Det armenske høyland

Det armenske høylandet, også kjent som sivilisasjonens vugge, grenser til Kaukasus i nord, Zagros i øst, Mesopotamia i sør og Lilleasia i vest. Området har vært bebodd i flere tusen år. Det var her jordbruket og husdyrhold ble utviklet under den neolittiske revolusjon, det var her de første megalittiske bygningene ble reist og herfra de ulike metallene, slik som bronse og jern, først ble oppdaget.

Man trodde lenge at de første byene oppsto i Sumer i det sørlige Irak, men man har nå, etter utgravninger i Hamoukar, i Jazira regionen i nordøstre Syria, kommet frem til at også byene først oppsto i det armenske høylandet. Hamoukar huser restene av en av verdens eldste byer, noe som har fått forskere til å anta at byer i denne delen av verden oppsto mye tidligere enn man antok og at det var dette som med rette kan kalles for sivilisasjonens vugge.

Göbekli Tepe ble dannet av jegersamlere, som levde i landsbyer på slutten av året, omkring 10.000 f.vt., som vil si før man gikk over til å bli bofaste. Strukturene stammer ikke kun fra før man begynte å lage keramikk, metall og oppfant skriften og hjulet, men ble bygget før den neolittiske revolusjonen, som vil si før jordbruket og dyreholdet omkring 9000 f.vt. Før utgravningene begynte hadde et kompleks på et slikt nivå fra denne tiden blitt tenkt på som umulig.

Khabur er den største sideelva til Eufrat i Syria. Siden 1930-årene har det blitt gjort mange arkeologiske utgravninger i Kahburdalen og de indikerer at det har bodd folk her siden eldre steinalder. Viktige steder som er utgravd er blant annet Tell Halaf, Tell Brak, Tell Leilan, Tell Mashnaqa, Tell Mozan og Tell Barri.

Det såkalte gamle Europa, som vil si den europeiske jordbruksbefolkningen, samt dem som etablerte neolittiske samfunn i Kina og India, Mesopotamia, inkludert sumererne, og Egypt, har alle sin bakgrunn fra dette området.

Senere fulgte indoeuropeerne, som trolig har sine røtter i Kura Araxes, også kjent som Shengavit, kulturen i det armenske høylandet med senter for spredning i Jerevan, eller rett nord for Kaukasus, men med sterk innflytelse fra kulturen som eksisterte i det armenske høylandet, og semittene, som har sitt utgangspunkt i Syria.

Kura Araxes kulturen, som hadde nær kontakt med Majkop kulturen i det nordlige Kaukasus, hadde bakgrunn i den første transkaukasiske kulturen, Shulaveri Shomu kulturen, som igjen hadde sine røtter i Tell Halaf og Tell Hassuna kulturene.

I etterkant av Kura Araxes kulturen, som trolig var en multilingvistisk kultur, oppsto trialeti kulturen, som var en kulturhorisont som oppsto i Kaukasus omkring 2000 f.vt.

Det blir generelt antatt at proto-armensk talende ankom fra en paleobalkansk kontekst til Anatolia fra omkring 1200 f.vt., og over tiden spredde seg østover til det armenske høylandet, men andre, inkludert Thomas Gamkrelidze og Vyacheslav V. Ivanov, plasserer det proto-indoeuropeiske hjemlandet i det armenske høylandet, noe som passer med den armenske hypotesen vedrørende det indoeuropeiske urhjemmet.

Aratta er et mytisk og eventyrland som opptrer i sumerisk og mesopotamisk mytologi og myter som forteller om Enmerkar og Lugalbanda, to tidlige og antagelig legendariske konger i den sumeriske byen Uruk som også nevnes i den sumeriske kongeliste.

Innenfor sumerisk litteratur er Aratta beskrevet som et fabelaktig rikt sted, fylt med gull, sølv, lasursteiner og andre kostbare materialer, og der finnes også dyktige håndverkere å behandle dette. Det ligger fjernt til og er vanskelig å komme til og er hjemstedet til gudinnen Inanna, som overførte sin tilhørighet fra Aratta til Uruk da landet ble erobret av Enmerkar fra Uruk.

Aratta betyr det samme som Urartu, som korresponderer med kongedømmet Ararat, også kjent som Van, sentrert rundt de fjellkledde regionene ved Vansjøen. I sin største utstrekning strakk staten seg fra Kaukasus og til hva som i dag er det sentrale Tyrkia, Libanon og Nord Iran.

Grunnleggeren av staten Urartu, som blant annet inkluderte landet Nairi, som har blitt som beslektet eller identisk med Urartu, og Subartu, var Aramé, som samlet alle prinsedømmene i det armenske høylandet og ga seg selv tittelen “Konge av konger”, som var den tradisjonelle tittelen på Urartus konger.

Et tidlig navn på armenerne, som blir nevnt i mesopotamiske og egyptiske kilder som kan dateres tilbake til bronsealderen, var urartiere, som vil si ariere (ar-i-ere). Roten av navnet, ar, betyr ild, lys, belysning, sol, gjenkomst og fruktbarhet, det å skape eller guddommelig, og blir blant annet funnet i Arev (Sun), Arpi (lys fra himmelen), Ararich (gud eller skaper), Ararat (som vil si stedet for skapelsen), Arta osv.
Grunnlaget for dagens armenske stat.

Tilbake til toppen

Grunnlaget for dagens armenske stat

Grunnlaget for den moderne armenske stat er å finne på 600-tallet f.vt., da jernalderstaten Urartu (assyrisk for Ararat) ble skiftet ut med Orontid dynastiet (553–200 f.vt.), også kjent under Yervanduni. Landet omfattet blant annet store deler av våre dagers Tyrkia, Aserbajdsjan, Iran og Georgia.

På den trilingvistiske Behistun innskriften skrevet på ordre av Darius den store av Persia i 521/0 f.vt. blir landet referert til som Urartu på assyrisk kalt Arminiya på gammel persisk og Harminuia på elamittisk. Det semittiske tu, som betyr folkegruppe, ble rett og slett skiftet ut med det gammel persiske men, som tilsvarer tu, samt pålagt endelsen -ia.

Orontide dynastiet, som kom til å sitte med makten i Armenia frem til Artaxiade dynastiet tok makten i 189 f.vt., etablerte sin makt over Armenia under en tid med skytisk og medisk invasjoner på 600-tallet f.vt.

Orontidenes dynasti regjerte var noen ganger selvstendig og andre ganger under innflytelse av stormaktene omkring. Dynastiets grunnlegger var Orontes I Sakavakyats. Hans sønn Tigranes Orontid, som av den armenske historikeren Moses av Korene blir kalt “den viseste, mektigste og modigste av de armenske Kongene”, gikk sammen med Kyrus den store, som grunnla det persiske akemenide riket, og drepte Medias konge Astyages, som Tigranes betalte tributt til.

Som en etterfølger av Astyages krevde Kyros å bli betalt den same tributten. Armenia befant seg under akemenide riket fra 553-521 f.vt., men ble først erobret av Darius I. Akemenide riket gjorde Armenia til en satrap, eller provins, under navnet Armina, som ble styrt av Orontide dynastiet. Det foregikk under denne perioden en rekke ekteskapsrelasjoner mellom de armenske satrapene og de persiske herskerne.

Satrapen ble i 321 f.vt., etter den makedonske keiser Aleksander den store av Makedonias erobring av Persia, og akemenide rikets fall, noe som endte med at det persiske akemenide riket ble annektert av Aleksander, til et kongedømme under orontide dynastiet og innlemmet som et av de hellenistiske kongedømmene i selevkide riket. Den siste akamenide kongen var Dareios III (336–330 f.vt.).

Den tidligere satrapen Armenia ble delt mellom 120 klanområder styrt av nakhararer. Disse ble forent under Artaxias I, grunnleggeren av artaziad-dyanstiet, og etter ham ble den tidlige fase av kongedømmet også kjent som Artaxiad Armenia. Både Artaxiade dynastiet og det senere Bagratuni dynastiet har blitt identifisert som bransjer av Orontide dynastiet.

Den armenske tronen ble i denne perioden delt mellom Store Armenia og Kommagene og Sofene, hvor av alle tre på nytt ble underlagt det armenske Artaxiade dynastiet i 189 f.vt. Armenia inkluderte på dette tidspunktet Større Armenia, Sofene og Mindre Armenia, samt deler av Mesopotamia, noe som i dag blant annet tilsvarer store deler av våre dagers Tyrkia, Aserbajdsjan, Iran og Georgia.
Hovedfiendene var romerne, selevkidene og parterne. Det partiske riket (247 f.vt. – 224), også kjent som arsakide riket, invaderte Armenia flere ganger, men ble stadig slått tilbake av romerne.

Armenia nådde sin største utstrekning og innflytelse i en kort periode under kong Tigranes den store, som styrte i tiden 95-55 f.Kr., og strakte seg da fra Middelhavet i nordøst til elven Kura. Dette etter på nytt å ha gått sammen med Sofene, samt erobret de gjenværende delene av det fallende selevkidriket i 83 f.vt. noe som gjorde Armenia til et imperium.

Armenia tapte en krig mot Den romerske republikk i 66 f.vt. noe som endte dets eksistens ettersom landet ble erobret av Romerriket. Tigranes beholdt uansett makten som en alliert av Roma fram til sin død i 56 f.vt.
De gjenværende Artaxiade dynastiet styrte som klienter av Roma frem til de ble veltet på grunn av en mulig allianse med to Romerrikets hovedrival, Parthia, i år 12. Dette førte til en periode med uro og borgerkrig. To romerske underkonger ble installert, Tigranes V og Tigranes VI.

Etter år 53 ble kongedømmet, nå kjent som Arsacid Armenia, styrt av arsacide-dynastiet, også kjent som arshakuni dynastiet. I 387 ble Armenia delt i bysantinske Armenia i vest og persiske Armenia i øst. Persiske Armenia forble under styret til arsakidske underkonger fram til 428.

Etter at det partiske riket gikk under, oppsto et nytt persisk rike, Sassanide riket, også kjent som det neo-persiske riket og kjent av sine innbyggere som Ērānshahr og Ērān. Dette ble styrt av sassanide-dynastiet, som konkurrerte med Romerriket om kontroll over Armenia, og var det siste iranske riket før muslimene erobret landet i 651.

Sassandie Persia okkuperte Armenia i 252, men i 287 ble kong Tirtidetes III den Store innsatt av romerne. Tirtidetes III kristnet Armenia, som det første i verden til å innføre kristendom som statsreligion, tolv år før Roma, i år 301. Arsakid Armenia var med dette den første selvstendige nasjonen til å akseptere kristendommen som statsreligion. Den armenske kirke ble ifølge tradisjonen etablert av to av Jesus sine apostler: Taddeus og Bartelemeus, som skal ha misjonert i landet mellom år 40-60.

Armenia falt senere under det bysantinsk, persisk og islamsk hegemoni. I 387 ble Armenia delt mellom Østromerriket og Persia. Mens Vest Armenia falt under bysantinsk styre falt øst Armenia under sasanidisk kontroll og kom til å bli kjent som Det persiske Armenia etter det armenske arsacide-dynasiets fall i 428.

Uansett fortsatte Armenia å være en sterk nasjon som hadde sterk innflytelse i begge de to imperiene. Blant annet giftet de armenske og persiske dynastiene seg med hverandre, og i visse perioder var det herskende dynastiet i det bysantinske riket armensk.

Tilbake til toppen

Omveltningenes tid

Islam og spredde seg på 600-tallet. Rashidun kalifatet (632–661), en fellesbetegnels for de første fire kalifene, de rettledete eller Rashidun kalifene, lanserte erobringskampanjer mot det bysantinske riket og sasanideriket, som på denne tiden hersket i området, og på 700- og 800-tallet skapte araberne (hovedsakelig umayyadene og senere abbasidene) et rike hvis grenser berørte det sørlige Frankrike i vest, Kina i øst, Lilleasia i nord og Sudan i sør.

Gjennom store deler av dette området spredte araberne religionen Islam og det arabiske språket (språket til Koranen) gjennom frivillig og tvungen konvertering og assimilasjon, noe som førte til at mange grupper ble kjent som “arabere” ikke gjennom arv, men gjennom arabifisering, og at begrepet arabisk over tid dermed kom til å inneha en videre betydning enn det opprinnelige etniske begrepet. Mange arabere i Sudan, Marokko, Algerie og andre steder ble arabere gjennom kulturell sammensmeltning.

Islam fant også veien til det armenske høylandet på 700-tallet og arabiske, og senere kurdiske stammer begynte å slå seg ned i Armenia som en følge av de arabiske invasjonene og spilte en viktig rolle i landets politiske og sosiale historie. Armenia ble invadert i 640. Prins Theodoros Rshtuni ledet det armenske forsvaret.

I 652 ble en fredsavtale signert som tillot armenerne religionsfrihet og Theodoros reiste til Damaskus, hvor han ble anerkjent av araberne som hersker av Armenia, Georgia og Kaukasisk Albania. Men kalifatet strammet inn sin politikk overfor Armenia på slutten av 700-tallet og guvernører ble sendt for å ta hånd om landet. Dette samtidig som arabiske stammer migrerte og slo seg ned i armenske byer.

Utover mot 800-tallet vokste særlig bagratuni-dynastiets makt og landet utviklet seg til et føydalsamfunn under dette dynastiets ledelse. Da kong Ashot I fra denne familien ble anerkjent som prins av prinser av retten i Bagdad i 861 brøt det ut krig med lokale arabiske emirer, en krig som Ashot vant, og han ble anerkjent som selvstendig konge av Armenia av kalifen av Bagdad i 885, og deretter av den bysantiske keiseren i 886. Ashot grunnla med dette det kongelige dynastiet og etablerte Bagratide Armenia i 885.

Bagratide prinser er kjent fra så langt tilbake som 100-tallet f.vt., da de tjenestegjorde for artaxiade dynastiet, men de hadde i motsetning til de fleste andre adelsfamilier i Armenia, inkludert Mamikonian, som hadde et samlet territorium, kun striper av land.

Etter 450 år med ulik fremmed okkupasjon ble Armenia igjen selvstendig og det ble bygget en ny hovedstad, Ani, også kjent som byen med de 1001 kirker, i 964, ikke langt fra dagens Kars, med rundt 200.000 innbyggere.

Armenia kom på nytt til å bli selvstendig under det armenske Bagratuni dynastiet. Armenia var på denne tiden i en oppgangsperiode og økte sin innflytelse på bekostning av nabo områdene. Men som statsdannelse var landet ganske svakt og sårbar overfor sine to sterke naboer og tidligere okkupanter.

Bagratide-dynastiet kom senere, på grunn av den bysantinske okkupasjonen av Bagratide-Armenia i 1045 og den påfølgende invasjonen av de tyrkiske seldsjukk-tyrkerne i 1064, til å etablere den armenske staten Kilikia under Ruben I (1025/1035-1095), som var i familie med kong Gagik II, som på den tiden befant seg i eksil. Kilikia som forble selvstendig frem til 1375. Leo V, eller Levon V, av Huset Lusignan, som hersket i perioden 1374-1375, var den siste latinske kongen av Kilikia.

Armenia var på denne tiden i en oppgangsperiode og økte sin innflytelse på bekostning av nabo områdene. Men som statsdannelse var landet ganske svakt og sårbar overfor sine to sterke naboer og tidligere okkupanter. Familien brøt etter hvert ut i ulike bransjer, noe som svekket kongedømmet i en tid da enhet var nødvendig overfor seljukene og Det bysantinske riket, noe som endte med at sistnevnte erobret hovedstaden Ani i 1045.

Kort tid etter, i 1064, erobret seldsjukkene byen. Ashot, sønn av Hovhannes, sønn av kong Gagik II, ble senere gjort til guvernør av Ani under shaddadid dynastiet. Dynastiet kilikisk Armenia blir antatt å være en bransje av bagratidene. Grunnleggeren, Ruben I, hadde et familiært forhold til kong Gagik II, som befant seg i eksil.

Tilbake til toppen

Kurderne

Kurdisk, som er et nordvest-iransk språk, utviklet seg med folk som reiste fra det indo-europeiske urheimatet og rundt Det kaspiske hav og som ankom det som i dag er Iran for 3000 år siden. Kurdisk ble trolig separert fra de andre iranske dialektene, inkludert persisk og baluchisk som kurdisk deler en del språklige likheter med, i Sentral Iran i de første århundrene av vår tidsregning.

Mens perserne befant seg i Fars provinsen i Sørvest Iran, holdt balucherne seg i de sentrale områdene i Vest Iran, mens kurderne enten levde i Nordvest Luristan eller i Isfahan provinsen.

Kurderne levde på denne tiden delvis bofaste liv og hadde sauer og kveg i regioner som Beth Begash og Beth Kartewaye nord for Arbil i Adiabene. I 641 erobret den arabiske kommandør Utba ibn Farqad kurdiske fort i Adiabene og erbringen av byene Sharazor og Darabaz fant sted i 643. Kurderne forsøkte å gjøre opprør i 838, og igjen i 905, og mange kurdere ble drept.

Araberne erobret de kurdiske regionene og gradvis konverterte kurderne til Islam. Samtidig migrerte kurdere i etterkant av muslimenes erobringer nordvestover som vassaler for større muslimske makter – fra Zagros til øst Assyria og sør-sentral Armenia, til vest Assyria og vest Armenia, og i moderne tider inn i vest Tyrkia, vest Europa eller til USA.

Mens armenerne hadde gått over til kristendommen gikk kurderne, som tidligere hadde vært tilhengere av zoroastrianisme, over til Islam, noe som også stadig flere armenere, frivillig på grunn av den favoriserte statusen gitt til muslimer under muslimsk herredømme eller under tvang, gjorde.

Armenere og kurdere, som utgjorde to ulike befolkninger ettersom armenerne var et urbanisert og bofast folk, mens kurderne var nomader, var i konflikt ettersom kurdere angrep armenske byer og landsbyer, plyndret og drepte befolkningen.

Da Islam fant veien til det armenske høylandet på 700-tallet erobret araberne de kurdiske regionene og gradvis konverterte kurderne til Islam. Arabiske, og senere kurdiske, stammer begynte å slå seg ned i Armenia.

Samtidig migrerte kurdere i etterkant av muslimenes erobringer nordvestover som vasaller for større muslimske makter – fra Zagros til øst Syria og sør-sentral Armenia, til vest Syria og vest Armenia, og i moderne tider inn i vest Tyrkia, Vest Europa eller til USA.

Armenerne i Vaspurakan, som betyr prinsenes land og som var den første og muligvis største provinsen i Armenia, konverterte til Islam og assimilerte seg gradvis til kurdisk kultur, noe som trolig skjedde andre steder også. Dette, sammen med utrydding og migrasjon, førte til at det ble stadig færre armenere og at Det armenske høylandet i stigende grad kom til å bli bebodd av kurdere.

Selv om det ikke er noen kilder på det kurdiske språket før 1300-tallet indikerer tilstedeværelsen av armenske låneord at det må ha vært kurdisk-armensk kontakt siden minst på 1100-tallet.

Den kurdiske migrasjonen, samt de regelmessige folkeforflytningene utført av Det bysantinske riket i sitt forsøk på å innføre religiøs enhet og det greske språket, noe som ikke minst gjaldt overfor den store armenske befolkningen, førte til at det muslimske elementet i Armenia vokste seg sterkere.

Tilbake til toppen

Tyrkerne

Seldsjukk-tyrkerne, som er regnet som forfedrene til de vestlige tyrkerne, dagens innbyggere i Tyrkia og Aserbajdsjan, migrerte på denne tiden fra Sentral Asia i nord og inn i Persia der de kjempet og erobret forskjellige stammer. De var en betydelig gren av oghuz-tyrkerne, en av hovedgrenene av de tyrkiske folkeslagene i historien, og et dynasti som okkuperte deler av Sentral- og Sørvest Asia fra det 1100-1400-tallet.

På 1100-tallet ble den armenske adelen av Det bysantinske riket flyttet fra deres land til det vestlige Lilleasia, noe som førte til tapet av lokalt militær lederskap langs med den østlige grensen, noe som åpnet for tyrkiske erobrere. I etterkant av det bysantinske tapet i Slaget ved Manzikert i 1071, som var et knusende slag for Det bysantinske riket, kom bølger av seldsjukk-tyrkiske nomader som en farsott over hele regionen og bosette seg i Armenia og Lilleasia.

Med støtte fra muslimer fra området nord for Svartehavet og Kaukasus, av persere og arabere, samt av europeiske eventyrere og konvertitter, også kjent i Vesten som frafalne, tok tyrkerne over. Gjennom elitedominanse og ekteskap ble det gjennomført en tyrkifiseringsprosess, noe som blant annet førte til at deres språk ble de dominerende i Aserbajdsjan og Tyrkia, hvor befolkningene, på tross for deres lokale røtter, i dag for det meste taler tyrkisk.

De nomadiske tyrkiske erobrerne giftet seg med den lokale befolkningen bestående av anatolere, armenere, kaukasere, kurdere og assyrere, samtidig som mange konverterte til Islam og ble tyrkiske. Som et resultat utgjør dagens tyrkere ulike etniske typer, hvor av noen er fra Sørøst Asia, mens andre er lokale anatoliske og andre stammer fra slavere, albanere eller tjerkessere.

En studie vedrørende opprinnelsen til det tyrkiske folk i relasjon til armenerne fant at tyrkerne og armenerne var de to samfunnene i verden som var genetisk nærme hverandre, men at også kurdere tilhører den samme genetiske kilden.

Det dukket etter hvert opp et antall fyrstedømmer eller beyliker i territoriet til Rum-sultanatet, det seldsjukkiske tyrkiske sultanatet som hersket i Anatolia i direkte linje fra 1077 til 1307. Blant dem Osmanoğlu, senere kjent som Det osmanske riket, som i sin begynnelse var underlagt seldsjukk-tyrkerne, men som tok over makten gjennom Osman I, som erklærte rikets selvstendighet i 1299. Det er fra hans navn rikets innbyggere kalte seg Osmanli, osmanere.

I de følgende århundrer og fram til Første verdenskrig oppsto en rekke kriger mellom Persia, inkludert det persiske safavideriket, Russland og Det osmanske riket, noe som gikk hardt utover Armenia som befant seg i sentrum og hjerte av konflikten.

Men til tross for at navnet Armenia ble forbudt å benytte seg av i presse, skolebøker og i administrasjonen, og skiftet ut med ord som Lilleasia eller Kurdistan, beholdt armenerne mye av sin kulturarv og på 1800-tallet deltok armenerne i den nasjonale oppvåkningen som også andre nasjonale grupper hadde innen Det osmanske rike gjorde.

Det osmanske imperiet styrte ifølge islamsk lov og kristne og jøder matte betale en ekstra skatt for å fullføre deres status som dhimmi for å kunne bli garantert religiøs autonomi, men armenerne led under lokale kurdiske ledere og føydalherrer, samt raid fra nomadiske kurdiske stammer.

De fleste armenere var jordbrukere som ble sterkt utbyttet og undertrykt av deres tyrkiske føydalherrer. De ble behandlet som slaver underlagt tyrkiske sjefer. De ble solgt som eiendom, og hvis en kurder drepte en slave så tok denne slaves herre hevn ved å drepe en slave som tilhørte morderen.

Tilbake til toppen

Den blodige sultan og de hamidiske massakrene

http://en.wikipedia.org/wiki/Hamidian_massacres
http://en.wikipedia.org/wiki/Defense_of_Van_%281896%29
http://en.wikipedia.org/wiki/Zeitun_Rebellion_%281895%E2%80%9396%29
http://en.wikipedia.org/wiki/Armenian_Genocide

Kombinasjonen av russisk militær suksess i den russisk-tyrkiske krigen (1877–1878), den svekkede posisjonen til Det osmanske riket og den globale finanskrisen, som kom til å ramme riket hardt på 1800-tallet, førte til økt fiendtlighet mot armenerne, som krevde like rettigheter og autonomi. Det osmanske riket hadde tapt Balkan. Man gjeninnførte derfor sin tyrkiske kobling, blant annet med ekteskap innen den tyrkiske befolkningen.

Sultan Abdul Hamid II, som ikke ønsket å demokratisere samfunnet, men heller fortsette pan-islamismen som statsideologi og styrke territoriell integritet, oppfordret kurdiske banditter, også kjent som Hamidiye Alaylari (“de som tilhører Hamid”), et kurdisk irregulært kavaleri bevæpnet av Det osmanske riket, til å myrde og plyndre armenere.

De hamidiske massakrene (1894-1896), også referert til som de armenske massakre og de store massakrene, refererer til massakre av armenere i det osmanske riket oppkalt etter Sultan Abdul Hamid II, som i sin anstrengelse for å styrke territoriell integritet gjeninnførte pan-islamisme som statsideologi.

Massakrene begynte i 1894, vant full styrke i årene 1894–96 og ble redusert i 1897, ettersom internasjonal fordømning la press på Abdul Hamid. De var hovedsaklig rettet mot armenerne, men ble av og til gjort til generelle anti-kristne pogromer, slik som i Diyarbekir hvor omkring 25000 assyrere ble drept. Man skilte ikke mellom aldre og kjønn, men massakrerte dem med full styrke. Dette var under en tid da telegrafi kunne spre nyheter rundt om i verden og massakrene ble dekket ekstensivt i media i Vest Europa og i USA.

Under de hamidiske massakrene ble opp til 300.000 armenere, og en del assyrere, drept, inkludert minst 50000 foreldreløse barn, mens omtrent 100000 flyktet unna til Transkaukasus, Balkan og USA. 2500 samfunn tømtes helt for sine innbyggere og de som overlevde ble fratatt sin eiendom, som ble konfiskert av tyrkere og kurdere. Disse aksjonene tvang en gruppe på omtrent 500000 til total fattigdom.

Tilbake til toppen

Share