1894-1909 Selv om den intensive fasen av folkemordet pågikk i perioden 1915-1916 så ble det begått massakrer på armenere lenge før og etter. Denne kronologien begynner derfor med massakrene under sultan Abdul Hamid IIs styre på slutten av 1800-tallet.

1894 Armenerne i det fjellrike området Sasun i det sørvestre Van led spesielt mye på grunn av kurdernes overgrep. Disse kurderne kom senere til å utgjøre det som har blitt kjent som de hamidiske styrkene, som vil si kurdere sultan Abdul Hamid II bevæpnet.

Foruten skatten som armenerne måtte betale til regjeringen var de tvunget til å betale ulovelige avgifter og skatter til kurdiske klanledere. Armenerne i Sasun nektet å underkaste seg denne undertrykkelsen, eller å betale disse ulovelige avgiftene og skattene til kurderne, som hold på å ruinere dem. Derimot fortsatte man å betale sine skatter til den osmanske regjeringens inndrivere.

Kurderne angrep derfor armenerne i Sasun, men under Hunchak militsens ledelse slo armenerne dem tilbake.  Fedayee, som betyr frihetskjemper, ble brukt av armenere som formet væpnede grupper.

Kurderne ba da om hjelp fra den osmanske regjeringen, som umiddelbart sendte en bevæpnet styrke til området. Disse soldatene, som ble ledet av general Zeki pasha, tilsluttet seg kurderne. Sammen okkuperte de Sasun og startet en forferdelig massakre i august 1894. 3500 armenere mistet livet i forsvaret av sine hjem og familier. Dette ble opptakten til en rekke massemord i de armenske provinsene.

Tilbake til toppen

1895 I september arrangerte armenerne i Konstantinopel en demonstrasjon under ledelse av Hunchak-partiet. Dette satte gang i et nytt blodbad. Store massakrer fant sted fra september og frem til desember 1895. Massakre fant til og med sted i Trabizond, Bayberout, Erzurum, Erzindjan, Bitlis, Diyarbakir, Kharpout, Arabkir, Malatya, Sivas, Mardin, Eintab, Marash og Caesarea.

Disse massakrene nådde sin kulminasjon i Urfa hvor det under den første uken av nyåret ble myrdet 3000 armenere, hvor av flesteparten var kvinner og barn som hadde funnet beskyttelse i byens kirke og som brentes levende til døde inne i kirken.

Zeitun opprøret, eller den andre Zeitun motstanden, fant sted under de hamidiske massakrene, da armenerne i Zeitun (dagens Süleymanlı) på grunn av frykten for en massakre tok til våpen for å forsvare seg vinteren 1895–1896. Opp til 10000 ble drept.

Tilbake til toppen

1896 Massakrene avtok noe da stormaktene begynte å bli bevisste om hva som fant sted i de avsidesliggende armenske provinsene, men nye massakre fant sted i steder som Mush og Kilis Vajin. Man regner med at omkring 150.000 armenere mistet livet mens omkring 100.000 flyktet unna til Transkaukasia, Balkan og USA. 2500 samfunn tømtes helt for sine innbyggere og de som på mange hold hadde overlevd mistet sin eiendom, da denne ble konfiskert av tyrkere og kurdere. Disse aksjonene tvang en gruppe på omkring 500,000 til total fattigdom.

1896 Forsvaret av Van, eller Van opprøret, var et selvforsvar under de hamidiske massakrene utført av den armenske befolkningen i Van, som hadde sluppet unna de tidligere episodene av massakrene i 1895, i juni 1896. Man regner med at 20000 armenere ble drept og rundt 350 armenske landsbyer ødelagt.

Tilbake til toppen

1896 Den 26. august stormet 26 armenske revolusjonære medlemmer i ARF (Dashnak-partiet) den osmanske banken i Konstantinopel og okkuperte bygningen. De sendte samme dag et brev til de europeiske stormaktene hvor det følgende var skrevet:

“Vi er nå i den osmanske bankens bygning og kommer ikke til å forlate den før sultanen gir løfte om å følge våre krav og overlate løsningen av det armenske spørsmålet til en internasjonal dommer. Hvis ikke kommer vi på den tredje dagen til å sprenge oss selv og banken i luften.”

Tilbake til toppen

1897 Det nye tsariske regimet begynte sin anti-armenske politikk i Transkaukasus. 300 armenske skoler ble stengt i Øst-Armenia og 100 andre i resten av Transkaukasus. 458 andre armenske institusjoner, inkludert bibliotek, ble stengt, armenske aviser ble konfiskert og hjelporganisasjonene ble trakassert.

Samtidig ble det satt opp en spionorganisasjon rundt den armenske kirken og dens prester. På ordre fra den russiske regjeringen begynte russiske aviser å hisse opp allmennheten mot armenerne, finnene, jødene og polakkene og på skoler i Kaukasus begynte man å kjøre ut de armenske studentene.

Tilbake til toppen

1904 Det osmanske riket ønsket å hindre dannelsen av enda en semi-autonom armensk region etter dets nederlag i den første Zeitun motstanden. I Sasun rekruterte den armenske nasjonale frigjøringsbevegelse unge armenere. Under Sasun opprøret, eller den andre Sasun motstanden, som var et armensk opprør mot de osmanske styrkene, ble det dannet to permanente fronter, hvor av den ene i nord mot Mush og en i sør mot Diyarbakir. Under opprøret ble opp til 8000 armenere drept og 45 landsbyer ødelagt. For å skjule spor av folkemord for europeiske observatører ga Wāli av Bitlis ordre om å stykke kroppene opp i deler og kaste dem i Tigris.

1908 Ungtyrkerne, en patriotisk, konstitusjonell organisasjon bestående av progressive studenter og militære kadetter, offisielt kjent som “Komiteen for enhet og fremskritt” (Committee of Union and Progress), gjorde opprør mot Sultan Abdul Hamid II med hjelp fra Makedonias tyrkiske styrker; de styrtet Abdul Hamids regime og tok makten i den falmende osmanske staten og satt ved makten frem til 1918.

Som følge av revolusjonen i 1908 ble sultanen tvunget til å gjenopprette det parlamentariske styret fra 1876, et liberalt monarki som hadde blitt utropt i begynnelsen av den russisk-osmanske krigen mellom 1876-1877, men som hadde staset på papiret. Under denne revolusjonen spilte armenerne en viktig rolle i revolusjonens seier.

Tilbake til toppen

1909 I april forsøkte sultan Abdul Hamid med hjelp fra lojale personer å utføre et kupp mot de revolusjonære, men ungtyrkerne lyktes med støtte fra de tyrkiske styrkene i Makedonia, å gjeninnta hovedstaden og få personen som Storbritannias statsminister Gladstone kalte for “den store morderen”, som vil si sultan Abdul Hamid II, til å abdisere.

Også denne gangen viste armenerne at de tilhørte noen av de mest lojale tilhengerne av det nye regimet og det var i skyggen av deres hjelp og oppofringer at et antall ungtyrkiske ledere unngikk en sikker død under de første dagene av kuppet som virket som skulle ende med kuppmakernes seier.

Tilbake til toppen

1909 En massakre på armenerne fant sted i de armenske provinsene og i det sørlige Kilikia ved Middelhavskysten. Adana massakren, eller massakren i Adana, resulterte i en serie anti-armenske pogromer den 13. april. Rapporter har beregnet at massakrene resulterte i 20,000–30,000 døde armenere, samt omkring 1300 assyrere.

Det er ennå usikkert hvem som sto bak disse massakrene som kostet 15000 armeneres liv og man vet ikke om det var den siste hevndaksjonen fra det falne regimet eller den første aksjonen til den nye. En av de mest kjente ekspertene på øststatskunnskap, Viktor Berard, påstår bestemt at det ble utført i samarbeid med noen personer blant Ungtyrkerne.

Tilbake til toppen

1909 Under Dashnak-partiets niende møte i Jerevan ble de to tidligere målene skiftet ut med et nytt mål: “Et forenet og selvstendig Armenia”.

1912 Tyrkia, som på grunn av Balkankrigen hadde tapt større deler av sine europeiske erobringer, maktet ikke kun å forstå at styrken hos ett imperium ligger i tilfredsheten hos dets undersåtter og deres frihet, men tvang seg selv mot en politikk som gikk ut på med tvang å homogenisere de ikke-tyrkiske folkene i imperiet, en politikk som især ble utøvd mot arabere og armenere.

Et nytt undertrykkelses- og overgreppsstyre som minnet sterkt om sultan Abdul Hamids styrtede regime ble ført i Vest-Armenia og tyrkiske tjenstemenn begynte på nytt å benytte seg av de teltboende kurdiske stammene for å plyndre og konfiskere armenske jordbruksåkre og fjerne dem fra deres hjem.

Tilbake til toppen

1913 Stormaktene tvang Tyrkia til å gjennomføre reformene i Berlin-avtalens paragraf 61, men Tyskland motsatte seg sterkt disse planene. Tyrkias hemmelige diplomatiske anstrengelser for å så uenighet og splittelse mellom medlemmene i “Trialliansen” avslørtes av den engelske etterretningstjenesten og sluttet med misslyckande i Anatolia.

1913 Ungtyrkernes ideologiske målsetninger hadde mange trekk til felles med den armenske nasjonale frigjøringsbevegelse, og da ikke minst den mot Sultan Abdul Hamid, noe som førte til at de på mange områder samarbeidet. I reformforhandlingene i 1913-1914 ble det lovet gjennomføring av de armenske reformkravene og med Russlands støtte ble det underskrevet en traktat den 8. februar 1914.

Armenerne var glade for denne seieren og demonstrasjoner ble holdt hvor tyrkere og armenere bar bannere hvor det sto “frihet, likeverd og rettferd”. Men samtidig med ungtyrkernes ideologi var det en dramatisk økning i islamsk fundamentalisme i Tyrkia.

De kristne armenerne ble sett på som hedninger og det ble satt i gang anti-armenske demonstrasjoner av unge islamske ekstremister, noe som av og til endte i voldelige sammenstøt slik som i 1909.

Armenernes håp om frihet og demokrati forsvant da de tre ungtyrkerne, også kjent som De tre pashaene eller Det diktatoriske triumvirat, som inkluderte den osmanske innenriksminister Mehmed Talaat (1874–1921), krigsminister Ismail Enver Pasha (1881-1922), som var osmansk militæroffiser og en leder av Ungtyrk revolusjonen, og↵marineminister Ahmed Djemal, (1872–1922), ble den dominerende faktoren innen Ungtyrkerne og tok kontrollen over regjeringen via et kupp i 1913.

Tilbake til toppen

1914 På Russlands forespørsel, men som også ble støttet av England og Frankrike, ble en reformplan underskrevet den 8. februar. Ifølge denne skulle to internasjonale observatører fra nøytrale land bli utnevnt for å holde oppsyn med administrasjonen og styret i de armenske provinsene i det osmanske imperiet. Reformplanen garanterte at armenerne skulle bidra med et antall armenske rådgivere, tjenstemenn og politi til de lokale myndighetene i forhold til deres antall i hver provins.

Men akkurat da disse to observatørene fra de nøytrale landene, hollenderen Westeneck og nordmannen Hoff, hadde blitt utnevnt og den sistnevnte hadde tiltrådt sin post i byen Van (juni 1914), så tentes gnisten til det som kom til å bli Første verdenskrig. Chateaubriand: “Under historiens gang inntreffer hendelser som er som et hån mot menneskenes skjebne”.

Tilbake til toppen

1914 De tre pashaene hadde sine egne ambisiøse planer for Tyrkia, planer om å samle alle tyrkiske folk i hele regionen gjennom å ekspandere Tyrkias grenser østover over Kaukasus og hele veien inn i Sentral Asia, noe som ville skape et nytt tyrkisk imperium kalt Turan med et språk og en religion. Problemet var kun at armenernes tradisjonelle historiske hjemland lå i veien for deres planer.

Tyrkiske ledere, etter tapene i vest, begynte å vende blikket mot øst og la planer om en forening av alle tyrkiske folk som skulle lede til et enormt imperium som skulle strekke seg fra Bosporus til Sentral Asia.

Det fantes dog et åpenbart hinder i denne planen. Selv om man skulle klare å splitte Russland så var de kristne ikke-tyrkiske armenerne et åpenbart hinder på veien for realiseringen av denne drømmen da de med sin geografiske beliggenhet skilte især de osmanske tyrkerne fra resten av deres tatariske kusiner i det russiske imperiet ved det Kaspiske hav og dermed alle andre tyrkiske folk som mer eller mindre er naboer med hverandre i en lang kjede som strekker seg frem til Mongolia.

Lederne for Ungtyrkerne forsøkte først å forsikre seg om armenernes samarbeide og ba dem om å starte et væpnet opprør i Øst-Armenia og Transkaukasus og i gjengjeld ble de lovet selvstyre for Øst-Armenia og de tilgrensede områdene i Vest-Armenia etter krigen.

Dashnak-partiets ledelse avviste forslaget under sin kongress i august 1914 som ble holdt i Erzurum og svarte at armenerne ved en eventuell krig mellom Tyrkia og Russland ville kjempe for sine respektive land. Winston Churchill utallet senere at “armenerne foretrakk krig med broderdrap ved to fronter framfor tyrkernes forslag om forræderi mot russerne”.

Tilbake til toppen

8 februar På Russlands oppfordring, som også sble støttet av England og Frankrike, ble det undertegnet en reformplan. Ifølge denne skulle man utse to internasjonale övervakare fra nøytrale land som skulle overvåke administrasjonen og styret i de armenske provinsene i det osmanske imperiet. Reformplanen skulle til og med garantere at armenerne, i henhold til deres antall i hver provins, skulle bidra med et antall armenske rådgivere, tjenestemenn og politi til de lokale myndighetene.

Juni Men akkurat når disse to observatører fra de nøytrale landene, nemlig hollenderen Westeneck og nordmannen Hoff, hadde blitt utpekt og den sistnevte akkurat hadde tiltrått sin post i byen Van (juni 1914) så tentes den første verdenskrigens gnist. Chateaubriand: “Under historiens gang inntreffer hendelser som er som et hån mot menneskehetens skjebne”.

Høsten Tyrkiske ledere, etter förlusterna i vest, begynte å vende blikket mot øst og planla en forening av alle tyrkiske folk som skulle leda til et enat imperium som strekker seg fra Bosporus til Sentral Asia. Det fantes dog et åpenbart hinder i denne planen. Selv om man skulle klare å dele Russland så var de kristne ikketyrkiske armenerne et åpenbart hinder på veien for realiseringen av denne drømmen ettersom de med sin geografiske stillning skiljde isär de osmanske tyrkerne fra resten av deras tatariske kusiner i det russiske imperiet ved det kaspiske hav og dermed alla andre tyrkiske folk som mer eller mindre er naboer med hverandre i en lang kjede som strekker seg helt til Mongolia.

Lederne for Ungtyrkerne forsøkte først å forsikre seg om armenernes samarbeide og ba dem om å starte et væpnet opprør i Øst Armenia og Transkaukasia. I gjengjeld ble de lovet selvstyre for Øst Armenia og de tilgrensende områdene i Vest Armenia i etterkant av krigen.

Dashnak-partiets ledelse avviste forslaget på sin kongress som ble avholt i Erzurum i august 1914 og svarte at armenerne skulle slåss for sine respektive land ved en eventuell krig mellom Tyrkia og Russland. Presis som Winston Churchill uttalte så var det slik at “armenerne foredrakk krig med brødredrap ved to fronter framfor tyrkernes forslag om forræderi mot russerne”.

18 august 1080 armenske butikker ble brent ned i byen Diyarbekir.

22 august Alle menn mellom 20 og 45 år ble innkalt til militærtjeneste i den osmanske armeen.

Oktober Når Tyrkia stilte seg sammen med Tyskland (oktober 1914) i krigen besluttet man samtidig å benytte seg av situasjonen til å bli kvitt armenerne en gang for alle. Rett etter august månedens slutt utviste Tyrkia den norske observatøren Hoff med en ytterst voldsom og truende måte, rev i stykker avtalen fra 8/2 1914 og tømte Vest Armenia fra nærværet av alle vestlige makters representanter og eventuelle vitner til det som skulle komme.

17 oktober Chete-band (bevæpnede irregulære tyrkiske og kurdiske styrker) startet å plyndre og utføre vold mot kvinner og barn og utførte massakre i provinsen Erzurum.

30 oktober I Bashkala ble 50 gawanai assyriere massakrert.

19 november Massehenrettelser av armenske soldater begynte på offentlige plasser.

20 november Ordre ble gitt for å fjerne alle armenske funksjonærer som tjenestgjør innen den osmanske armeen.

26 november Storskala plyndering ble rapportert fra provinsen Van.

26 november Tyrkiske myndigheter friga dømte mordere, voldtektsmenn og andre kriminelle som nå begynte å trenes for å inngå i spesialstyrker, Teshkilati Mahsusa, som kom til å bli anvendt i massakreringen av armenere.

26 november Det tyrkiske krigsministeriet begynte å dele ut sprengstoff til sepsialfstyrkene, samt spre falske rykter om armensk vold mot den muslimske befolkningen.

Tidslinje: 1915

1 januar Vans viseguvernør fikk ordre om å drepe alle armenske soldater i den osmanske armeen som var stasjonert i hans distrikt.

8 januar Tyrkiske og kurdiske chetestyrker anfalt armenske og assyriske byer i det nordlige Persia. Bare i byen Urumia ble mer enn 18000 armenere, sammen med et flertall assyriere, tvunget til å flykte til Kaukasus.

19 januar Også menn i alderen 18-20 og 45-52 år ble innkalt til militærtjeneste.

2 februar Innriksminister Talaat meddelte den tyske ambassadøren, Greve Hans von Wangenheim, at krig var den eneste muligheten man hadde for å løse det armenske spørsmålet.

21 februar Chetestyrker angriper en by i nærheten av Shabin-Karahisar, noe som resulterer i plyndring, mord og voldtekt.

1 mars Alla armenske soldater i provinsen Marash ble fratatt sine våpen og uniformer.

13 mars Den armenske befolkningen i provinsen Sivas ble avvæpnet helt.

18 mars Tyrkiske styrker i Zeytoun arresterte byens armenske ledere og intellektuelle som så ble torturert og myrdet.

19 mars Greske rekrutter massakrertes i nærheten av byen Smyrna.

26 mars Armeniske katolokosen i Kilikien, Sahag, förnyar sitt påbud till armenierna i Zeytoun att inte ta till kamp.

28 mars Generalguvernøren i Diyarbekri, Hamid, som nektet å utføre ordre om massakrering av armenerne, ble avsatt fra sin post og ble erstattet med Dr. Reshid.

31 mars Deporteringen av armenerna i Zeytoun begynte og disse ble sendt til Der Zor i den syriske ørkenen.

2 april Ran og arresteringer av armenerne begynner å bli rapportert fra hele Bitlis og Erzurum.

8 april Det berømte armenske klostret i Zeytoun ble brent ned av tyrkere.

15 april Armenske flyktninger fra byer ved byen Van ankom og forteller at befolkningene i 80 byer rundt om i provinsen Van har har blitt bortkjørte og over 24 000 armenere har blitt drept i løpet av tre dager.

20 april 25000 armenere i Zeytoun ble deportert.

24 april Over 250 armenske intellektuelle og ledere i Konstantinopel ble arrestert og henrettedes innen 72 timer.

30 april Armenske intellektuelle i Erzinjan ble massearrestert.

1 maj Armenske professorer og lærere ved Kharpouts universitet ble arrestert.

3 maj Deporteringen av armenerne i provinsen Erzurum ble startet.

4 maj 200 armenske ledere i Erzurum ble arrestert.

14 maj 38 armenske ledere ble arrestert i provinsen Kayseri og ble henrettet kort tid etter.

19 maj Masskrering av armenerne i provinsen Erzurum ble rapportert.

13 juni 25000 armenere ble myrdet i løpet av fire dager i Kemakh der det tyrkiske kavalleri og armeen deltok i massakreringen.

14 juni 300 armenske ledere ble arrestert i Shabin-karahisar.

16 juni 3500 armenske menn ble massearrestert i provinsen Sivas.

23 juni Massakreringen av armenere, maronitter, nestorianere, katolikker og andre ikke-muslimske innbyggere ble utført på direkte ordre av Dr. Reshid, Diyarbekirs viseguvernør.

25 juni Et dekret beordret Trabizons 30000 armenere å forlate byen innen fem dager.

25 juni Et dekret beodret samtlige armenere i byen Samsun å forlate byen innen femten dager.

26 juni Et dekret beordret samtlige armenere i Erzurum å forlate provinsen og begi seg til Syria.

30 juni 3000 armenere som har blitt deportert fra byen Erzurum ble massakrert.

1 juli 2000 armenske soldater i den tyrkiske armeen ble massakrert i nærheten av byen Kharpout.

1 juli Totalt 48000 armenere fra byen Sivas ble deportert.

2 juli Dekret ble laget for deporteringen av armenerne i Mush.

4 juli 2000 armenske soldater som tjenstegjør i arbeidsbataljoner ble myrdet i Diyarbekir.

7 juli De mannlige medlemmene i 800 armenske familier i Kharpout ble myrdet.

10 juli Ytterligere 2700 personer ble myrdet i byen Mardin.

11 juli Innenriksministeriet beordret at armenske byer skulle bosettes med muslimske flyktinger.

12 juli Instruksjoner om plasseringen av armenske foreldreløse barn i tyrkiske hjem ble laget.

13 juli Den hellige muslimske måneden Ramadan ble påbegynt, under hvilken massakreringen og mordene når sitt hødepunkt og sprer seg til alle provinser i Tyrkia.

28 juli Deporteringen av den armenske befolkningen i flere byer, inkludert Aintab, Kilis, Adiaman m.m., ble påbegynt.

12 augusti Krigsminister Enver rapporterte at 200.000 armenere har blitt drept frem til da.

12 augusti Nære 200.000 armenske deporterte rapporteres være på vei inn i ørkenen.

13 augusti Deporteringen av armenerne i Izmid (Izmit), Baghchejik (Bardizag), Bursa og Adabazar ble begynt.

13-17 augusti 15 000 fengslede armenske intellektuelle, politiske ledere og andre ledende personer som sitter i Sivas fengel tas ut og myrdes i 36 ulike henrettelsessentre i provinsen.

13 augusti Instruksjoner om hvordan armensk eiendom skal selges og hvor pengene skal sendes ble laget.

21 augusti En generell ordre ble laget for stengningen av stengte armenske butikker.

28 september Et telegram forklarer at all armensk eiendom nå tilhører den tyrkiske staten.

4 oktober Innenriksministeriet stanser åpningen av nye barnehjem som kommer til å forlenge foreldreløse armenske barns liv.

7 oktober Antallet overlevende deporterte armenere angis å være på minst 360.000 mens antallet døde oppgis å være minst 800.000.

12 oktober Forbud mot giftemål med armenske kvinner lages.

16 oktober Regjeringen lager immunitet for personer som har deltatt i massakrene mot armenere i Der Zor.

20 oktober 20.000 deporterte armenere fra byen Urfa og dets omgivelser myrdes på veien.

25 oktober Innenriksministeriet krever at man innen en uke skal lage dokumenter som beviser den  armenske befolkningens forræderi.

3 november Doktor Sachcht, en tysk militærlege stasjonert i nærheten av byen Der Zor, rapporterer at han har regnet 7000 avskårne armenske hoder i Sabgha-distriktet nær elven Eufrat.

5 november 150.000 armenske deporterte rapporteres være utspredd mellom Adana og Aleppo og på vei til å krysse fjellkjeden Amanos.

13 november 20.000 armenske deporterte rapporteres å ha funnet på vei fra Hawran-distriktet i Trans-Jordan. Den 15 november 1918 var kun 450 av disse 20.000 rapportert å være i live.

25 november På dette tidspunkt oppgis 500.000 armenske deporterte å ha passert gjennom Bozanti nordvest for Adana.

1 desember Området rundt byen Mamure (Mamura) rapporteres å ha blitt strødd av tusentalls utsultne armenske lik.

4 desember 10.000 armenere er deporterte fra Konstantinopel mens man planlegger deporeringen av ytterligere 70.000.

6 desember Et telegram sendes ut som instruerer om at ingen armenere skal være levende igjen i de østlige provinsene.

12 desember 180.000 armenske flyktinger som har nådd Tiflis rapporteres å være i forferdelig nød.

14 desember Et telegram instruerer om mordet på armenske prester.

15 desember Et telegram klargjør at målet med deporteringene er utryddelse.

16 desember Instruksjoner gis om at man skal senke farten på deporteringene og sende de deporterte ut i ørknen.

25 desember Ordre blir laget om å deportere alle armenske barn foruten de som ikke lengre husker sine foreldre.

29 desember Ut av 210.000 flyktinger som har ankommet Kaukasus oppgis 173.000 å være i live, mens 40.000 har dødd som resultat av sult og sykdommer.

Tidslinje: 1916

11 januar Instruksjoner blir laget for å hindre utenlandske offiserer fra å fotografere armenske lik.

23 januar Generalguvernøren i Aleppo meddeler Talaat at kun 10% av de armenske deporterte er i live og at man kommer til å sørge for å bli av med dem også.

23 januar – 10 mars Under denne perioden rapporteres det at ut av 486.000 armenske deporterte har 364.500 blitt drept av tyrkere eller dødd av nøden under deporteringen.

24 januar Krigsministeriet beordrer at de armenske soldater som ennå er i live må konvertere til islam og omskjæres.

28 januar Et telegram beordrer at alle foreldreløse barn skal bli drept.

29 januar Gjenlevningene av 50.000 armenere rapporteres å ha blitt funnet konsentrert ved Intille (Intili).

9 februar Deporteringskommisjonæren i Aleppo spør om penger for å dekke konstandene forbundet med å ta livet av foreldreløse barn.

14 februar 50.000 armenere rapporteres å ha blitt myrdet ved Intille (Intili).

16 februar Tyrkia avviser forespørselen fra en amerikansk hjelpeorganisasjon om å kunne sende nødhjelp til armenere.

16 februar Den russiske armeen inntar Erzurum og finner kun en håndfull fengslede armenske kvinner som ennå er i live i hele provinsen.

16 februar USAs utenriksminister Robert Lansing ber den tyske ambassadøren Bernstoff om å stoppe den armenske tragedien.

10 mars En rapport som har blitt sendt tll innenriksministeriet oppgir at 75% av armenerne som fantes i ørknen nå er døde og at kun 25% ennå er i live.

20 mars Myndighetene i Aleppo informerer Talaat om at 95.000 armenere har dødd på grunn av sykdom og andre årsaker.

20 mars Instruksjoner blir laget for å håndtere armenske foreldreløse barn med det til forklaring at man skal mate dem. De skal dog bli drept.

29 mars Den tyrkiske regjeringen avviser offisielt utenlandsk hjelp til armenske deporterte.

6 april 14.000 armenere massakreres i Ras-el-Ain (Ras ul-Ain). Kun 24.000 deporterte rapporteres være ved live i Ras-el-Ain (Ras ul-Ain).

14 april Ved dette tidspunkt har 70.000 armenere blitt rapportert å ha blitt massakrert ved Ras-el-Ain (Ras ul-Ain).

15 april den russiske armeen inntar byen Trabizon og finner kun noen fåtall armenske foreldreløse barn og enker som har blitt gjemt unna av greske familier. Ingen annen armener ble funnet i hele byen.

15 april En bataljon fra den tyrkiske 4 arme ankommer Ras-el-Ain (Ras ul-Ain) for å assistere i massakreringen av armenerne.

16 april New York Times rapporterer at tyske katolikker oppgir at 1.000.000 armenere har blitt massakrert og holder Englad ansvarlig for bruddet.

19 april 50 ut av 100 armenske deporterte rapporteres dø daglig i Meskene, Abu Herir (Abuharar), Sabkha (Sebka) og Hammam (Hamam).

21 mai Av 19.000 deporterte armenere har 16.500 blitt myrdet ved elven Khaburs strand nordøst for Der Zor, mens 2500 overlevende har nådd Mosul.

25 juni 7000 armenske soldater stasjonert i Sivas arresteres i løpet av ni dager innen alle blir drept.

30 juni Den tyske ambassadøren von Wolff-Metternich informerer den tyske kansleren om at det regjerende Ittihad-partiet holder på att uppsluka armenske flyktninger.

1 august Armenske patriarkens rettigheter återkallas av tyrkiske ministeriet de det påstås at det ikke lenger finnes noen armensk forsamling i Tyrkia.

8 august 8000 armenske deportert i Aleppo sendes ut i ørknen.

14 august 200.000 armernske deporterte rapporteres å ha blitt drept i Zor-distriktet.

5 september Regjeringen beordrer at alle armenske foreldreløse barn skal få tyrkiske navn.

7 september 60.000 armenske deporterte rapporteres å ha blitt massakrert i Der Zor.

3 oktober På begjær av Enver hjemkalles den tyske ambassadøren Greve von Wolff-Metternich da denne har protestart mot de armenske massakrene.

4 oktober Den tyske chargè d’affaires Wilhelm Radowitz rapporterer til den tyske kansleren Theobald von Bethman at ut av Tyrkias 2 millioner armenere har 1,5 millioner blitt deportert og 1.175.000 har blitt drept; kun 325.000 var ennå i live.

5 oktober Den tyrkiske regjeringen antar en ny lov som overlater alle armenske eiendommer til den tyrkiske staten.

Tidslinje: 1917

14 februar 70 armenske foreldreløse barn sendes til et tyrkisk barnehjem i Syria med ordre om å tyrkifieres.

15 mars 20.000 armenere i byen Aleppo rapporteres å være i en fryktelig nødsituasjon.

15 mars Den tyrkiske regjeringen hindrer amerikansk nødhjelp til armenske overlevende.

26 mars Ernst E. Cristoffel, en tysk misjonær i Malatia som har bevitnet massakrene og deportasjonene, estimerer at omkring 1.000.000 armenere har blitt myrdet.

1 april 12.000 deporterte myrdes i Buseira i nærheten av Der Zor.

5 november Innenriksministeriet beordrer deporteringen av alle jernbanearbeidere som hittill har blitt skånet.

Tidslinje: 1918

9 januar Aleppos politimyndighet får en liste over armenere i arbeidsbataljoner som jobber med å bygge en skole i Aleppo for å velge ut hvem som skal bli drept.

12 mars Enver beordrer drapet på hele den armenske sivilbefolkningen eldre enn fem år og gjenværende armenske soldater innen armeen innen 48 timer.

15 april Den tyrkiske regjeringen meddeler at man lager amnesty for gjenværende armenere i Tyrkia, noe som i realiteten er lite annet enn en tom gest ettersom det knapt nok finnes noen armenere igjen i landet.

24 juni 2000 gjenværende armenere i Kara-Kilisa massakreres.

15-17 september Under en tre dagers massaker lykkes den tyrkiske armeen å drepe 30.000 armenere i byen Baku.

8 oktober Ittihadist-regjeringen avgår og Enver, Jemal og Talaat forbereder seg på å flykte fra landet.

26 oktober Allierte styrker inntar byen Aleppo og 125.000 overlevende fra de armenske deportasjonene reddes fra ørknen.

29 oktober Enver, Jemal, Talaat og mer enn 30 andre ittihadistiske ledere bestemmer seg for å flykte til Tyskland.

29 oktober Dr. Nazim flykter til Tyskland og med seg har han 65.000 tyrkiske gullpund samt juveler og smykker på en verdi på 600.000 tyrkiske gullpund som kommer fra såkalte overgitte armenske eiendommer.

30 oktober Våpenhvilen i Mudros undertegnes mellom Tyrkia og de allierte.

2 november Enver, Jemal og Talaat flykter fra landet ombord i et tysk lastefartøy.

11 desember Enver, Jemal og Talaat kalles inn for innen ti dager å innfinne seg framfor det tyrkiske parlamentet.

Tidslinje: 1919

Februar En krigsrett opprettes i Konstantinopel for å ordne opp med krigsforbrytelser.

6 februar Dr. Reshid, f.d. generalguvernør i Diyarbekir og en av de større krigsforbryterne begår selvmord.

12 april Yozgatrettegangen dømmer Kemal Bey til døden for hans innblanding i Yozagt-massakrene og henges offentlig.

19 mai Mustafa Kemal ankommer Samsun som generalinspektør for de væpnede styrkene i det sentrale Anatolia. Her begynner han forberedelsene for den kommende nasjonalistiske kampen. Tidligere ittihadistiske ledere og krigsforbrytere begynner å forene seg med ham.

28 mai Republikken Armenia deklarerer gjenforeningen av tyrkiske og russiske Armenia.

10 juni Enver, Jemal, Talaat og Dr. Nazim dømmes i sitt fravær til døden av krigsrettergangen for deres krigsbrudd og innblanding i de armenske massakrene.

13 august Halil pasha og Kuchuk Talaat, begge anklagde for krigsbrudd, flykter fra Kosntantinopel og forener seg med kemalistene.

Tidslinje: 1920

19 januar De allierte anerkjenner Armenias selvstendighet.

19 januar Bhaeddin Shakir dømmes i sitt fravær til døden av krigsretten i Konstantinopel.

21 januar Nasjonalistiske styrker med bånd til Mustafa Kemal angriper Marash.

5 februar 10.000 armenere massakreres i Marash.

25 april USAs president Woodroow Wilson får spørsmål fra konferansen i San Remo om å avgjøre grensene mellom Armenia og Tyrkia.

5 august Viseguvernøren i Bayburt, Nussret, dømmes av krigsretten til døden.

10 august Sèvres-avtalen undertegnes. I henhold til artiklene 226, 227, 228, 229 og 230 kreves den tyrkiske regjeringen til å overgi alle dokumenter og misstenkte for de armenske massakrene til de allierte. Artiklene 88 og 89 anerkjenner Armenia som en selvstendig og fri stat.

22 november President Woodrow Wilson presenterer grenselinjen mellom Armenia og Tyrkia.

November Av Hadjins 10.000 armenere overlever kun 480 en massakre som utføres av de tyrkiske nasjonalistiske (kemalistiske) styrkene.

Tidslinje: 1921

18 januar Den osmanske regjeringen oppløser krigsrettsprosessene for at sakene skal bli tatt opp av en høyere innstans.

20 januar Den tyrkiske nasjonalpakten krever at Armenia, Smyrna og Trakia skal bli tyrkisk territorium.

21 januar En ny og høyere innstans begynner å undersøke Eruzurm-massakene.

24 februar Undersøkelsen av massakrene i Der Zor begynner.

15 mars Talaat skytes i Berlin av en armensk student, Soghomon Tehlirian. Den tyske rettergangen frigir dog Tehlirian med det til forklaring at Talaat, som hadde blitt dømt til døden for krigsbrudd, allerede var å bli ansett som de fakto død. Hans levninger ble i år 1944 gitt av Nazi Tyskland til Tyrkia som lager en statsbegravning og opphøyer Talaat til nasjonalhelt.

Tidslinje: 1922

7 april Behaeddin Shakir blir drept i Berlin.

25 juli Jemal pasha, f.d. marinminister og guvernør i Syria, blir drept i Tiflis (Tbilisi).

9 september Under de tyrkiske nasjonalstyrkenes fremgang i Smyrna plyndres armenske og greske butikker. Tusener av armenere og grekere blir drept.

13 september Tyrkerne brenner ned Smyrna. Innen 24 timer ødelegges 50.000 hus, 24 kirker, 28 skoler, 5 konsulater, 7 klubber, 5 banker og et ukjent antall butikker og lagerhus.

Tidslinje: 1923

4 februar Konferensen i Lausanne trues med å bryte sammen på grunn av det armenske spørsmålet.

23 april Den andre Lausanne-konferensen avholdes.

24 juli Lausanne-avtalen undertegnes av Tyrkia og de allierte og nevner hverken Armenia eller armenere.

Share