, ble utført av et antall CUP medlemmer anført av Ismail Enver Bey og Mehmed Talaat Bey, og regjeringen falt i hendene på CUP og mange CUP medlemmer ble satt til makten, mens marineminister, Nazım Pasha, ble drept og Kâmil Pasha ble tvunget til å resignere.

Tilbake til toppen

9 Hva var det såkalte triumviratet?

Partiet hadde i økende grad blitt splittet og etter angrepene på rikets tyrkiske borgere under Balkankrigene i 1912–13 tok dets tre ledere, som vil si krigsminister Ismail Enver pasha (1881-1922), innenriksminister Mehmed Talaat Pasha (1874–1921) og blivende storvesir  og marineminister og guvernør i Syria og Palestina, Ahmed Djemal Pasha (1872–1922), samt Nazım Bey og Behaeddin Shakir, som var to av partiets fremste ideologer, kontrollen over Det osmanske riket.

Disse tre, som i etterkant av statskuppet i 1913 til å ta makten og styre imperiet med jernhånd, utgjorde det såkalte diktatoriske triumviratet, også kjent som De tre pashaene, som sammen med noen fåtall andre tyrkiske makthavere utgjorde den innerste kretsen i det ungtyrkiske regimet og var ansvarlige for planleggingen og utføringen av folkmordet i det osmanske Tyrkia.

Denne lukkede gruppen kneblet all opposisjon, både innen og utenfor partiet, noe som kan sammenlignes med hva nazistene gjorde da de kom til makten i Tyskland. Gjennom brutalt å eliminere alle liberale partier kom den osmanske regjeringen til kun å bestå av særlig utplukkede medlemmer. De rensket militæret og politiet for alle illojale individer og satte inn disse postene med egne trofaste personer samtidig som de eliminerte alle liberale opposisjonelle partier, samt rivaler innen selve CUP.

Opposisjonspartiene, inkludert Freedom and Accord, ble fra nå av ofre for undertrykkelse og deres ledere ble arrestert eller tvunget i eksil til Europa. Dermed hadde de i 1914 full kontroll over alt som hendte og var således i stand til å gjennomføre et folkemord når tilfellet ble gitt, presis som nazistene skulle komme til å gjøre 25 år senere.

Man håndplukket nøkkelpersoner innen politi- og armékåren og skapte et nettverk av personer som var ytterst lojale mot ledelsen og alltid adlød ordre, noe som blant annet framgår i en av de rapporter som Sveriges ambassadør, Anckarsvärd, sendte hjem til Sverige. Her redegjorde han for komiteens program og de ulike nøkkelpersonene.

Armenernes håp om frihet og demokrati forsvant. De tre pashaene hadde sine egne ambisiøse planer. Disse gikk blant annet ut på å samle alle tyrkiske folk i hele regionen gjennom å ekspandere Tyrkias grenser østover over Kaukasus og hele veien inn i Sentral Asia, noe som ville skape et nytt tyrkisk imperium kalt Turan med et språk og en religion. Problemet var kun at armenernes tradisjonelle historiske hjemland lå i veien for deres planer.

London Peace Conference, også kjent som Conference of the Ambassadors, bestående av tidens seks stormakter, som vil si Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Østerrike-Ungarn, Russland og Italia, hadde i desember 1912 møttes for å finne ut av hva som skulle skje i etterkant av at Balkanligaens hadde seiret i sin kamp mot Det osmanske riket i den første Balkan krig.

Enver Bey trakk Det osmanske riket fra den pågående Conference of the Ambassadors, noe som førte landet nærmere Tyskland i forkant av Første verdenskrig. Folkemordet var underveis.

Tilbake til toppen

 

10 Hva var Teshkilati Mahsusa?

Teshkilati mahsusa (tyrkisk for “spesialorganisasjonen”) var en myndighet innen det osmanske krigsdepartementet bestående av spesialstyrker som var ansvarlige for kontraspionasje og som kom til å utgjøre forløperen til de moderne tyrkiske sikkerhetsstyrker. De var også hovedansvarlig for utføringen av massakrene på den armenske befolkningen.

I tillegg til agenter og soldater besto organisasjonen av benådede mordere, voldtektsmenn og andre kriminelle som ble sluppet ut av fengslene, fikk en kort våpentrening og ble satt inn i spesielle grupper som deltok i massakreringen av armenerne. De har blitt sammenlignet med nazistenes Einsatzgruppe, en slags dødspatruljer som under Andra verdenskrig var hovedansvarlige for drapet på blant annet jødene.

Tilbake til toppen

11 Hva hendte den 24. april, dagen som blir omtalt som folkemordets årsdag?

Natten til den 24. april 1915 begynte den første fasen i folkemordet, det som av dagens forskning blir omtalt som eliticide, som er definert som det systematiske drapet på et samfunns politiske og økonomiske elite slik at samfunnet ikke kan regenerere.

Opp mot 250 leger, jurister, politikere, embetsmenn, lærere, forfattere, kunstnere og andre intellektuelle, som kunne tenkes å komme til å utgjøre kjernen i en framtidig motstand, arrestertes over en natt og ble drept innen 72 timer.

Kun i Konstantinopel (dagens Istanbul og daværende hovedstad i Tyrkia) arrestertes og dreptes 2345 armenske intellektuelle under de følgende ukene. Dette utgjorde starten på folkemordet. Man markerer derfor årlig den 24. april til minne om folkemordets ofre.

Tilbake til toppen

12 Hvordan foregikk folkemordet?

Når kjernen og alle tenkbare ledere til en eventuell motstand var fjernet begynte man å utrydde den arbeidsføre armenske mannlige befolkningen, den som skulle kunne tenkes å reise seg i motstand under den kommende fasen.

Samtlige armenske menn mellom 20-45 år (august 1914) og senere menn mellom 18-20 og 45-60 ble innkalt til å tjenestegjøre i den osmanske hæren. Kun kvinner og menn under 18 og over 60 fantes igjen.

I begynnelsen av 1915 avvæpnedes de armenske soldatene og førtes inn i arbeidsbataljoner der de ble misshandledet. I februar 1915 ga den tyrkiske regjeringen ordre om at disse arbeidsbataljoner skulle likvideres, og i juli 1915 hadde omtrent 200.000 armenske soldater blitt myrdet.

Det var først etter at det armenske samfunnet på denne måten hadde blitt lammet at man iscenesatte hovedfasen i tilintetgjøringen gjennom massedeportasjoner og massakre av den hjelpeløse sivile befolkningen. Disse besto nå bare av kvinner, barn og menn over 60 år.

Kvinner ble voldtatt, røvet bort eller solgt i slavemarkeder til tyrkiske og kurdiske harem. Mange kvinner og jenter begikk selvmord gjennom å hoppe ned fra klipper og i elver for å unnkomme denne skjebnen. Kvinner, barn og eldre samlades i byen kirke som deretter ble satt i brann.

Så raskt karavanene med de deporterte kom utenfor byen og utenfor synsvidde ble de angrepet av kurdiske grupper. Med støtte av tyrkiske militære massakrerte disse armenerne og plyndret dem for både eiendom og klær. De som overlevde disse massakre døde av sult og sykdommer under de lange vandringene mot de syriske og mesopotamiske ørkenene.

Assyrere ble ofre for samme skjebne, mens massakrene på de pontiske grekerne hovedsakelig gjennomførtes under årene 1921-1923. Det var da Mustafa Kemal tok makten i landet og avsluttet hva som man hadde begynt under verdenskrigen.

Tilbake til toppen

13 På hvilke andre måter enn massakre og deportasjon foregikk folkmordet?

Folkmord, foruten selve den fysiske utryddingen av målgruppens medlemmer, går ut på å fjerne målgruppens identitet gjennom tvangsassimilering. I det armenske tilfellet var det primært barn og kvinner som ble tvunget til å konvertere til islam, anta tyrkiske eller kurdiske navn og på denne måten miste sin armenske identitet.

Et annet mål i folkmordsprosessen er fjerningen av alle spor etter den befolkning som har blitt massakrert eller blitt drevet bort gjennom for eksempel deportasjoner. Man har endret alle byggninger og monumenter samtidig som man har døpt om alle navn på byer, steder, elver og annet som kan vitne om armenernes tilstedeværelse i området.

År 1914 presenterte den armenske patriarken i Konstantinopel en liste over armenske hellige steder under hans tilsyn. Listen inneholder 2 549 religiøse plasser hvor av 200 var klostre, mens 1 600 var kirker. En granskning i 1974 viste at kun 916 armenske kirker kunne bli identifisert innen Tyrkias grenser hvor av halvdelen var så godt som totalødelagte og blant de resterende var det bare ruiner igjen av 252 stykker.

Man har til og med døpt om så godt som alle byer, steder, fjell og elver i Armenia og byttet deres  historiske armenske navn mot tyrkiske. Dette har fortsatt frem til våre dager, noe som for eksempel viste seg da det tyrkiske innenriksministeriet i 2005 meddelte at man skulle døpe om visse dyrs latinske navn ettersom disse hadde “separatistiske tendenser”.

Ovis Armeniana (muflon) skulle bli døpt om til Ovis Orientalis Anatolicus, mens Capreolus Capreolus Armenus (rådyr) skulle hete Capreolus Capreolus Capreolus. Vulpes Vulpes Kurdistanica (rødrev) skulle bli endret til Vulpes Vulpes. Forslaget ble dog avslått av UNESCO, det FN-organ som har ansvaret for disse angivelsene, med henvisning til at det tyrkiske motivet til endringene var uberettiget.

Tilbake til toppen

14 Sluttet overgrepene med verdenskrigens slutt?

Massakre, deportasjoner og konfiskering av offrenes eiendom fortsatte langt inn på 1930-tallet da den nye kemalistiske ledelsen i Tyrkia sluttførte ungtyrkernes politikk om utrenskning av Tyrkia for den kristne urbefolkningen med parollen “Tyrkia for tyrkere”.

Furuten å fortsette massakre i Tyrkia, ble massakrene ekspandert til nå å inkludere også territorier utenfor Tyrkas grenser. For eksempel ble ytterligere 200 000 og 300 000 drept i kaukasisk Armenia, mens tusentalls assyriere/syriere ble drept i den persiske provinsen Urmia.

En annen mer sofistikert måte var å gi overlevende osmanske armenere pass som muliggjorde at de kunne reise ut av Tyrkia uten mulighet til å reise tilbake igjen. Så når de forlot landet, primært over grensen til Libanon og Syria, i den tro at de fikk vende tilbake igjen når situasjonen i Tyrkia hadde stabilisert seg så fikk de ikke innreisetillatelse og deres eiendom ble beslaglagt via nyinnførte lover som ga staten rett til å konfiskere “overgitt eiendom”.

Tilbake til toppen

15 Hva ble resultatet av folkemordet og hvor mange var det som døde?

Folkemordet fortsatte under hele perioden 1915-1923, men i hovedsak frem til 1916. Alt i alt var det opp mot 1,5 millioner armenere, ut av en befolkning på 2 millioner i det daværende osmanske riket, som deportertes, massakrertes eller helt forsvant fra de områdene som de hadde bebodd i flere tusen år. År 1923 levde armenerne for første gang ikke lengre i sitt fedreland.

Blant ofrene bruker man å regne med de kvinner og jenter som solgtes til muslimske harem, samt de kvinner og barn som tvangskonvertertes til islam og tok tyrkiske og kurdiske navn for å unnkomme døden.

Ifølge Hovannisian kunne den armenske regjeringen i Jerevan via fonden Ett gullstykke for en armener bare i Bitlis og Moush gjenvinne mellom 5000 og 6000 armenske kvinner og barn som hadde tvangskonvertert till islam og bodde hos tyriske og kurdiske familier etter at den armenske hæren hadde gjenerobret regionen i etterkant av Første verdenskrig. Men denne aksjonen ble straks avbrutt da den kemaliske hæren startet sin offensiv mot Armenia.

Det blir regnet med at omtrent 275,000–400,000 assyrere/syriere/kaldeere og like mange pontiske og anatoliske grekere ble ofre i det assyriske folkemordet, også kjent som sayfo på assyrisk og det greske folkemordet, som inkluderer det pontiske folkemordet, på gresk.

Dette gjør at folkemordet i 1915 har kommet til å bli betegnet som et fremgangsrikt folkemord, inkludert av Klas-Göran Karlsson og Kristian Gerner, ettersom det i 1923 var et så godt som et helt tyrkisk Tyrkia.

Tilbake til toppen

16 Fantes det øyevitner til folkemordet?

De armenske redsler er overveldende dokumentert av overlevende og andre samtidige øyenvitner, blant annet av amerikanske, østerrikske og tyske diplomater, leger og militære som var på stedet, i Konstantinopel, i Aleppo i dagens Syria og i de armenske landsbyer i Anatolia.

Allerede under krigen utga den britiske historiker Arnold Toynbee to bøker om massedrapene med detaljdokumentasjon: Armenian Atrocities: The Murder of a Nation (1915) og The Murderous Tyranny of the Turks (1917).

Det fantes mange øyevitner som senere kunne fortelle om de grusomme massakrene og om deporteringen av armenerne, samt tatt bilder på det som hadde hendt. Blant disse fantes kristne misjonærer, leger, sykepleiere, skole- og universitetslærere fra Tyrkias allierte land som Tyskland og Østerrike-Ungarn, men også personer fra nøytrale land som USA, Sverige, Norge og Danmark, og som tilfeldigvis befant seg i det osmanske imperiet.

Videre fantes det et flertall tyske og østerriksk-ungarske offiserer og soldater i den osmanske hæren, for ikke å nevne alle utenlandske ambassadører og diplomater som hadde utplassering i den datidige hovedstaden Konstantinopel (dagens Istanbul).

Andre var stasjonerte i ulike konsulater rundt om i landet. Mange av disse rapporterte uavbrutt om de pågående overgrepene og massakrene. Flere har i etterkant publisert rapporter og memoarbøker, samt bidratt med fotografier som de har tatt av hendelsene.

Bodil Catharina Biørn

Bodil Catharina Biørn (født 27. januar 1871 i Kragerø, død 22. juli 1960 i Oslo) var en norsk misjonær, hjelpearbeider, sykepleier og jordmor. Hun er særlig kjent i forbindelse med at hun reiste til den tyrkiske byen Muş som misjonær tidlig på 1900-tallet (1907). Her ble hun i mange år og var sammen med sin svenske kollega Alma Johansson de eneste vestlige vitnene til massakren i byen i 1915.

Den armenske delen av byen, hvor misjonærene bodde, ble utradert. I løpet av krigsårene frem til 1918 skulle minst én million armenere miste livet, og mesteparten av den armenske kulturen på det tyrkiske fastlandet ble tilintetgjort. Biørn skrev senere om disse krigsopplevelsene:

”Hele den armenske del av byen, hvor over 10.000 mennesker bodde, ble lagt i ruiner. Det var den varmeste tid paa aaret, heden og lugten fra de brædende huse og alle de indebrændte og dræpte, var næsten uutholdelig … Jeg havde slet ingen angst, mei syntes det intet gjorde, om jeg ble skudt”.

I Riksarkivet er hennes fotografier fra Armenia samlet i arkivet etter organisasjonen Kvinnelige Misjonsarbeidere. Med ord og bilder formidlet hun hjem til Norge det hun opplevde – til tross for at hun måtte være forsiktig med hva hun publiserte av frykt for represalier.

Fridtjof Nansen

Fridtjof Nansen møtte dette ulykkelige folkets skjebne direkte som Folkeforbundets høykommissær for flyktninger etter Ataturks innmarsj i Smyrna på Tyrkias vestkyst i desember 1922. Men han hadde ved flere anledninger tidligere, i egenskap av norsk delegasjonsleder til Folkeforbundets forsamling, vært med på å drøfte armenernes rettigheter. Så tidlig som i 1920 tok han sammen med Hjalmar Branting og Lord Cecil initiativ til å få vedtatt en uttalelse med oppfordring om snarest å få stanset “den redselsfulle armenske tragedie” og sikre folkets fremtid.

Ansvar for de mer enn 300 000 armenske flyktningene i Syria og Hellas fikk Nansen i 1924. Det var imidlertid ikke nok for ham å inkludere disse fordrevne under Nansenpassets beskyttelse. Han var fast bestemt på å skaffe armenerne et nasjonalhjem, i tråd med Folkeforbundets opprinnelige linje. Hans forbitrelse kulminerte etter stormaktenes løftebrudd i Lausanne-trakten.

I 1928 greide Nansen å plassere 7000 flyktninger i Armenia, og kunne året etter undertegne en traktat som ga ytterligere 12 000 et hjem i den lille republikken Jerevan. Men dette resultatet lå langt fra hans drømmer. I juni 1925 ble det oppnevnt en kommisjon med Nansen som formann og Vidkun Quisling som sekretær som skulle avgi rapport om koloniseringsplanene i den armenske ørken.

Nansen foreslo å bevilge 900 000 pund til prosjektet – omkostningen ved å holde et krigsskip i to år, som han sa. Men han møtte motstand hele veien. Da han i 1929 avga rapport til Folkeforbundet, måtte han nedtrykt meddele at bare halvparten av det sterkt nedskårne beløpet var kommet inn. Han brukte sterke ord om stormaktenes passivitet i spørsmålet om denne æresgjeld til armenerne:

“Europas folk, Europas statsmenn er trette av det evinnelige armenske spørsmål. Ja, selvfølgelig. Det har jo ikke brakt dem annet enn nederlag, bare navnet bringer opp i dem en rekke brutte eller uoppfylte løfter som de i handling aldri har satt noe som helst inn på å holde. Det gjaldt jo bare dette lille blødende, men begavede folk uten oljefelter og uten gullminer.”

Intet bifall fulgte Nansen da han i denne sin siste tale fra Folkeforbundets talerstol anklaget det internasjonale samfunn for svik.

Tilbake til toppen

17 Fantes det ikke noen reaksjoner fra datidens omverden?

Når nyheter om de grusomme massakrene nådde omverden via utenlandske misjonærer og diplomater i Tyrkia laget Storbritannia, Frankrike og Russland en felles erklæring om de pågående massakrene og dets følger.

Ultimatumet lød: Massakre har funnet sted fra midten av april i Erzurum, Terdjan, Eghine, Bitlis, Moush, Sasoun, Zeitoun og hele Kilikia. Alle innbyggerne i nær hundre byer rundt om Van har blitt myrdet og de armenske kvarterene i Van er beleiret av kurdere. Samtidig har den osmanske regjeringen handlet skånselsløst mot den forsvarsløse armenske befolkningen i Konstantinopel. Med tanke på dette nye brudd mot menneskeheten og sivilisasjonen kunngjør de allierte regjeringene til den osmanske regjeringen at de kommer til å holde samtlige medlemmer i den tyrkiske regjeringen, samt de som har deltatt i disse massakrene, personlig ansvarlige.

Dette er faktisk den første gangen som begrepet menneskehetsbrudd har blitt anvendt offisielt i en internasjonal sammenheng. Det hele skulle komme til å bli utgangspunktet for historiens aller første krigsrettegang mot krigsforbrytere. Dette over 25 år innen Nürnbergsrettsakene etter Andre verdenskrig.

Tilbake til toppen

18 Hva hendte ved krigens slutt da Tyrkia ble beseiret?

I og med undertegnelsen av våpentilstanden i Mudros den 30. oktober 1918 kapitulerte Tyrkia, som nå befant seg i samme situasjon som Tyskland gjorde etter Andre verdenskrig.

Allmennheten fikk vite rekkevidden av forfølgelsene og landet befant seg i dyp angst og beklaget det som hadde funnet sted, og begynte til og med å kreve bestrafning av de skyldige. Hundratalls politiske og militære ledere ble arrestert og anklaget for menneskehetsforbrytelser. Flere av de ledende ungtyrkerne hadde imidlertid allerede flyktet fra landet ettersom de visste hva som kom til å komme.

Ultimatumet ved krigens begynnelse (se punkt 1.11) ble virkeliggjort i Sèvres-avtalen (se punkt 1.13), som ble undertegnet 10. august 1920. Artikkel 228 slo fast de alliertes rett til å bestraffe de skyldige tyrkerne, mens artikkel 230 fastslo Tyrkias ansvar for å overgi misstenkte personer til de allierte.

Retteganger ble avholdt og flere av lederne dømtes til døden, mens andre fikk lange straffer for sine brudd, hvor av de fleste utført mot armenerne. Enver, Talaat og Djemal, samt en rekke andre ledende figurer innen CUP, som allerede hadde flyktet fra landet, dømtes til døden i sitt fravær.

Men så snart den nye nasjonalistiske bevegelsen under ledelse av Mustafa Kemal hadde tatt makten i Tyrkia så stanset rettegangene. Alle misstenkte ble frigjort, inklusive de som allerede hadde blitt dømt skyldige. Forfølgelsene mot de kristne ble nå gjenopptatt med det til følge at Tyrkia i år 1923, da republikken ble erklært, var så godt som helt renset fra ikke-tyrkiske befolkningsgrupper med unntak av kurderne.

Tilbake til toppen

19 Hva var Sèvres-avtalen og hva innebar den?

Sèvres-avtalen var den fredsavtale som ble undertegnet mellom Tyrkia og seiersmaktene den 10. august 1920. Seksjon 6, med 6 artikler, berørte Armenia og dets relasjon med Tyrkia, mens artikkel 228 slo fast de alliertes rett til å bestraffe skyldige tyrkere. Artikkel 230 fastslo Tyrkias ansvar når det kom til å overgi misstenkte personer till de allierte.

Mandatet å bestemme grensen mellom Armenia og Tyrkia ble gitt til USAs president Woodrow Wilson som presenterte sin beslutning den 22. november 1920.

Men alt dette ble forandret når den kemalistiske bevegelsen tok makten og avviste den allerede undertegnede avtalen, samtidig som man i strid med våpentilstandsavtalen i Mudros angrep republikken Armenia.

Tilbake til toppen

20 Hva var Lausanne-avtalen og hva innebar den?

Etter at de nasjonalistiske kemalistene, som hadde styrtet regjeringen i Konstantinopel og utropt en egen regjering i Ankara, hadde kommet til makten i Tyrkia på 1920-tallet var en av deres høyeste prioriteringer å sette stopp for dannelsen av et forenet Armenia slik det var nedfelt i Sèvres-avtalen. De  framtvang en revisjon av Sèvres-avtalens punkter.

De lykkedes med gi ulike løfter til stormaktene slik at det ble innkalt til et nytt møte hvor man skulle revidere Sèvres-avtalen. Men når forhandlingene startet i Lausanne, Sveits, så viste det seg at man ville tvinge fram en makulering av Sèvres-avtalen og skrive en helt ny avtale.

Under disse forhandlingene lykkedes det tyrkerne med noen store framganger. En av disse var å utestenge armenerne helt fra forhandlingene. De truet med å forlate forhandlingene om de allierte fortsatte med å insistere på å ta opp Armenia-relaterte spørsmål.

Lausanne-avtalen fra 23. juli 1923 nevner ikke engang Tyrkias minoritetsgrupper ved navn, men henviser til “ikke-muslimske minoriteter”. Alt som hadde med Armenia å gjøre ble strøket. Som Winston Churchill uttrykte det i Lausanne-avtalen som etablerte en ny fred mellom de allierte og Tyrkia leter historien forgjeves etter navnet Armenia.

Tilbake til toppen

21 Hvilken rolle hadde religionen?

Selv om folkemordsofrene tilhørte den kristne minoriteten så er det feil å påstå at religion var hovedårsaken til folkemordet. På lik linje med i så mange andre tilfeller ble religionen utnyttet for å kunne rettferdiggjøre sine handlinger og mobilisere allmenheten mot målgruppen.

Den egentlige årsaken bak folkemordet var ultranasjonalistiske strømninger som arbeidet for å skape et “Tyrkia for tyrkere” hvor de ikke-tykiske og ikke-muslimske minoritetene, spesielt de med sterke kulturelle og etniske identiteter, fremst armenere, men også assyriere/syriere/kaldeere og grekere som hadde mangetusenårig historie og bakgrunn i regionen, ikke kunne assimileres og derfor måtte utryddes fysisk.

Selv om osmanske ledere utropte hellig krig, jihad, mot de kristne allierte så bør man ikke se dette som en virkelig årsak, men som propaganda for å mobilisere imperiets muslimske majoritet, spesielt ettersom Tyrkias allierte var de kristne statene Tyskland, Østerrike-Ungarn og Bulgaria.

Religionen ble anvendt som en unnskyldning og et slags smøremiddel for å kunne få medhold fra den muslimske majoriteten, samt for lettere å kunne identifisere målgruppen.

Tilbake til toppen

22 Hva var Operation Nemesis?

Under en kort periode like etter verdenskrigens slutt i 1918 så det ut til at det internationale samfunnet skulle holde sine løfter fra 1915 og stille de ansvarlige for folkemordet og deportasjonene til rette og at rettferdighet skulle skapes. Men når de tyrkiske nasjonalistene tok makten lykkedes de med å overbevise stormaktene om å glemme armenernes sak for i stedet å kunne sikre seg sine egne politiske og økonomiske intressene hos den nye tyrkiske republikken.

Samtidig hadde de fleste av nøkkelpersonene bak folkemordet rømt fra Tyrkia og gjemt seg utenlands. Det ble derfor opprettet en hemmelig gruppe bestående av noen av dem som hadde overlevd folkemordet. Disse planla og gjennomførte jakten på disse skyldige personene og drepte dem. Denne operasjonen kom til å bli oppkalt etter den greske hevngudinnen Nemesis.

Tilbake til toppen

23 Hva hendte med de hovedansvarlige for folkmordet?

I slutten av oktober 1918 innså makthaverne i Tyrkia at et nederlag i krigen var uunnvikelig. Medvitende om at de skulle stilles for retten for de krigsforbrytelsene man hadde gjort valge Talaat, Enver og Behaeddin Shakir, samt et trettitalls andre ungtyrkere, å rømme til Tyskland hvor de kunne slippe å bli utlevert til seiersmaktene. En del av dem reiste videre til andre land.

Under de retteganger som ble avholdt i etterkant av krigens slutt befant så godt som alle disse som var skyldige i landsforræderi, massakre, krigsforbrytelser m.m. seg ute av landet og majoriteten av dem ble dømt i sitt fravær til døden.

Medlemmene i Operation Nemesis sporte opp flere av disse tidligere makthavarne. Talaat ble drept i Berlin i 1921, mens Djemal Nezmi (guvernør i Trabizon) og Behaeddin Shakir ble skutt i Berlin i 1922. Djemal pasha (guvernøren i Syria) ble drept i Georgias hovedstad Tbilisi i 1922, mens Enver sies å ha blitt drept i strider med Den røde hær i jakten på sin drøm om å skape et Stor-turan i Tajikistan.

Men med den nasjonalistiske bevegelsens maktovertagelse i Tyrkia opphevde man alle retterganger og fellende dommer. Igjenlevende etter Talaat, Djemal og de andre som hadde falt som ofre for armenernes hevndaksjoner flyttet etter hvert til Tyrkia hvor de fikk statsbegravninger og man gjorde dem til nasjonale helter og oppkalte flere parker, skoler og andre institusjoner til deres minne.

Tilbake til toppen

24 Hvem var ASALA og JCAG?

Den armenske hemmelige arme for befrielse av Armenia, eller Armenian Secret Army for Liberation of Armenia (ASALA), og Den armenske folkmordets rettferdighetskommando, eller Justice Commandos of the Armenian Genocide (JCAG), var begge terrorstemplede armenske militante organisasjoner som var virksomme mellom 1975 og sent på 1980-tallet.

Sammen utførte de hundratalls væpnede aksjoner rettet mot tyrkiske diplomater og statsansatte rundt om i verden og var ansvarlige for drapet på førtitalls diplomater samt et titalls sivile individer. Begge gruppene ble opprettet kort tid etter at armeneren og folkemordsoverlevende Gurgen Yanikian drepte to tyrkiske konsuler i California, USA, i 1973.

Etter å ha skutt de to konsulene kalte Yanikian på lokale politimyndigheter og overga seg frivillig. Under rettsprosessen erklærte Yanikian å ha utført attentatet for på den måten å påkalle omverdens oppmerksomhet til det bortglemte armenske folkemordet og hevdet at “andre folk hadde sitt Nürnberg mens vi aldri fikk noen” med referanse til tilintetgjørelsen og de etterfølgende rettsprosessene mot nazistenes ledere som var ansvarlige for det jødiske folkemordet.

Både ASALA og JCAG rettferdiggjorde sine aksjoner med lignende argument. Disse organisasjoners grunnleggelse og aksjoner kan sees på som et resultat av hvordan det kan gå når man ignorerer offergruppens behov for en rettferdig avslutning og hvordan behovet for erkjennelse for det opplevde traumet kan munne ut i frustrasjon og desperate aksjoner slik som boming og politiske mord.

Begge gruppenes siste væpnede aksjoner sammenfalt med Europaparlamentets offisielle erkjennelse av det armenske folkemordet i 1987. Dette var den høyeste internasjonale innstans som frem til da hadde erkjent folkemordet.

Tilbake til toppen

25 Hvilken rolle hadde kurderne i folkemordet?

Kurdiske stammer hadde helt siden slutten av 1800-tallet blitt utnyttet av den tyrkiske regjeringen i dennes undertrykkelse av armenerne. Dette begynte på 1890-tallet da bevæpnede kurdere som krevde ulovelige skatter fra armenske bønder gikk til angrep da armenerne nektet å betale og gjorde væpnet motstand.

Under folkemordet i 1915 ble kurdiske stammer, hvor av majoriteten var nomadiska hyrdefolk, oppmuntret til å att angripe armenernes deportasjonstog og i gjengjeld kunne de beholde ofrenes klær og eiendeler. Selv de hus og eiendommer som ble igjen etter massakrene og deportasjonene kunne overtas av både tyrkere og kurdere.

Tilbake til toppen

26 Var alle tyrkere og kurdere skyldige i overgrepene?

Forskning viser at det i likhet Holocaust, hvor mange tyskere risikerte sine egne liv gjennom å hjelpe jøder fra døden, var langt fra alle kurdere eller tyrkere som deltok i folkemordet, men at det også fantes mange tilfeller hvor de hjalp armenerne rømme, beskyttet forfulgte personer eller adopterte deres barn for på den måten i det minste å redde dem fra en sikker død.

Det finnes dokumenterte tilfeller der guvernører som nektet å følge regjeringens ordre på massakrene ble byttet ut og to som nektet å følge direktivene ble myrdet. Men som under Holocaust var disse i en klar minoritet.

Tilbake til toppen

27 Var det et folkemord eller kan man prate om tre ulike folkemord?

Selv om den samlende benevningen for hva som fant sted bruker å være “folkmordet 1915” så foretrekker en del forskere å prate om tre ulike folkemord mot de tre respektive folkgruppene: Armenerne, som var den tyrkiske regjeringens uttrykklige målskive ettersom folkemordet ble sett på som en måte å bli kvitt det “armenske spørsmålet”, som hadde oppstått allerede ved fredsavtalen i San Stefano i 1876 og senere i Berlin-avtalen, på; Assyriere/syriere/kaldeere, som etter armenerne og grekerne utgjorde den igjenværende delen av den kristne minoriteten innen det osmanske imperiet; Grekerne i Anatolia og de pontiske grekerne ved Svartehavskysten, som ble utsatt for lignende massakre og deportasjoner under perioden 1923-1925.

Seyfo er assyrernes/syriernes betegnelse på hendelsene under Første verdenskrig og betyr “Sverdets år”. Armenerne kaller folkemordet for yeghern, som er armensk for “katastrofe”, mens grekerne kaller det for genoktonia, som betyr folkemord. Men som det framgår er alle navn for Folkmordet 1915. Mye tyder på at armenerne begynte å anvende seg av begrepet tseghaspanutyun (folkemord) etter FN-konvensjonens tilblivelse i 1948.

Dermed var det den nye republikken og ikke den gamle osmanske regjeringen som var hovedansvarlig for denne delen av hendelsene. Dette utgjør en klar forbindelse mellom de samme brudd som ble utførte av de to ulike tyrkiske regjeringene.

Tilbake til toppen

28 Hvilke nåtidige konsekvenser har folkemordet 1915 resultert i?

Folkemordet innebar først og fremst at flere folkegrupper (armenere, assyriere/syriere og grekere) måtte forlate de områdene som de hadde kalt sitt hjemland i tusentalls av år. Mens en større del av grekerne flyttet til Hellas og en del av armenerne fikk beskyttelse i republikken Armenia, skingrades majoriteten av armenere og assyriere/syriere verden over og ble begynnelsen til den diasporaen som finnes i dag. Av dagens beregnede omtrent ni millioner armenere bor kun omtrent tre millioner i Armenia.

Foruten tapet av 85% av Armenias historiske territorium medførte de påfølgende overenskommelsene mellom Sovjet og Tyrkia angående grensedragningene i Kaukasus og Armenia grobunn til konflikter, blant annet i form av disputten over dagens grense mellom Armenia og Tyrkia, men også i form av konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan om den armenskbefolkede enklaven Nagorno-Karabakh.

Folkemordet så godt som utryddet det armenske intellektuelle skiktet da politikere, poeter, forfattere, lærere, leger med flere ble drept under folkemordet. Dette skapte et vakuum hos den armenske eliten som det krevdes flere tiår for å bli reparert. Fjerningen av vestarmenske institusjoner innebar blant annet at det vestarmenske språket (offisiella språket i dagens Armenia er østarmensk) og dess litteratur i dag regnes til et av de truede språkene. Lignende faktorer kan oppregnes for de andre drabbade folkegruppene; for eksempel betraktes pontisk gresk som et truet språk.

Tilbake til toppen

29 Hvordan kobles Karabakh-konflikten til folkemordet?

Karabakh-konfliktens røtter går tilbake til folkemordets dager og dets etterspill. Straks etter den første verdenskrigs slutt håpet den bolsjevistiske ledelsen i Moskva at Tyrkia skulle bli deres neste store ekspansjonsområde. For å blidgjøre Tyrkia valgte russerne derfor å gi Karabakh så vell som Nachitjevan, hvor av begge var erkjente deler i republikken Armenia under 1919-1920, til Aserbajdsjan, tyrkernes nærmeste kusiner i Transkaukasus. Dette under Kars-avtalen mellom Russland og Tyrkia den 23. oktober 1921.

Fram til da hadde Nachitjevan faktisk ikke noen felles grense med Tyrkia men Mustafa Kemal Atatürk, tyrkernes nye leder og blivende president, med sin forhandler kunne overtale Moskva å annektere en smal landstripe til Nachitjevan slik at området kunne få en grense på 15 km med Tyrkia. Nachitjevans status skulle heller ikke kunne endres uten Tyrkias direkte godkjennelse.

At beslutningen ble fattet av Josef Stalin, som på det tidspunktet var sovjetkommissær for nasjonaliteter, framgår tydlig i den dokumenterte beslutningsprosessen og de offentliggjorte protokollene. Ifølge den svenske forskeren Svante Cornell var dette en gave fra Stalin til den nydannede staten Tyrkia ettersom Atatürk var “fientlig mot alle territorielle arrangemang som var til det sovjetiske Armenia fordel ettersom et sterkt Armenia skulle kunne ha potensielle territorielle krav på Tyrkia.”

Spørsmålet om Karabakh ble på nytt tatt frem på slutten av 1980-tallet da Mikhail Gorbatjov lanserte sin politikk vedrørende perestroika (omstrukturering og økonomiske reformer) og glasnost (åpenhet og ytringsfrihet). Denne oppmykningen av det strenge autoritære sovjetiske styret var den katalysator som ulike undertrykte konflikter og spørsmål i Sovjet behøvde for å utløses på nytt.

Den 13. februar 1988 begynte Karabakh armenere å demonstrere i sin hovedstad Stepanakert med krav om å bli gjenforenet med den armenske sovjetrepublikken. Seks dager senere fikk de støtte av massedemonstrasjoner i Armenias hovedstad Jerevan.

Den 20. februar 1988 stemte Karabakhs Sovjet (motsvarigheten til parlamentet) med 110 mot 17 for et krav på en overføring av regionen til Armenia. Svaret på disse kravene i Aserbajdsjan ble brutale angrep utført av aseriske nasjonalister i Sumgait, den tredje størstebyen i Aserbajdsjan og dets nest største industriby ved Det kaspiske havet den 26. februar 1988. Armenere ble angrepet i sine hem, på sine jobber og på gatene.

Den hatske forfølgelsen av armenere pågikk under to dagar uten at de aseriske autoritetene gjorde det minste inngrep. Ifølge offisielle tall mistet minst 32 personer (26 armenere og 6 aseriere) livet innen den sovjetiske troppene satte en stopper for blodbadet. Snart fulgtes overgrepene av lignende angrep i byene Kirovabad og Baku.

Majoriteten av armenerne sammenlignet massakrene i Sumgait, Kirovabad og Baku med opptakten til folkemordet i Tyrkia under den første verdenskrig, men ville denne gang ikke sitte forsvarsløst og passivt innen katastrofen var et faktum. Det som begynte som en demokratisk bevegelse under glasnost kom nå til å munne ut i en væpnet konflikt som krevde over 30 000 dødsofre og gjorde nærmere en million menneskor til flyktninger.

Tilbake til toppen

Noter

1) Gerner, Kristian och Karlsson, Klas-Göran, Folkmordens historia, Perspektiv på det moderna samhällets skuggsida, Stockholm, 2005, s. 118-119; Taylor, Alan John Percivale, The struggle for mastery in Europe 1848-1918, Oxford, 1971, s. 302.

2) Pasdermadjian, Hrant, Histoire de l’Arménie depuis les origines jusqu’au traité de Lausanne, Paris, 1949, s. 468

3) Avedian, Vahagn, The Armenian Genocide 1915: From a Neutral Small State s Perspective: Sweden, Uppsala, 2008, s. 51

4) Dadrian, Vahakn N., The Key Elements in the Turkish Denial of the Armenian Genocide: A Case Study of Distortion and Falsification, Toronto, 1999, s. 6; Shaw, Martin, War and genocide: organized killing in modern society, Cambridge, 2003, s. 32.

5) Akçam, Taner, A Shameful Act, The Armenian Genocide and the Question of Turkish Responsibility, New York, 2006, s. 141-145; Jones, Adam, Genocide, A Comprehensive Introduction, New York, 2006.

6) Adalian, Rouben Paul, Remembering and Understanding the Armenian Genocide, Yerevan, 1995, s. 18-21.

7) Hovannisian, Richard G., Armenia on the Road to Independence, 1918, Los Angeles, 1967, s. 85.

8) Hovannisian, Richard G., Armenia on the Road to Independence, 1918, Los Angeles, 1967, s. 52.

9) World War I Document Archive, Sèvres-avtalet, 2007.

10) Churchill, Winston, The World Crisis: The Aftermath, vol. V, London, 1929, s. 408.

11) For mer informasjon om Nagorno-Karabakh besøk www.karabach.se.

12) UNESCO Culture Sector, UNESCO Interactive Atlas of the World Languages in Danger, 2014; www.unesco.org/culture/languages-atlas

13) Mutafian, Claude, Karabagh in the Twentieth Century, i Levon Chorbajian, Patrick Donabedian and Claude Mutafian, The Caucasian Knot – the History and Geo-Politics of Nagorno-Karabagh (London: Zed,1994), s. 112-113.

14) Cornell, Svante E., The Nagorno-Karabakh conflict (Uppsala: Inst. för Östeuropastudier, 1999), s. 8.

15) For mer informasjon om Nagorno-Karabakh besøk karabach.se.

Tilbake til toppen

Share