Denne delen inneholder noen av de mest stilte spørsmålene vedrørende folkemordet i 1915.
-
Bakgrunn
-
Forskning
-
Fornektelse
-
Konvensjoner
-
Anerkjennelse
Spørsmål og svar: Forskning
30 Hva sier forskningen i dette spørsmålet?
31 Finnes det noen majoritet som anerkjenner folkemordet?
32 Finnes det forskere som anser at massakrene ikke var et folkemord?
33 Kan man sammenligne det armenske folkemordet med det jødiske?
34 Hva finnes det for litteratur for den som vil lese om folkemordet?
35 Finnes det internettsider der man kan lese mer om det armenske folkemordet?
36 Hvor tilgjengelig er de tyrkiske arkivene og hva har man funnet der?
37 Hvor tilgjengelig er arkivene i Armenia og hva er deres relevanse i spørsmålet?
38 Hvordan kan man vite så mye om folkemordet om Tyrkia ikke åpner sine arkiver?
39 Hva visste datidens Sverige om folkemordet?
40 Finnes det svensk forskning i spørsmålet?
41 Hva sier svenske arkivkilder om folkemordet?
42 Hvordan kan tyrkiske historikere seg i mellom ha så ulike standpunkter om folkemordet?
43 Hvorfor ikke nedsette en kommisjon slik Tyrkia foreslår for å finne ut hva som hendte?
44 Er det bevist at Hitler har sagt “Hvem husker idag utryddelsen av armenerna”?
45 Hvordan foregår et folkemord?
30 Hva sier forskningen i dette spørsmålet?
Massakene i det osmanske Tyrkia er idag faktisk, etter tilintetgjørelsen, det mest utforskede tilfellet av folkemord. Forskningen om Folkemordet 1915 bedrives i flere land og innen ulike disipliner.
For her å kun nevne noen av de mest framtredende ekspertene innen området, som for øvrig anser at massakrene bør kalles for et folkemord, er historikerne Yehuda Bauer, Yair Auron, Henry Huttenbach, Eric Weitz, Kurt Jonassohn, Yves Ternon, Richard Hovannisian og Ronald Suny; statsviterne Robert Melson, Roger Smith og Colin Tatz; sosiologene Helen Fein, Vahakn N. Dadrian, Eric Markusen og Israel Charny (som også er psykolog); juristene Raphael Lemkin (faren til dagens folkemordskonvensjon), William Schabas, Alfred de Zayas, Roger W. Smith og Gregory Stanton.
I tillegg kan nevnes de tyrkiske forskerne Taner Akcam (historiker), Fatma Muge Gochek (sosiolog), Baskin Oran (statsviter) og svenskene Klas-Göran Karlsson (historiker), David Gaunt (historiker) samt Ove Bring (jurist og folkerettsekspert).
31 Finns det noen majoritet som anerkjenner folkmordet?
Den internasjonale foreningen for folkemordsforskere (International Association of Genocide Scholars, IAGS), en uavhengig verdensledende og tverrvitenskapelig autoritet innen området, har ved flere tilfeller fastslått en konsensus (den 13. juni 1997, den 13. juni 2005 og den 5. oktober 2007), og utstedte i 1997 en formell resolusjon vedrørende det armenske folkemordet og sendte et åpent brev til den tyrkiske statsministeren. I 2007 utstedte organisasjonen en annen resolusjon som stadfestet det armenske folkemordet og anerkjente både det pontiske og det assyriske folkemordet.
I resolusjonsteksten fra den 13. juli 2007 står det følgende:
MENS fornektelse av folkemord allment anses som det siste steget i et folkemord og ettersom den skrinlegger bestraffningen av folkemordets utøvere, brer beviselig veien for framtidige folkemord;
MENS det osmanske folkemordet mot minoritetsbefolkningen under og etter Første verdenskrigen allment angis som et folkemord kun mot armenerne, med lite anerkjennelse av de kvalitativt likeverdige folkemordene mot andre kristne minoriteter i det osmanske imperiet;
LA DET KLARGJØRES at det er overbevisningen hos Den internasjonale foreningen for folkemordsforskeres overbevisning at den osmanske kampanjen mot kristne minoriteter i imperiet mellom 1914 og 1923 utgjorde et folkemord mot armenere, assyriere og pontiske og anatoliske grekere.
LA DET VIDERE KLARGJØRES at foreningen oppfordrer Tyrkias regjering å anerkjenne folkemordet mot disse gruppene, å komme med en offieiell beklagelse og gjøre umiddelbare og meningsfulle steg mot restaurering.
32 Finns det forskere som anser at massakrene ikke var et folkmord?
Det finnes forskere som anser at massakrene ikke var et folkemord, men deres begrensede antall skal sammenlignes med forholdet mellom forskere som anerkjenner tilintetgjørelen respektive de som fornekter den. Man kan hovedsakelig inndele dem som avviser massakrene som folkemord i tre grupper:
1. Tyrkiske historikere virksomme i Tyrkia, som er tilsluttet den tyrkiske staten, som kategorisk til og med fornekter at det fant noen massaker. Blant dem kan nevnes Yusuf Halacoglu, f.d. ordfører i den tyrkiske historieforeningen.
2. Forskere tilsluttet “Institute for Turkish Studies” i Washington DC, USA, som er finansiert av den tyrkiske staten via dets ambassade i USA. Kjente navn blant disse forskere og som ofte anvendes som referanser når det kommer til fornektelsen av Folkemordet 1915 er Heath Lowry og Justin McCarthy. Andre navn er Stanford Shaw, som er læreren til både Lowry og McCarthy, samt Andrew Mango.
3. Forskere som hevder at Holocaust var unikt, såkalte “singularister”, og som hevder at det kun finnes et eneste tilfelle av folkemord, nemlig Holocaust. Disse forskere fornekter ikke massakrene, men anser at Folkemordet 1915, så vell som andre folkemord som fant sted på 1900-tallet, ikke kan sammenlignes med Holocaust i størrelse og derfor ikke kan kvalifiseres til å bli kalt for folkemord. Kjente navn blant disse forskere er Steven T. Katz, Lucy Dawidowicz og Geunter Lewy.
33 Kan man sammenligne det armenske folkmordet med det jødiske?
Folkemordsforskning er et ytterst egnet område for komparative studier, hvor man kan sammenligne ulike hendelser for å kunne identifiere kjennetegn, men også se om det finnes særtrekk som skiller det ene tilfellet fra det andre.
To folkemordstilfeller som sammenlignes kontinuerlig med hverandre er det armenske og det jødiske. Mens fornektelsesiden missbruker denne sammenligningen gjennom kun å påvise forskjellene mellom Holocaust og det armenske tilfellet påpeker majoriteten av forskerne likhetene.
Det finnes til og med en tredje gruppe, såkalte singularister, som mener at det kun finnes et “egentlig” tilfelle av folkemord som lever opp til termens definisjon og det er Holocaust. Alla andre tilfeller, inklusive det armenske, faller kort fra de vilkår som kjennetegner et folkemord. Dog mener majoriteten av forskerne at det blir feil å anvende Holocaust som sammenligningsgrunnlag kun på grunnlag av dets særtrekk som for det jødiske tilfellet har blitt til “folkemordets paradigme”.
Statsviteren Robert Melson hevder for eksempel at Holocaust faktiskt blir mindre anvendbart som sammenligningsmodell for andre folkemord, mens det armenske folkmordet ironisk nok, er et betydlig bedre eksempel. Dette på grunn av at ideologien, målet og utføringen i det armenske tilfellet gjør det bedre egnet for å studere andre folkemord. Selv historikern Yehuda Bauer hevder at begrepet folkemord blir mer passende på det armenske tilfellet, mens Holocaust bør anvendes i for eksempel det jødiske tilfellet ettersom målet var å utrydde alle jøder.
Det er denne opphøyningen av Holocaust til det ultimate tilfellet som oftest ligger til grunn for misstolkninger av andre lignende hendelser. Ikke nok med at Holocaust er folkemordet med stor F, men det blir også satt likhetstgn mellom folkemord og Holocaust.
Av samme årsak kritiserer historiken Klas-Göran Karlsson Holocaust studiene da de “er emne for sterke, standardiserte intellektuelle, moralske og politiske restriksjoner som har gjort de resulterende forskningsproduktene empirisk rett detaljerte og homogene”.
34 Hva finnes det for litteratur for den som vil lese om folkmordet?
En søking i et universitetsbiblioteks søketjenste på “folkemord”, “Folkemordet 1915” eller “det armenske folkemordet” gir flere siders resultat bestående av flere hundre nedslag. Appendix I inneholder noen utvalgte tekster som kan rekommenderes både om folkemord i allmenhet og Folkemordet 1915 i særdeleshet.
35 Finnes det internettsider der man kan lese mer om det armenske folkemordet?
Her er noen av de større internettsidene med informasjon om det armenske folkemordet:
1. Armenica.org, www.armenica.org – Armenias historie
2. Armenian National Institue, www.armenian-genocide.org – Informasjonsside tilegnet det armenske folkemordet
3. Armenian Genocide Museum, www.genocide-museum.am – Statsmuseum og forskningsinstitusjon i Armenias hovedstad Jerevan
4. Zoryan Institute, www.zoryaninstitute.org – Et forskningsinstitutt som arbeider uteslukkende med det armenske folkemordet
5. Center for Holocaust & Genocide Studies, University of Minnesota, www.chgs.umn.edu – Senter for utdanning og forskning av Holocaust og andre folkmord
36 Hvor tilgjengelig er de tyrkiske arkivene og hva har man funnet der?
Påstanden om at de tyrkiske arkivene som inneholder informasjon om det armenske folkemordet er åpne er langt fra sanne. De er åpne, men kun for tyrkiske forskere og forskere som er vennligstilte mot den tyrkiske statens interesser.
En av de få som har hatt tilgang til arkivene er den armenske forskeren Ara Sarafian, regnet som en ekspert i området. Han har dog blitt tilbudt begrenset åtkomst til de osmanske arkivene og påpeker at det kan settes spørsmål ved sifrene som anvendes for å bekrefte at et stort antall armenske deporterte overlevde. Hans undersøkelse viste at denne statistikken faktisk ikke handler om armenske flyktinger, men overraskende nok om muslimske flyktinger som flydde undan den russiske fronten under 1915-16.
I en tekst beskrev han sin tid i arkivene følgende: De tyrkiske arkivautoritetene forbeholder seg retten til å avvisa hvert ønska fra visse forskere å lese dokumenter, men å gi andre tilgang til samtlige arkiver. Alle dokumentenes innhold leses innen de overleveres til forskere og materiale kan av arkivautoritetene avvises for utlevering. Henvendelser kan bli nektet på grunn av at de forespurte dokumentene er 1) utenfor forskerens deklarerte forskningsområde; 2) ikke kan bli funnet; 3) er for skjørt eller 4) er under spesialbehandling (hva det nå innebærer).
Ikke lang tid etter at han hadde forlatt Tyrkia meddeltes han at han var persona non grata i arkivene og fortsettningsvis at han til om med ville bli nektet innreisevisum til Tyrkia. Det samma gjaldt hans tyske kollega Hilmar Kaiser.
I tillegg peker forskningsresultatet på at ungturkarna, medvitende om følgene av et eventuelt nederlag i krigen, planla og dirigerte folkemordet ved hjelp av kurerer og via mundtlige ordre, for på den måten å etterlate seg minst mulig spor. Dette faktum har framkommet i flere undersøkelser, men selv i rapporter som Sveriges militærattaché, Carl Einar Thure af Wirsén, som var et av de svenske vitnene til det armenske folkemordet, har redevist i sine memoarer.
En annen faktor er spørsmålet om hvor mye som idag kan finnes igjen i disse arkivene. Det er knapt trolig at den tyrkiske staten under tiden som fornektelsen har pågått og man har fornektet tilgang til bevismaterial i et brudd som kan skade Tyrkias intresser, ikke for egen del har gjenmomsøkt arkivene og ødelagt dokumenter som kan bevise folkemordets historiske virklighet.
Tyrkiske myndigheter jobber intenst med historieforfalskning. Blant annet betalte den tyrkiske regjering det muslimske brorskapet i Egypt for å brenne svært viktige dokumenter som tydelig beviser folkemordet. Disse ble oppbevart på Institut d’Egypte, og har vært oppbevart der siden slutten på folkemordet. Demokratisk Jihad Partiets grunnlegger Sheikh Nabil Na’eem avslørte nyheten i et regjeringsmøte og la til at “de skyldige bør straffes.”
I henhold til informasjonen fra Kairo-baserte Veto avis, ville noen av dokumentene utvilsomt ha skapt en flodbølge mot Tyrkia i internasjonale domstoler. Rapporten hevder arkivdokumenter fra Institut d’Egypte ble satt i brann 17. desember 2011, og de fleste av bevisene ble dermed destruert.
37 Hvor tilgjengelig er arkivene i Armenia og hva er deres relevanse i spørsmålet?
Det umiddelbare spørsmålet man bør stille seg i denne saken er hvilke armenske arkiv, altså på andre siden av nasjonalgrensen, som skulle kunne omhandle et folkemord som dets egne folk ble utsatt for i nabolandet?
Om man setter seg inn i dynamikken i fornektelser av folkmord så fremstår dette argumentet som en av hjørnstenene i en folkemordsfornektelse: gjennom å anklage ofret vil fornekteren få diskusjonen om folkemordet på ville veier og ødsle tid på irrelevante spørsmål, samt renvaske seg gjennom i stedet skylde på ofret.
I tillegg kommer det faktum at det ikke fantes noen armensk stat før 1918, som vil si langt etter at folkemordet hadde høstet sine ofre, enn mindre et fungerende statsarkiv som skulle inneholde relevant informasjon om folkemordet. Og hvordan skulle de armenske arkivene kunne inneholde noen som helst informasjon som skulle motsi folkemordets virklighet?
Dette argumentet er det seneste i den fornektelsestrategi som den tyrkiske staten har ført og utviklet for å anpasses til omstendighetene de siste 90 årene. Siden dette er sagt bør man påpeke at arkivene i Jerevan er åpne for alle forskere, inklusive tyrkiske.
38 Hvordan kan man vite så mye om folkemordet om Tyrkia ikke åpner sine arkiver?
Selv om man ikke har hatt tilgang til de tyrkiske arkivene så har man kunnet ta del i det overflod med dokumenter som eksisterer i de tyske, østerrisk-ungarske, engelske, franske, amerikanske m.fl. som samtlige verifiserer folkemordets historiske eksistens.
Om man skulle avfeie de franske, engelske og amerikanske kildene som krigspropaganda, noe Tyrkia gjør som et ledd i sin fornektelsestrategi, så bør rapporter fra tyrkernes egne daværende allierte, som vil si Tyskland og Østerrike-Ungarn, være egnet til å skitne til sin egen allierte.
Sosiologen og historikeren Vahakn N. Dadrian, den kanskje mest ansette eksperten på området, har derfor bevisst basert hoveddelen av sin forskning på tyrkiske, tyske og østerrisk-ungarske kilder og utesluttet armenske og alliertes kilder, som lettere kan bli anklagd for å være partiske. Men selv i disse framheves folkemordets virklighet på en tydlig måte.
I tillegg har man studert protokoller fra de rettsprosesser som ble avholdt mot tyrkiske militære og politiske ledere som sto anklagd for krigsbrudd mellom 1919-1921. Disse tyrkiske dokumentene avslører en hel del om hvordan planleggelsen og gjennomføringen av folkemordet gikk til. I tillegg vet vi at nøytrale lands arkiv, inkludert de norske, også bekrefter folkemordets historiske eksistens.
39 Hva visste datidens Sverige om folkemordet?
Folkemordet 1915 er velldokumentert i svenske kilder. Foruten mange nyhetsartikler som forekom i svenske aviser, publisertes brosjyrer, memoarer og løpesedler skrevet av svenske og andre misjonærer og feltarbeide, som personlig ble øyenvitner til det som fant sted. Noen av disse publikasjoner er å lese i Appendix II. I tillegg kommer at ny forskning ved Uppsala universitet har funnet rapportering om det pågående folkemordet som i dag finnes dokumentert i Utenriksdepartementet (lagret i Riksarkivet) og i Krigsarkivet.
40 Finnes det svensk forskning i spørsmålet?
I dag finns det en bred svensk forskning i emnet. Flere svenske forskere har forsket og skrevet bøker om det, inkludert historikerne David Gaunt, Kristian Gerner, Klas-Göran Karlsson, Maria Karlsson og Vahagn Avedian, teologene Göran Gunner og Svante Lundgren og juristen, samt folkerettseksperten Ove Bring.
Gaunt og Lundgren har primært forsket på folkemordets påvirkning blant assyriere/syriere og hvordan disse folkegruppene ble berørt under og etter verdenskrigen. Brings forskning har belyst det armenske folkemordet fra juridisk perspektiv innen internasjonal rett. Gunners arbeide har primært omhandlet misjonærers arbeide før, under og etter folkemordet, men også om den diplomatiske vitenskapen om folkemordet. Klas-Göran Karlssons og Gerners forskning omhandler folkemord og autoritære styrer, mens Maria Karlssons forskning primært har omhandlet folkemordsfornektelse. Avedians forskning fokuserer primært på ettervirkningene av folkemordet og utviklingen av det armenske folkemordet som spørsmål i nåtiden.
41 Hva sier svenske arkivkilder om folkemordet?
Forskningen i svenske arkiv har funnet en mengde dokumenter av betydning.
Et antall utvalgte sitater av disse:
1. Anckarsvärd, 6 juli 1915: “Herr Minister, Förföljelserna mot armenierna hafva antagit hårresande proportioner och allt tyder på att ungturkarne vilja begagna tillfället, då af olika skäl ingen effektiv påtryckning utifrån behöfver befaras, för att en gång för alla göra slut på den armeniska frågan. Sättet härför är enkelt nog och består i den armeniska nationens utrotande.”
2. Anckarsvärd, 22 juli 1915: “Det är icke blott armenierna utan äfven Turkiets undersåtar af grekisk nationalitet som f.n. äro utsatta för svåra förföljelser. Det kunde enligt hr. Tsamados [grekisk chargé d’affaires] icke vara fråga om annat än ett utrotningskrig mot den grekiska nationen i Turkiet.”
3. Anckarsvärd, 2 september 1915: “De sex s.k. armeniska vilayeten lära vara totalt rensade från åtminstone armenisk-katolska armenier. Det är uppenbart att turkarna söka begagna tillfället nu under kriget för att utplåna den armeniska nationen, så att när freden kommer ingen armenisk fråga längre existerar.”
4. Wirsén, 13 mai 1916: “Hälsotillståndet i Irak är förfärande. Fläcktyfusen kräfver talrika offer. Armenierförföljelserna hafva i hög grad bidragit till sjukdomens spridande, emedan de utdrifna i hundratusental dött af hunger och umbäranden längs vägarna.”
5. Anckarsvärd, 5 januar 1917: “Tillståndet kunde dock varit ett helt annat, om nämligen Turkiet följt centralmakternas råd att till dem överlåta äfven den inre organisationen af provianterings- o. d. frågor. Värre än detta är emellertid utrotandet af armenierna, som kanske kunnat förhindras, om tyska rådgifvare i tid fått samma makt öfver den civila förvaltningen som de tyska officerarne faktiskt utöfva öfver här och flotta.”
6. Envoyé Ahlgren, 20 august 1917: “Dyrtiden stegras alltjämnt. Den har flera orsaker: […] och slutligen produktionens starka aftagande på grund af minskad arbetskraft, orsakad dels genom mobiliseringen dels ock genom utrotandet af den armeniska rasen”.
7. Wirsén, fra “Minnen från Fred och Krig” (1942), kapitlet “Mordet på en nation”: “[deportationerna] hade officiellt till mål att flytta hela den armeniska befolkningen till steppområden i norra Mesopotamien och i Syrien, men i verkligheten avsågo de att utrota armenierna. Förintandet av den armeniska nationen i Mindre Asien måste uppröra alla mänskliga känslor. Det hör utan tvivel till de största brott som under senare århundraden begåtts. Det sätt på vilket det armeniska problemet löstes var hårresande.”
8. Hjalmar Branting, 26 mars 1917: “Dokumenten säga klart ifrån, att här ej är tal om övergrepp av underordnande, utan det är frågan om ett organiserat och systematiskt folkmord, värre än vad vi någonsin sett maken till i Europa. Det har gällt att hela stora områdes befolkning, att massakrera dem, driva de överlevande i öknen under förhoppning att de ej skola uthärda utan att deras ben skola vittra i ökensanden. Detta folkmord står bland krigets alla ohyggligheter beträffande offrens antal och den systematiska vildheten i dess utförande utan motstycke. När vi läsa därom har det isat våra hjärtan, verkligen på allvar isat våra hjärtan”.
42 Hvordan kan tyrkiske historikere seg i mellom ha så ulike standpunkter om folkemordet?
I prinsippet er tyrkiske forskere innen området delt i to leire: Den ene er direkte knyttet til den tyrkiske staten bestående av forskere aktive i Tyrkia som fornekter folkemordet, mens den andre består av tyrkiske forskere virksomme utenfor Tyrkia og der bedriver forskning ved utenlandske universiteter og høyskoler.
Til de kjente tyrkiske navnene hører historikern Taner Akcam, som lever i eksil i USA og som i 1976 ble ble dømt til 8 års fengsel for å ha uttrykt seg om kurdernes situasjon i Tyrkia, og historikern Ugur Ümit Üngör, som er virksom ved Utrecht Universitetet i Holland.
43 Horfor ikke nedsette en komisjon slik Tyrkia foreslår for å finne ut hva som hendte?
Det finnes to årsaker til hvorfor et krav om å nedsette en komisjon slik Tyrkia foreslår for å finne ut av hva som hendte bør anses overflødig:
1) Gjennom å etterstrebe en “uavhengig” komisjon vil man gi et skinn av at forskningen som hittils har foregått har vært bipolar, som vil si armenere mot tyrkere, noe som ikke stemmer overens med realitetene. Blant de hundretalls forskere som åpent kaller massakrene for et folkemord er armenske forskere en relativ liten minoritet og som resultat er de som kallar hendelsene for et folkemord dermed så uavhengig som det noensinne kan bli.
2) Hvorfor skal man behøve oppfinne hjulet en gang til? Å ødsle tid inngår i arbeidet med å fornekte folkemord. Gjennom å etterlyse “ennå mer forskning” for å være “helt sikre på hva som hendte”, samt den evige jakten etter det “ultimate beviset” vil fornekteren bagatellisere de allerede eksisterende forskningsresultatene og fakta. Det ville være som å nedsette en komisjon bestående av folkemordsforskere og Holocaust fornektere for på nytt begrunne hendelsene under Andre verdenskrig for å se hvorvidt Holocaust fant sted.
Idag finnes det en enorm internasjonal og tverrvitenskaplig forskning vedrørende det armenske folkemordet, noe som betyr at spørsmålet om dets realitet for lenge siden har blitt besvart. Samtidig er det viktig, på lik linje med den om Holocaust, å holde ved med å forske bare med den forskjell at oppgaven nå er å bedre forstå selve hendelsen og dets dynamikk, og ikke å gå tilbake til utgangspunktet.
Fornektelse skjer også gjennom at overgriperen missbrukar omverdens følelser for fair play og det i og for seg vellmotiverte behovet for også å høre på den andre partens versjon. Her forsøker overgriperen gjennom nøye plasserte unnskyldninger å flykte unna og skjule snarare enn å avsløre relevante fakta. En intressant omstendighet er at fornektelsen ikke krever noen bevis. Det er nok med et krav om å omvurdere historien. Beviskravet faller dermed på noen annen.
44 Er det bevist at Hitler har sagt “Hvem husker idag utryddelsen av armenerne”?
Sitatet “Hvem tenker idag på utryddelsen av armenerne” hevdes fra den tyrkiske siden å kun være et “armensk påfunn”, men ble i 1985 verifisert av Dr. K. B. Bardakjian ved Harvard universitetet. Han fant det i hemmelige antegninger nedskrevet av den tyske amiralen Wilhelm Canaris under Hitlers tale.
Adolf Hitler ga sin tale den 22. august 1939 i Obersalzberg til sine befalshavere for på den måten å motivere Wehrmacht til nådeløs krig mot Polen, hvis ettermæle det var liten grunn til å frykte.
I hans tale heter det: “… i øst gjør jeg klar mine dødsskvadroner med ordre om å drepe uten medlidenhet eller barmhjertighet alle menn, kvinner og barn av polsk avstamning og språk. Bare slik vil vi få det Lebensraum som vi trenger. For hvem snakker i dag om utryddelsen av armenerne?”
Sitatet publisertes til og med i avisen Times den 24. november 1945, da som et utdrag av rettsprosessen mot Herman Göring.
45 Hvordan forgår et folkemord?
Forskningsprofessor i folkemordsstudier og forebyggelse ved George Mason universitetet i USA, Gregory H. Stanton, som er grunnlegger av (1999) og president for Genocide Watch, grunnlegger (1981) og leder for Cambodian Genocide Project og grunnlegger (1999), leder for International Campaign to End Genocide, samt var leder av International Association of Genocide Scholars fra 2007 til 2009, har inndelt hendelsesforløpet i 8 distinkte steg som beskriver de ulike fasene i et folkmord:
1. Klassifisering: Det første steget er å identifisere målgruppen gjennom å klassifisere samfunnet i “vi” og “de”. Gjennom å skille mellom tyrkere og armenere, tyskere og jøder eller muslimer og kristne innleder man en separering som forenkler offergruppens identifiering.
2. Symbolisering: Her navngir man de klassifiserte gruppene. Det at alle jøder fikk påsydd Davidsstjernen på sine klær er et eksempel på dette steget.
3. Avhumanisering: Mange samfunn går så langt som symboliseringen, men det er først ved avhumaniseringen risikoen for folkemord kommer. Gjennom å avhumanisere en gruppe overkommer man uviljen til mord. Her anvendes propagandamaskineriet for å spre dette budskapet.
4. Organisasjon: Folkemord er alltid organiserte handlinger, som oftest av en stat. Som oftest finnes det spesielle tropper og enheter trente for å utføre folkemordsmassakre ettersom de psykiske prøvelsene er alt for store til at vanlige soldater eller tjenstemenn skal kunne klare dem.
I det armenske tilfellet hadde staten så godt som tømt alle fengslene for mordere, voldtektsmenn og andre forbrytere som etter noen ukers militærtrening inngikk i spesielle bataljoner under ledelse av Teshkilati Mahsusa (turkiska: spesialorganisasjonen), som kan sammenlignes med Einsatzgruppen i nazistenes SS-forbund.
5. Polarisering: Ekstremistiske grupper driver de innblandede gruppene især gjennom å spre hatbudskap og innrette spesielle forordninger, slik som forbud mot ekteskap mellom de ulike gruppene.
6. Forberedelse: Man skiller ut målgruppens medlemmer som vanligvis isoleres i ghettoer, sendes til konsentrasjonsleire eller fordrives til ubebodde sultregioner.
7. Utryddelse: Massmordet begynner. Det er nå som massakrene legalt kan kalles for “folkemord”. Dette betraktes som “utrydning” av forbryterne ettersom disse ikke lenger betrakter målgruppen som menneskelige.
8. Fornektelse: Dette er det åttende og siste steget som alltid følger etter et folkemord. Gjerningsmennene gjør alt for å dekke folkemordet, beskylder ofret for det som har funnet sted, forhindrer utredninger og fortsetter regjere til de tvinges rømme unna rettferdigheten.
Noter
16) Melson, Robert F., Revolution and Genocide, On the Origins of the Armenian Genocide and the Holocaust, Chicago, 1992, s. 252.
17) Bauer, Yehuda, Rethinking the Holocaust, Virginia, s. 58.
18) Karlsson, Klas-Göran, The Holocaust as a Paradigmatic Genocide, artikell presentert som en del av forskningsprosjektet The Holocaust and European Historical Culture, Roskilde, 2007, s. 2.
19) Sarafian, Ara, The Ottoman Archives Debate and the Armenian Genocide, Princeton, 1999, s. 40-41, 43.
20) Wirsén, Einar, Minnen från fred och krig, Stockholm, 1942, s. 226. Se även Dadrian, Vahakn N., The History of the Armenian Genocide: Ethnic Conflict from the Balkans to Anatolia to the Caucasus, Berghahn, 2004, s. 289, 384-385.
21) 13 Charny, Israel W., Encyclopedia of Genocide, Vol. 1, Oxford, 2000, s. 160; Dadrian, Vahakn N., The Key Elements in the Turkish Denial of the Armenian Genocide: A Case Study of Distortion and Falsification, Toronto, 1999, s. 1-2.
22) K.B. Bardakjian, Hitler and the Armenian Genocide, Cambridge, MA: Zoryan Institute, 1985.
23) Stanton, Gregory H., Eight Stages of Genocide, Department of State, Washington, 1996.
