Norske bøker
Danske bøker
Svenske bøker
Dette er boken som kombinerer det meste om Armenia med det dypt tragiske folkemordet som rammet denne nasjonen i årene 1915 – 1923 og med den opprivende konflikten i Nagorno-Karabakh.
Forfatteren, Sven-Erik Rise, tar leseren med på en fantastisk reise, der han først forteller om hvordan han fikk kunnskap om Armenia og folkemordet, og hvordan kunnskapen stadig ble utvidet, inntil én dag, etter mange års intense studier, han bestiller en flybillett til Jerevan og reiser på måfå rundt i Armenia. Han deler sine opplevelser med oss om land og folk og kommer opp i mange morsomme situasjoner. Ved hjelp av menneskene han møter beskriver han hvordan han forelsker seg i dette sterke og flotte folket, og om hvordan han stadig blir enda mer engasjert i hendelsene fra 1915 som fortsatt blir fornektet av dem som sto ansvarlig for at 1,5 millioner armenere ble slaktet på de mest bestialske måter man kan tenke seg.
Sven-Erik Rise har delt boken sin inn i åtte deler. Tre av delene er rent faglige, og handler om folkemordet, opptakten og etterspillet av dette. Her går han igjennom hendelsene steg for steg ved hjelp av hans definisjon på de ti fasene av folkemord. Han sammenligner kort med det jødiske Shoa, noe som gir den som kan litt om det jødiske holocaust et godt grunnlag for å forstå hva som egentlig foregikk og hva filosofien som lå bak den mest grufulle forbrytelse besto i.
Deretter behandles konflikten i Nagorno-Karabakh, og til slutt får vi en egen akademisk diskusjon om fornektelsen av folkemordet.
Innimellom dette rent faglige kommer altså det mer romanrelaterte, der forfatteren tar oss med rundt om kring i dagens Armenia og Artsakh. Her er det ikke fritt for konflikter – og en gedigen konflikt oppstår da hans barndomsvenn og blodsbror fra Tyrkia ringer ham i Armenia for å fortelle ham at han på linje med tyrkiske myndigheter og tyrkere flest fornekter folkemordet på armenerne. Dette skaper spenning i romandelen, i tillegg til de andre spennende og morsomme hendelsene Sven-Erik Rise opplever i Armenia.
Sven-Erik Rise sier i en kommentar:
«Da fascinasjonen tar overhånd, fra barndomsminner om de førti dagene på Musa Dagh (roman om folkemordet av Franz Werfel ) via kontakter i det landet som fornekter folkemordet på armenerne, bestiller jeg en billett til et land hvis historie jeg kjenner svært godt til, men hvis folk, kultur, geografi og språk jeg ikke vet noen ting om. Jeg står alene på Zvartnots-flyplassen og håper at jeg kan ha mine ord i behold om at Armenia er et paradis.»
«Jeg visste jo ingen ting der jeg sto. Men det varte ikke lenge før det ble action. Og slik begynner del III – en fantastisk reise. Jeg møter mennesker og dyr, for eksempel den armenske hunden gampr, Van-katten, eldgamle damer, homofile, gamle menn, ungdom. Soldater, politimenn, kunstnere, lærere, vinbønder, hotelleiere og min beste venn Tigran som er drosjesjåfør. Armenerne jeg møter og armenerne jeg elsker kommer fra Armenia, fra Nagorno-Karabakh og mange er fra andre steder spredt rundt omkring i verden, nemlig spyurk-armenerne. Dem er det intet mindre enn åtte millioner av.»
http://svennie.no/hayastan
I løpet av første verdenskrig ble om lag en million armenere drept etter ordre fra den tyrkiske regjeringen. Etter krigen ble armenske overlevende i stor grad fordrevet fra sine tidligere hjemområder i Tyrkia. Denne overveldende flyktningekatastrofen ble møtt med omfattende og moderne internasjonal bistand. Norske Bodil Biørn, som var vitne til massakrene på armenerne i den østlige delen av Tyrkia, skulle komme til å ta del i det internasjonale nødhjelpsarbeidet blant armenske flyktninger.
Da Biørn reiste til Det osmanske riket i 1905 var det begynnelsen på en nesten tretti år lang karriere som bistandsarbeider, sykepleier og misjonær i Tyrkia, Armenia og dagens Syria. Dette er fortellingen om et arbeidsliv blant armenerne i årene før og under folkemordet, og i gjenoppbyggingen av den armenske nasjonen etter verdenskrigen. Det er også en sjelden historie om en representant for den første generasjonen moderne kvinner. Hun valgte bort mann og ekteskap, men fikk et barn i en tid da enslige kvinner offisielt ikke kunne stifte familie. Bodil Biørn adopterte en armensk gutt, og hun levde i mange år på Oslos vestkant som mor, svigermor og farmor. Armenerne kalte henne også mor.- mayrig; hun var en av dem som kom da de trengte omsorg utenfra.
http://portalforlag.no/produkt.php?id=197
Professor Jon-Arild Johannessen er tilknyttet ledelsesstudiet ved Høgskolen i Harstad, men er opprinnelig historiker. Sammen med Siri Hopland ved Markedshøyskolen har han forfattet boken Det armenske folkemordet som utgis på Dreyer forlag denne måneden (november 2015) med forord av historiker Bård Larsen.
I kjølvannet av oppløsningen av det ottomanske riket, ble 1,5 millioner armenere drept av tyrkiske styrker, mange ved regelrette massakrer, i tidsrommet 1915–1917. Men fortsatt strides man: Folkemord – eller ikke?
Begrepet ”folkemord” ble nedfelt av FN i 1948, og enkelte vil derfor ikke bruke begrepet om tidligere hendelser. Den offisielle tyrkiske holdningen er at det skjedde overgrep mot minoritetene i Det ottomanske riket i ly av Første verdenskrig, men at det ikke foregikk et folkemord.
I sin samtid ble overgrepene mot armenerne omtalt i verdenspressen, men i dag er et glemselens slør trukket over hendelsene, godt hjulpet av forskjellige interesser. Det er fortsatt ikke alle land som anerkjenner dette folkemordet, deriblant Norge.
Johannessen og Hopland viser i denne boken hvordan drapene var planlagte og systematiske. Boken tar for seg den historiske opptakten til hendelsene, konfliktene mellom datidens stormakter og nasjonalismen blant ulike grupper i Det ottomanske riket
Boken er en av de første på norsk om folkemordet og inneholder blant annet materiale fra Utenriksdepartementets arkiv om forholdet mellom Norge og Det ottomanske riket. Den forteller også om den norske major Nicolai Hoff, som ble utnevnt til generalinspektør for de armenske provinsene i 1914.
http://www.dreyersforlag.no/det-armenske-folkemordet.5771837-355065.html
http://www.adlibris.com/no/bok/det-armenske-folkemordet-9788282651455
Jahn Otto Johansens “Folkemordet på armenerne” er den hittil eneste bok som er utgitt på norsk om dette tema. Den ble i januar 2015 lansert på et overfylt møte i Fritt Ords lokaler arrangert av PEN-klubben. Det kom da tydelig frem hvor viktig det er at dette tema endelig er tatt opp i bokform på norsk, særlig når vi vet hvor mye som er utgitt om dette i Danmark og Sverige.
I Danmark og Sverige er det ikke bare mer kunnskaper om dette første folkemord i Europa, men også større engasjement – noe som har ført til at parlamentarikerne i de to landene har gjort det helt tydelig at de betrakter dette som folkemord. I Norge er det motsatt. Her klynger statsminister Erna Solberg seg til en temmelig merkelig argumentasjon, nemlig at “folkemord ikke var oppfunnet” på det tidspunkt da armenerne ble myrdet i hopetall og tvangsforflyttet under forhold som gjorde at svært mange omkom, ikke minst kvinner og barn.
NATOs nye generalsekretær, Jens Stoltenberg, dro til Tyrkia som det første land etter Polen. Polen var et opplagt reisemål, men ikke Tyrkia. Det kan forklares med den nye kalde krig og at Norge har store interesser i vannkraftutbyggingen i Tyrkia og i olje og gass hos tyrkernes allierte, Azerbaidsjan. Armenerne veier ikke så tungt økonomisk og såkalt realpolitisk. Den tyrkiske president Erdogan Recep Tayyip drømmer om gjeninnføring av et ottomansk samfunn med strenge lover og han selv som en slags sultan, stikk i strid med Atatürks sekularisering- og moderniseringsolitikk. Men NATO kan ikke stole på d en kyniske Erdogan. Han spiller ogå på det russiske kort slik det skjedde da han stod hånd i hånd med Putin da verdens største moske ble innviet i Moskva.
Johansen redegjør i boken for hvordan folkemordsbegrepet ble utarbeidet og fremmet av Raphael Lemkin, den polske jøden som senere kom seg til Amerika og var sentral da folkemordsbegrepetbegrepet ble slått fast av FN. Lemkin var sterkt påvirket av det som hadde skjedd i Tyrkia der de kristne amenere ble myrdet og fordrevet og største delen av den armenske befolkning mistet livet. De fleste historikere og folkerettseksperter er idag enige om at dette var at folkemord slik det er rimelig å definere det. Også mange tyrkiske forfattere, jurister og folkerettseksperter anvender dette uttrykk og risiker da å bli tiltalt og fengslet for såkalt “fornærmelse av det tyrkiske”.
Johansen redegjør for hvordan utviklingen har gått frem til de fleste land har valgt å betrakte dette som et folkemord. Vi vet at Hitler var inspirert av folkemordet på armenerne da han planla først fordrivelsen og så utryddelsen av jødene. Boken har også en egen norsk vri ettersom den redegjør for den unge Kragerø-kvinnen Bodil Biørns fantastiske innsats for armenerne. Det kommer senere en bok om henne, men Johansens fremstilling gir en grei innføring i hva hun gjorde og hva hun betydde.
Johansen redegjør i en forståelig språkform for utviklingen frem til nå og sitasjonen idag. Boken er heller ikke så tykk at den skremmer unge mennesker fra å ta fatt på den. Reaksjoner fra skoler, ungdomsorganisasjoner, enkeltmennesker og politiske foreninger har vært meget positive, selv om pressen bare i begrenset grad har omtalt den. De store sentralstyrte bokhandlerkjeder fører ikke boken, men Biblioteksentralen og HL-senteret har kjøpt den inn et betydelig antall.
Boken kan bestilles hos Kultur og Utenriks/ Jahn Otto Johansen, Vækerøveien 135 D, 0383 Oslo. Den kaster bare kr. 200, pluss porto. Epost: Jahnotto@getmail.no
Fridtjof Nansen (født den 10. oktober 1861 i Aker kommune, død 13. mai 1930 på Lysaker i Bærum) var en norsk polarfarer, oppdager, diplomat og vitenskapsmann. Han fikk i 1922 Nobels fredspris etter sin store internasjonale innsats for flyktningene etter Første verdenskrig.
Etter første verdenskrig arbeidet Fridtjof Nansen for repatriering av krigsfanger og for hjelp til flyktninger. I 1921 ble Nansen Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger, og denne stillingen utnyttet han til å skape Nansenpasset for å hjelpe statsløse flyktninger.
Det ble etterhvert anerkjent av de fleste stater. Under vestmaktenes blokade av det revolusjonære regimet i Sovjetunionen forsøkte han å få nødhjelp igjennom til de millioner av russere som var rammet av hungersnød på grunn av borgerkrigen.
Etter krigen mellom Tyrkia og Hellas bidro Nansen til fredsslutningen ved Lausanne-traktaten i 1923 og til utveksling av fordrevne folkegrupper. Som følge av folkemordet på armenerne i Tyrkia var de fleste av den store armenske befolkningen fordrevet, og Fridtjof Nansen engasjerte seg utover i 1920-årene særlig for å skaffe hjelp til de armenske flyktningene.
I 1920 ble Den sovjetiske armenske republikk opprettet nord for Tyrkia. En million armenere flyktet dit. Men mange armenere i Tyrkia, Syria og Iran ble forfulgt, banket opp eller drept. Russerne sa at de var villige til å ta i mot flere hundre tusen armenske flyktninger mot at de fikk hjelp til transporten eller penger til å bygge hus for.
Som høykommissær for flyktninger gjorde han også en stor innsats i Armenia etter det tyrkiske fokemordet i 1915. I 1925 reiste Nansen rundt i Armenia, men Nasjonenes Forbund, som da som nå ble styrt av de mektigste vestlige statene, hadde ikke midler til å hjelpe flyktningene og Nansen lyktes ikke å samle inn midler. Dette på grunn av at Nasjonenes Forbund langt fra var så upolitiske og humanitære som man skulle anta, noe som var en av årsakene til at han i 1927 var han nær ved å trekke seg fra vervet som høykommissær for flyktninger.
Etter flere opphold og en reise til Armenia i 1925 skrev han boken ”En reise gjennom Armenia”, som kom ut i 1927. I sin bok skildrer Nansen folkemordet på den armenske befolkningen og retter sterk kritikk mot mange land som unnlot å hjelpe det fattige og fordrevne folket. Han hadde håpet at boken skulle øke interessen for å hjelpe, men ble skuffet. Nansen bygger boken på observasjoner av amerikanske og tyske diplomater og misjonærer, som opplevde dette på nært hold i 1915.
Nansen døde 68 år gammel 13. mai 1930 og ble bisatt på 17. mai. Gravferden fra Universitetets aula ble en nasjonal begivenhet med to minutters stillhet og flagg på halv stang over hele landet. Urnen ble satt ned i hagen ved hans hjem Polhøgda ved Lysaker i Bærum, som fra 1958 har fungert som en forskningsstiftelse som driver forsking knyttet til Nansens arbeidsfelt gjennom Fridtjof Nansens Institutt. Armenere i Norge markerer her hvert år den 24. april, dagen som symboliserer starten på det armenske folkemordet.
For sitt humanitære og fredsskapende arbeid fikk Fridtjof Nansen en rekke norske og utenlandske utmerkelser, inkludert Nobels fredspris i 1922. Nansenmedaljen, opprettet i 1954, som en internasjonal hedersbevisning for fortjensfull innsats for flyktninger, er oppkalt etter ham. Denne er siden 2001 knyttet til Nansenprisen, som også omfatter en pengebelønning. Nansenskolen, Norsk Humanistisk Akademi, på Lillehammer fikk tillatelse til å bruke Nansens navn av hans familie for å bære videre hans humanitære engasjement.
Tyrkia–Armenia-konflikten
”Det ble snart åpenbart at ungtyrkernes program var å grunne et alltyrkisk rike, med tyrkisk språk og helt tyrkisk øvrighet overalt; selv araberne måtte nå utelukkes fra ledelsen. De kristne, og særlig armenerne, måtte undertrykkes; likestilling mellom alle folkeslag ble nå avvist som umulig, derved ville jo de kristne med sin høyere kultur og intelligens, og med sin større arbeidsomhet og dyktighet, snart få makten i riket. Dette måtte selvfølgelig bevares for det tyrkiske herskerfolk, som hadde ervervet seg retten med sverdet, og som med et lavere kulturfolks indolente dovenskap ikke kunne ventes i å stå seg i en konkurranse på like fot med andre.”
I boken Gjennom Armenia (1927), s. 225–226
”Den hele utrydningsplan skyldtes alene en kald politisk beregning; det gjaldt å utslette et folkelement som var overlegent og kunne bli brysomt. Dertil kom griskhet. Det kunne vel vanskelig vært annerledes når et folk som i sin offentlige moral lever i middelalderen, får moderne metoder og hjelpemidler.”
I boken Gjennom Armenia (1927), s. 244
”Vi har sett Europas vestmakter og U.S.A. har gitt ord, bare ord, for å oppfylle de forpliktelser til det armenske folk, som de med så stor høytidelighet hadde bundet seg til da det gjaldt å få støtte i kampen.”
I boken Gjennom Armenia (1927), s. 245
“Når freden kommer, vil jeg – om Gud vil – vende tilbage og fortælle alt”
Dette skrev den danske nødhjelpsarbeideren Karen Marie Petersen i sin dagbok under folkemordet på armenerne i 1915. Sammen med en lilten gruppe danske og norske kvinner oppholdt hun seg i det smuldrende osmanske riket, mens ungtyrkerne brutalt kjempet seg til makten og systematisk tok livet av den armenske befolkningen.
Felles for kvinnene var en enorm virketrang, som det ofte ikke var plass til i de mannsdominerte hjelpeorganisasjonene, som hadde utsendt dem fra Danmark. Ute i verden blant fattige og forfulgte kunne de få lov til å arbeide med det de hadde talent til – som ledere av barnehjem, skoler og hospitaler blant armenerne.
Et stort antall av de danske hjelpearbeiderne og misjonærene som arbeidet blant de osmanske armenerne fra omkring 1900 og godt inn på 1930-tallet antok at de utførte Guds arbeid, og de var av og til selv I dødsfare i sitt arbeid, noe som især var tilfellet under det armenske folkemordet fra 1915, da de som var i Det osmanske riket ikke kun var vitne til ødeleggelse, men også risikerte deres liv ved å forsøke å redde så mange armenere som mulig.
Basert på ekstensive arkivstudier forteller boken historien om hvordan og hvorfor de danske misjonærene og hjelpearbeiderne, kjente som Karen Jeppe og Maria Jacobsen, samt ukjente som Hansine Marcher og Jenny Jensen, men nesten alle kvinner, endte opp i Det osmanske riket som arbeidere i noen av verdens første NGOer. Den forteller også historien om hva de erfarte hjemme og i utlandet under fred, krig og massakre, hvorfor armenerne ble deres skjebne, selv i eksil etter folkemordet, og hvordan de så på tingene.
Da folkemordet ble satt i verk, og myrderiene tok til, ble de på deres poster og hjalp til så godt de kunne. Gjennom de danske kvinners dagbøker finnes derfor helt unike øyenvitneberetninger fra det første systematiske folkemordet i moderne tid. Deres heltemodige innsats er sjeldent sett overgått i dansk historie – allikevel er kjennskapet til deres kamp forbløffende liten i Danmark.
Det rådes det bot på med Matthias Bjørnlunds gripende og detaljerte beretning. Gjennom dagbøker og brev forteller han kvinnenes historie og kaster lys over en tid som forener kvinnekamp, nødhjelpsarbeide og den brutale oppdelingen av det moderne Europakart.
Boken setter deres erfaringer i en lokal, ideologisk, institusjonell, og internasjonal kontekst og reflekterer over i hvilken utstrekning de danske kvinnene og deres organisasjoner skulle bli ansett som feministiske og humanitære, misjonær eller annet. Samtidig peker den på perspektiver på hva deres erfaringer kan bety for dagens flyktningkrise, forfølgelse og konflikt i Sørvest Asia og andre steder.
Matthias Bjørnlund (f. 1967) er historiker. Han har gjennom mange år beskjeftiget seg inngående med Tyrkias historie og det armenske folkemord, bl.a. i det priste storverket ”Det armenske folkedrab – fra begyndelsen til enden” som kom ut i 2013. Hans nye bok er på 270 sider. Den er skrevet på dansk og er utgitt den 29. mai 2015 av Kristeligt dagblads forlag.
http://www.adlibris.com/no/bok/pa-herrens-mark-9788774672289
http://www.bog-ide.dk/samfund/historie-mytologi/matthias-bjoernlund/paa-herrens-mark/p-330242/#!330243
Nytt storverk beskriver og analyserer gjennom et vell av kilder de begivenheter som førte til opp mot halvannen million armeneres død i Første verdenskrigs skygge.
Det armenske folkemord fant sted i Det osmaske rikets siste år, mens nasjonalismen spredte seg under mottoet ”Tyrkia for tyrkerne”. Det armenske spørsmål, som mindretallets skjebne lakonisk nok ble kalt av verdenssamfunnet, ble fulgt tett av den internasjonale presse og var gjenstand for en bred diskusjon om realpolitikk overfor humanitær intervensjon. Hvor lenge kunne man klare å lese om myrderiene i allverdens aviser? Dilemmaet er ikke forbeholdt våre dager, og ikke heller er det nytt at realpolitikken som oftest trumfer.
Folkemordet hadde særlig bevågenhed i Danmark og resten av Skandinavia blant intellektuelle, gressrotsorganisasjoner og i den generelle befolkningen – ikke minst på grunn av skandinaviske misjonærer og hjelpearbeidere i Det osmanske riket. Deres vitneutsagn fra tetteste hold er blant de mange unike kilder historiker Matthias Bjørnlund bruker til detaljert og medrivende å fremstille begivenhetene. Med ekspertens viten og overblikk analyserer han utviklingen omkring århundreskiftet og stiller spørsmålet: Kunne folkemordet ha vært unngått?
Ut av Første verdenskrig vokste det moderne Tyrkia under Kemal Atatürk. Landet nekter i dag stadig å anerkjenne folkemordet på armenerne, og deres apologeter finnes alle vegne. Matthias Bjørnlund gir med Det armenske folkedrab et utvetydig svar til disse og en påminnelse om hvorfor armenernes skjebne også er en levende del av vår historie.
http://www.adlibris.com/no/bok/det-armenske-folkedrab-9788774671152
http://shop.k.dk/products/det-armenske-folkedrab-fra-begyndelsen-til-enden?variant=393407038
http://www.gucca.dk/det-armenske-folkedrab-bog-p236624
“Utdrivningen av det armeniska folket i öknen” var tittelen på et lysbildeforedrag som den tyske passifistiske skribenten og forfatteren Armin Theophil Wegner (født 16 oktober 1886, død 17 mai 1978) holdt i Berlin den 19. mars 1919. Det er en gripende fortelling framført av en av de fremste øyenvitner til det armenske folkemordet under Første verdenskrig i Det osmanske imperiet.
Som tysk sykepleier i den tyrkiske armeens tjenste hadde Wegner mulighet for å treffe og intervjue folkemordsofferene, føre dagbok og ta bilder av den skjebne som traff armenerne framfor hans øyne. Men hans dokumentering av hendelsene ble ikke godt mottatt av det tyrkiske regimet og på det tyrkiske befalets forespørsel arrestertes Wegner till slutt av tyskerne og ble kalt hjem til Tyskland i desember 1916. Gjemt i sitt belte hadde han sine fotografier av folkemordet, som i dag regnes som en av de viktigste visuelle kildene til hendelsene.
Denne boken med det samme navn som lysbildeforedraget forteller i tillegg til hans lysbildeforedrag og fotografier, som nå har ikonisk verdi for det armenske folkemordet i 1915, også om passifisten Wegner. Selv om han er relativt bortglemt i hjemlandet Tyskland så har han en spesiell plass hos armenere verden over og hans dokumentasjon av det armenske folkemordet i 1915 forblir en uvurderlig kilde for forskningen.
Du kan enten få kjøpt boken direkte fra Riksforbundet og dets medlemsforeningar for 150:- eller via noen bokhandler, inkludert Bokus, Adlibris, Ginza, CDON m.fl. Den er innbundet på 192 sider med over 110 bilder. Med forord av Klas-Göran Karlsson, professor i historie, Lunds universitet.
http://www.adlibris.com/se/bok/armin-t-wegner-utdrivningen-av-det-armeniska-folket-i-oknen-9789198162608
